oss 100 kroner!
I denne artikkelen gjennomgår den tidligere indiske diplomaten M. K. Bhadrakumar referatet fra møtet mellom Vladimir Putin og soldatmødre og gir sin tolkning av det som skjedde på møtet og hvilke signaler dette gir om hva man kan vente seg av Russland krigføring framover. Putins standpunkter og vurderinger er ikke våre, men siden han er leder av den ene av de krigførende partene er det naturligvis svært viktig å sette seg inn i hans standpunkter. Som tidligere indisk ambassadør i Moskva har Bhadrakumar gode forutsetninger til å tolke det som skjer.
Red.
Av M. K. Bhadrakumar.
Når man skummer gjennom den 18 000 ord lange utskriften av et flere timer langt møte som president Vladimir Putin hadde med «soldatenes mødre» sist fredag i Moskva, får man inntrykk av at kampene i Ukraina kan fortsette langt inn i 2023 – og til og med utover det.
I sin mest avslørende bemerkning erkjente Putin at Moskva tok feil i 2014 ved å la Donbass bli en uferdig sak – i motsetning til Krim – ved å la seg lokke inn i den våpenhvilen som ble formidlet av Tyskland og Frankrike og Minsk-avtalene.
Det tok litt tid for Moskva å innse at Tyskland og Frankrike gikk sammen med den daværende ledelsen i Kiev for å hindre implementeringen av Minsk-avtalen. Så innrømmet den ukrainske presidenten Petro Poroshenko i en serie intervjuer med vestlige nyhetskanaler de siste månedene, inkludert på Tysklands Deutsche Welle TV og Radio Free Europes ukrainske kanal at våpenhvilen i 2015 var en avledningsmanøver ment for å kjøpe tid for Kiev til å gjenoppbygge militæret.
Med hans egne ord:
«Vi hadde oppnådd alt vi ønsket, vårt mål var først å stoppe den [russiske] trusselen, eller i det minste å utsette krigen – for å sikre åtte år for å gjenopprette økonomisk vekst og skape kraftige væpnede styrker.»
Den såkalte Steinmeier-formelen (foreslått av Tysklands president Frank-Walter Steinmeier tilbake i 2016 da han var utenriksminister) om rekkefølgen etter Minsk-avtalen, hadde oppfordret til å holde valg i de separatistkontrollerte Donbass-territoriene under ukrainsk lovgivning og tilsynet med OSSE; og hvis OSSE bedømte stemmegivningen som fri og rettferdig ville en spesiell selvstyrestatus for Donbass-territoriene bli iverksatt og Ukrainas kontroll over dens østligste grense mot Russland kunne blitt gjenopprettet.
Putin innrømmet at Russland godtok Minsk-avtalene og ignorerte ønsket fra den russiske befolkningen i Donbass. For å sitere ham:
«Vi gikk oppriktig inn i dette. Men vi tok ikke helt hensyn til stemningen i folket, det var umulig å helt forstå hva som foregikk der. Men nå har det sannsynligvis blitt åpenbart at denne gjenforeningen [av Donbass] burde ha skjedd tidligere. Kanskje det ikke hadde vært så mange tap blant sivile, det ville ikke ha vært så mange døde barn på grunn av stadig beskytning…»
Kanskje for første gang innrømmet en sittende Kreml-leder å ha gjort feil. Ovennevnte passasje blir derfor en prøvestein for Putins fremtidige beslutninger, ettersom den russiske mobiliseringen nærmer seg sluttfasen og innen slutten av desember vil anslagsvis 400.000 ekstra russiske soldater ha blitt utplassert i fremre stillinger.
Konklusjonen er at Putin slengte igjen døren for en eventuell ny Minsk-lignende lapskaus av moderne møbler og antikviteter. Hvordan omsettes dette i politisk virkelighet?
Først og fremst, mye ettersom Moskva er åpen for dialog uten forutsetninger, vil russiske forhandlere være bundet av de nylige endringene i landets grunnlov, som innlemmet Donetsk-, Lugansk-, Kherson- og Zaporozhye-regionene som en del av den russiske føderasjonen.
For det andre var fredagens møte et dristig initiativ fra Putin – risikabelt, politisk sett. Samtalepartnerne hans inkluderte mødre fra fjerntliggende områder, hvis sønner enten kjemper aktivt på krigsfronten, eller har opplevd tragedien med sønner som er blitt drept i kampene, eller de er alvorlig såret og trenger langvarig rehabilitering.
De var absolutt viljesterke kvinner, og likevel, som en av dem fra den lille byen Kirovsk i Luhansk fortalte Putin mens hun minnet om dødsfallet til sønnen Konstantin Pshenichkin ved fronten:
«Hjertet mitt blør, sjelen min fryser, dystre minner kaster skygger over sinnet mitt, tårer, tårer, og plutselig sier sønnen min til meg: «Mamma, ikke vær trist, jeg ser deg – du må bare vente. Du vil gå gjennom dette livet for meg, og i livet etter dette vil vi være sammen igjen.»
Putin hevdet åpent – høyst uvanlig for en leder i Kreml – at han hadde forberedt seg til møtet. Men han hadde fortsatt overraskelser på lager. Slike møter er umulige å koreografere siden innestengte følelser er i full utfoldelse foran TV-kameraene.
Slik klaget Marina Bakhilina fra Sakha-rebublikken, mor til tre sønner (hvorav den ene er en høyt dekorert soldat fra elitestyrken i flyvåpenets 83. brigade og mottaker av Ordenen for mot) over at det ikke er varm mat i frontlinjen. Hun sa til Putin:
«Forstår du hva som skjer? Hvis folket vårt ikke kan gi soldatene våre varme måltider, vil jeg, som har mestertitler i sport og skyting, gjerne dra til frontlinjen for å lage mat.»
Putin svarte forsiktig: «Det ser ut til at problemene for det meste allerede er løst … det betyr at ikke alt er normalt …»
Det som skiller seg ut i slike åpenhjertige meningsutvekslinger er Putins enorme politiske kapital, hentet fra den store konsolideringen han har mønstret for å få nasjonen samlet bak seg. Den generelle stemningen på møtet var et engasjement for Russlands sak og tillit at landet ville vinne en endelige seier. Dette styrker selvfølgelig Putins hånd.
Det er her analogien til Cubakrisen i 1962 ikke holder. Den offentlige opinionen var ikke noen nøkkelfaktor for 60 år siden. I et nøtteskall seiret sunn fornuft i 1962 da det kom til en forståelse av at hvis man unnlot å ta hensyn til den rivaliserende maktens sikkerhetsinteresser kunne det få et apokalyptisk utfall.
Forskjellen i dag er at mens president Joe Biden har isolert seg og ikke er ansvarlig for sin iherdige jakt på et russisk nederlag på slagmarken i Ukraina og et påfølgende «regimeskifte» i Moskva, insisterer Putin på å holde seg selv ansvarlig overfor sitt folk. Vil noen vestlig «liberal» politiker i maktposisjon våge å etterligne Putins ekstraordinære møte med «soldatenes mødre»?
Hvis økonomiske motganger fører til sosialt kaos og stor politisk uro i Vest-Europa, vil politikerne ved makten være dårligere stilt. Putin kjemper en «folkekrig», mens vestlige politikere ikke engang kan innrømme at de kjemper mot Russland. Men hvor lenge kan det være skjult for offentligheten i Polen eller Frankrike at deres statsborgere blir drept på Ukrainas stepper? Kan de vestlige politikerne love at deres «frivillige» ikke døde forgjeves? Hva skjer hvis en flyktningstrøm ut av Ukraina til Vest-Europa begynner når vinteren skrider frem?
I militære termer nyter Russland eskaleringsdominans – en markant overlegen posisjon over sin NATO-rival, etter som konflikten skrider frem trinn for trinn. Den akselererende russiske operasjonen i Bakhmut er et eksempel. Utplasseringen av regulære tropper de siste dagene viser at Russland er på vei til å avslutte den 4 måneder gamle «kvernen» i Bakhmut by i Donetsk, som militæranalytikere ofte beskriver som en krumtapp i Kievs forsvar i den østlige Donbass-regionen.
En rapport fra New York Times på søndag fremhevet det enorme omfanget av tap ukrainske styrker har lidd de siste ukene. Den russiske Wagner-gruppen som har ført kampene mot de ukrainske styrkene der har låst dem i en defensiv posisjon. Anslagsvis 30.000 soldater har blitt «slitt ned av ustanselige russiske angrep».
The Times-rapporten innrømmer, med henvisning til en amerikansk forsvarstjenestemann, at den russiske intensjonen kan ha vært å gjøre Bakhmut by til «et ressurskrevende svart hull for Kiev». Dette paradigmet vil gjenta seg andre steder også, bortsett fra at de russiske styrkene vil være mye sterkere, langt mer overlegne i antall og langt bedre utstyrt og vil kjempe fra sterkt befestede stillinger.
Putin gjorde det klart på fredagens møte at det å beseire de nynazistiske banderistene vil fortsatt være på tapetet. Selv om regimeskifte i Kiev ikke er et uttalt mål, vil Putin ikke nøye seg med en gjentakelse av våpenhvilen og freden som i 2015, som lot et antirussisk, proxy-regime for USA sikre seg makten.
Når det er sagt, understreket Putin at «til tross for alle spørsmål knyttet til den spesielle militæroperasjonen, endrer vi ikke våre planer for utviklingen av staten, for utviklingen av landet, for utviklingen av økonomien, dens sosiale sfæren, for nasjonale prosjekter. Vi har store, store planer…»
Samlet sett definerer alle disse elementene Russlands såkalte vinteroffensiv. Putins håndplukkede militære sjef i Ukraina general Sergei Surovikin er ikke i Pattons eller MacArthurs støpning. I bunn og grunn holder han kompasset til de spesielle militæroperasjonene, samtidig som han innlemmer den erfaringen som er opparbeidet gjennom de siste 8 månedene med NATO-engasjement i kampene. Men ikke en eneste gang brukte Putin uttrykket «krig» for å karakterisere konflikten.
