Sterke motsetninger i Vestens behandling av Ukraina-krigen og okkupasjonen og beleiringen av Palestina bør tjene som en vekker.
Av Jonathan Cook, Anti-War, 17. oktober 2022
Ingen tok ansvar for eksplosjonen i helgen, som raste gjennom en del av Kertsjbroen som forbinder Russland med Krim og ble bygget av Moskva etter at den annekterte halvøya tilbake i 2014.
Men det var ikke bare Kievs gledesstrålende feiringer som indikerte den hovedmistenkte. I løpet av få timer hadde ukrainske myndigheter gitt ut et sett med minnefrimerker som viste ødeleggelsen.
Russlands president Vladimir Putin hadde heller ingen illusjoner. Mandag slo han til med en strøm av raketter som traff store ukrainske byer som Kiev og Lvov. Det var et blekt, slavisk ekko av Israels periodiske bombardementer av Gaza, som uttrykkelig er ment å sende den palestinske enklaven «tilbake til steinalderen».
Hvis scenene så kjent ut – et angrep fra den ene parten, etterfulgt av et massivt gjengjeldelsesangrep fra den andre – stemningen og språket som møtte det ukrainske angrepet og det russiske motangrepet, føltes merkbart annerledes enn det som går for vanlige vestlige kommentarer om Israel og Palestina.
Eksplosjonen på Kertsjbroen ble ønsket velkommen med dårlig skjult begeistring fra vestlige journalister, politikere og analytikere, mens Moskvas angrep på Kiev ble enstemmig fordømt som russisk brutalitet og statsterrorisme. Det er ikke slik ting fungerer når Israel og palestinske fraksjoner engasjerer seg i sine egne runder med kamper.
Hadde palestinerne åpent feiret sprengningen av en bro i Øst-Jerusalem, et territorium som ble ulovlig annektert av Israel på 1960-tallet, og drept israelske sivile som følgeskader i prosessen, hvem kan egentlig forestille seg at vestlige medierapporter hadde vært tilsvarende støttende?
Vestlige akademikere ville heller ikke ha stilt opp, som de gjorde for Ukraina, for å forklare i detalj hvorfor det å ødelegge en bro var en forholdsmessig handling og fullt ut i samsvar med folkerettens rettigheter til et okkupert folk under en krigførende okkupasjon, til å gjøre motstand.
I stedet ville det ha vært tordnende fordømmelser av palestinsk villskap og «terrorisme».
I virkeligheten er palestinsk motstand i dag langt mer beskjeden – og likevel mottas den med vestlig sensur. Palestinerne trenger bare å avfyre en hjemme-laget rakett, eller avfyre en «brannballong», vanligvis ineffektivt, ut av buret sitt i Gaza – der de i årevis har vært beleiret av sine israelske forfølgere – for å pådra seg Israels og vestmaktenes vrede som hevder å utgjøre det «inter-nasjonale samfunnet».
Enda mer perverst, når palestinere utelukkende angriper israelske soldater, som de utvetydig har rett til å gjøre i henhold til folkeretten, blir de på samme måte utskjelt som kriminelle.
Regelmessige herjinger
Men dobbeltmoralen slutter ikke der. Vestlige medier og politikere var uforbeholdent forferdet over Moskvas gjengjeldelsesangrep mot den ukrainske hovedstaden. Til tross for medienes vektlegging av at Russlands mål var sivil infrastruktur, ble antallet sivile drept over hele Ukraina av bølgen av missiltreff på mandag rapportert å være lavt.
Vestlige medier er langt mindre forferdet når det gjelder Israels regelmessige herjinger over hele Gaza – selv når Israel «gjengjelder» etter mye mindre provokasjon og når angrepene påfører langt større lidelse og skade.
Og selvfølgelig er det ikke bare Israel som drar nytte av dette hykleriet. USAs «Sjokk og ærefrykt», som for eksempel bombekampanjen som innledet krigen mot Irak i 2003, og som imponerte vestlige kommentatorer, drepte mange tusen sivile irakere. Russlands angrep på Kyiv blekner i sammenligning.
Det er andre åpenbare uoverensstemmelser. Etter Russlands missilangrep får Ukraina et enda mer mottakelig øre i vestlige hovedsteder, for sine krav om ytterligere våpen for å bidra til å gjenvinne de østlige territoriene Moskva har annektert.
Derimot er det ingen i Vesten som foreslår at palestinerne skal bli bevæpnet for å hjelpe dem med å bekjempe tiår med israelsk okkupasjon og beleiring. Snarere tvert imot. Det er alltid vestlige våpen som regner ned over Gaza, levert til den krigførende israelske okkupanten av nettopp de partiene som nå fordømmer Russland.
Og i sterk kontrast til Storbritannias helhjertede støtte mens Ukraina kjemper for å stoppe Russlands annektering av landets østlige territorier, uttalte Storbritannias statsminister, Liz Truss, senest i forrige måned at hun kan komme til å belønne Israel for den ulovlige annekteringen av Jerusalem ved å flytte den britiske ambassaden dit.
Mens palestinerne stadig blir bedt om å utsette sin frigjøringskamp og vente på at deres okkupant skal gå med på fredssamtaler, selv når Israel åpent håner engasjementet, blir ukrainere presset av Vesten til å gjøre det stikk motsatte. De forventes å utsette eventuelle forhandlinger med Russland og fokusere på slagmarken.
På samme måte blir de som fremmer samtaler mellom Israel og Palestina, som aldri kommer til å finne sted, rost som fredsskapere. – De som tar til orde for samtaler mellom Ukraina og Russland – når Moskva gjentatte ganger har uttrykt forhandlingsvilje, selv om deres tilnærmelser blir nedvurdert av Vesten – angripes som ettergivende – appeasers.
Russland står i mellomtiden overfor vedvarende og omfattende sanksjoner pålagt av vestlige stater for å tvinge landet i kne.
I motsetning til dette blir de som foreslår et langt svakere verktøy – grasrotboikott – for å presse Israel til å løsne sitt strupetak på Gaza, svertet som antisemitter og står overfor lovgivning om å forby deres aktiviteter av de samme vestlige statene som sanksjonerer Moskva.
Det er nesten som om det «frihetselskende» Vesten har en helt inkonsekvent agenda når det gjelder situasjonen i Ukraina og Palestina. Israels grep om Palestina er uheldig, men berettiget; Russlands over Ukraina er det etter-trykkelig ikke.
Ukrainsk motstand mot Russlands «uprovoserte aggresjon» er heroisk. Palestinsk motstand mot Israels vold – alltid presentert som selvforsvar – er terrorisme.
Dobbeltmoral
Vestlige nyheter er for øyeblikket en oppramsing av disse dobbeltmoralene og juridiske og etiske motsetningene – og likevel ser det knapt ut til at noen legger merke til det.
Vestlige mennesker, for eksempel, jubler for tiden over protestene i Iran, der kvinner og jenter har tatt til gatene og skapt masseforstyrrelser på skolene. Protestene deres ble utløst av Mahsa Aminis død, etter at hun ble satt i vare-tekt for å ha brukt hijabhodeplagget for løst.
Vestlige medier hyller disse unge kvinnene som kaster hijaben til side i trass mot de utilregnelige geistlige, som hersker over dem. Vesten sørger over slagene og angrepene de blir utsatt for fra et tyrannisk, patriarkalsk iransk teokrati.
Og likevel er det ingen tilsvarende solidaritet med palestinerne når de kollektivt trosser en uansvarlig israelsk okkupasjonshær som hersker over dem. Når de viser seg å protestere mot gjerdet Israel har bygget rundt Gaza for å fengsle dem, hindre dem i å dra på jobb eller for å se familie i utlandet, eller for å nå sykehus som er mye bedre rustet enn deres egne, som har vært under israelsk blokade i årevis, blir de skutt ned av israelske snikskyttere.
Hvor er applausen for de modige palestinske demonstrantene som står opp mot sine undertrykkere? Hvor er fordømmelsene av Israel for å tvinge palestinerne til å utholde et tyrannisk, apartheid-håndhevende israelsk militære?
Hvorfor er det ikke bemerkelsesverdig at palestinere – unge og gamle, menn og kvinner – regelmessig blir slått eller drept av Israel, mens døden til en enkelt iransk kvinne er nok til å redusere vestlige medier til plutselige utbrudd av ukontrollert raseri?
Og, like relevant, hvorfor bryr Vesten seg så mye om livene til unge iranske kvinner og deres hijabprotester, når det ser ut til å gi faen i disse kvinnenes liv, eller deres brødres, når det gjelder å håndheve tiår med vestlige sanksjoner? Disse restriksjonene har kastet deler av det iranske samfunnet ut i dyp og vedvarende fattigdom som setter iranske liv i fare.
Slik er det refleksive hykleriet, at israelske kvinner som ikke har vist solidaritet med palestinske kvinner, som ble misbrukt og drept av den israelske hæren, dukket i forrige uke opp for å klippe håret, i en offentlig søsterskapshandling med iranske kvinner.
Vestlige diktater
Det er ikke noe nytt med denne dobbeltmoralen. De er forankret i vestlig tenkning, basert på et dypt rasistisk, kolonialt verdensbilde. – en som ser «Vesten» som de gode og alle andre som moralsk kompromitterte, eller uopprettelig onde, hvis de nekter å bøye seg for vestlige diktater.
Dette understrekes i den pågående kampen mellom en 88 år gammel palestinsk forretningsmann, Munib al-Masri, om å oppnå en unnskyldning fra Storbritannia.
På hans instruksjon, har to eminente advokater – Luis Moreno Ocampo, en tidligere sjefsanklager ved Den internasjonale straffedomstolen, og Ben Emmerson, en tidligere FN-ekspert på menneskerettigheter – gjennomgått bevis for forbrytelser begått av britiske styrker i årene før 1948, da Storbritannia styrte Palestina under et mandat.
Da Storbritannia trakk seg ut, tillot det sionistiske institusjoner å ta sin plass og skape den selverklærte, jødiske staten Israel, på ruinene av palestinernes hjemland.
Bevisene dokumentert av Ocampo og Emmerson – som de beskriver som «sjokkerende» – inkluderer forbrytelser som vilkårlige drap og fengslinger, tortur, bruk av menneskelige skjold og riving av hjem som våpen, som kollektiv avstraffelse.
Hvis alt dette høres kjent ut, bør det gjøre det. Israel har terrorisert palestinere med den eksakt samme politikken de siste 74 årene. Det er fordi Israel innlemmet det britiske mandatets «nødforskrifter», som tillater slike forbrytelser i sine juridiske og administrative koder.
Masri håper å presentere det 300-siders dokumentet for den britiske regjeringen senere i år. Ifølge mediene vil den bli «grundig gjennomgått» av Forsvarsdepartementet. Men hold ikke pusten og vent på en unnskyldning.
Realiteten er at Ocampo og Emmerson ikke trengte å etterforske. Ingenting de forteller den britiske regjeringen vil være en åpenbaring. Britiske tjenestemenn vet allerede om disse forbrytelsene. Og det er ingen anger – som demonstrert av, om ikke annet, det faktum at Storbritannia fortsetter å støtte Israel til det aller ytterste, selv mens det israelske militæret fortsetter det samme regimet av statsterror.
Israels oppgave var å pakke om det britiske mandatets brutale kolonistyre over den palestinske befolkningen, til et «vestlig demokrati». Det er grunnen til at Israel mottar milliarder av dollar i bistand fra USA hvert år, og hvorfor de aldri står til rette for konsekvensene av sine forbrytelser.
Den stygge sannheten er at vestlige mennesker bor i sin egen, permanente boble av desinformasjon, blåst opp av deres ledere og media, som tillater dem å forestille seg selv som de gode gutta – uansett hva bevisene faktisk beviser.
Dobbeltmoralen i Vestens behandling av Ukraina sammenlignet med Palestina, bør være et øyeblikk da den harde erkjennelsen endelig gryr. Dessverre synes det vestlige publikum bare å synke stadig dypere inn i den trøstende illusjonen av selvrettferdighet.
Westerners Live in Denial, Convinced They’re the Good Guys
Jonathan Cook vant Martha Gellhorns spesialpris for journalistikk. Hans siste bøker er Israel and the Clash of Civilizations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (Pluto Press) og Disappearing Palestine: Israel’s Experiments in Human Despair (Zed Books). Nettstedet hans er www.jonathan-cook.net.
Oversatt for steigan.no av Hans Snøfjell.