oss 100 kroner!
David Brinkley, den legendariske amerikanske nyhetsoppleseren med en karriere som strakte seg over utrolige femtifire år fra andre verdenskrig, sa en gang at en vellykket mann er en som kan legge et solid grunnlag med mursteinene andre har kastet etter ham. Hvor mange amerikanske statsmenn som noen gang har praktisert denne edle tanken som er arvet fra Jesus Kristus, er fortsatt tvilsomt.
Av M. K. Bhadrakumar.
Russlands president Vladimir Putins oppsiktsvekkende forslag til den tyrkiske presidenten Recep Erdogan om å bygge en gassrørledning til Tyrkia for å skape et internasjonalt knutepunkt som kan levere russisk gass til Europa, blåser friskt liv inn i denne «gandhiske» tanken.
Putin diskuterte ideen med Erdogan på da de møttes i Astana 13. oktober og snakket siden om det på forumet for Russian Energy Week i forrige uke, hvor han foreslo å opprette det største gassknutepunktet i Europa og at det skulle ligge i Tyrkia og omdirigere gasstransporten som ikke lenger er mulig gjennom Nord Stream, til dette knutepunktet.
Putin sa at det kan innebære å bygge et annet gassrørledningssystem for å forsyne knutepunktet i Tyrkia. Derfra kan gassen bli levert til tredjeland, først og fremst europeiske, «hvis de er interessert».
Putin forventer ikke noe umiddelbart positivt svar fra Berlin på sitt stående forslag om å bruke den uskadde strengen til Nord Stream 2 til å levere 27,5 milliarder kubikkmeter gass gjennom vintermånedene. Tysklands øredøvende stillhet er forståelig. «Ikkekansler» Scholz er livredd for president Bidens vrede.
Berlin sier de vet hvem som saboterte Nord Stream-rørledningene, men vil ikke avsløre det da det påvirker Tysklands nasjonale sikkerhet! Også Sverige sier om at saka er altfor sensitiv til at landet kan dele bevisene de har samlet med noe land, inkludert Tyskland! Biden har skremt livskiten av disse fryktsomme europeiske «allierte» som ikke er i tvil om hva som er bra for dem! Også vestlige medier blir beordret til å hysje ned Nord Steam-sagaen slik at det offentlige minnet om den vil forsvinne med tida.
Russland har imidlertid gjort leksene sine og vet at Europa ikke kan klare seg uten gass fra Russland, til tross for dagens bravader av selvfornektelse. Enkelt sagt, den europeiske industrien er avhengig av billige, pålitelige forsyninger av russisk gass for at produktene deres skal forbli konkurransedyktige på verdensmarkedet.
Qatars energiminister Saad al-Kaabi sa forrige uke at han ikke kan se for seg ei framtid der «null russisk gass» strømmer til Europa. Han bemerket skarpt: «Hvis det blir tilfelle, så tror jeg at problemet kommer til å være stort og vare i veldig lang tid. Det finnes simpelthen ikke nok volum til å erstatte den (russiske) gassen på lang sikt, med mindre du sier ‘Jeg skal bygge enorme atomkraftverk, jeg skal tillate kull, jeg skal brenne fyringsoljer.’»
I hovedsak planlegger Russland å erstatte gassknutepunktet i Haidach i Østerrike (som østerrikerne beslagla i juli.) Det kan tenkes at knutepunktet i Tyrkia har et klart marked i Sør-Europa, inkludert Hellas og Italia. Men dette er mer enn det man ser på overflaten.
Kort sagt har Putin gjort et strategisk grep i gassens geopolitikk. Initiativet hans spolerer ideen til de russofobiske byråkratene i EU-kommisjonen i Brussel, ledet av Ursula von der Leyen, om å innføre et pristak på gasskjøp. Det gjør USAs og EUs planer om å oppheve Russlands rolle som en gass-supermakt til skamme.
Logisk sett bør neste skritt for Russland være å innrette seg med Qatar, verdens nest største gasseksportør. Qatar er også en nær alliert av Tyrkia. I Astana nylig, på sidelinjen av toppmøtet til konferansen om samhandling og tillitsskapende tiltak i Asia (CICA), holdt Putin et lukket møte med emiren fra Qatar Sheikh Tamim bin Hamad Al Thani. De ble enige om å følge opp med et nytt møte snart i Russland.
Russland har allerede et rammeverk for samarbeid med Iran i en rekke fellesprosjekter innen olje- og gassindustrien. Russlands visestatsminister Alexander Novak avslørte nylig planer om å inngå en olje- og gassbytteavtale med Iran innen utgangen av året. Han sa at «tekniske detaljer blir utarbeidet – spørsmål som handler om transport, logistikk, pris og tariffdannelse.»
Nå står Russland, Qatar og Iran sammen for mer enn halvparten av verdens påviste gassreserver. Tidea nærmer seg for dem til å intensivere samarbeidet og koordineringa etter OPEC Plus-mønsteret. Alle tre landene er representert i Gas Exporting Countries Forum (GECF).
Putins forslag appellerer til Tyrkias langvarige drøm om å bli et energiknutepunkt på dørstokken til Europa. Ikke overraskende ble Erdogan instinktivt begeistret for Putins forslag. Da han henvendte seg til de regjerende partimedlemmene i det tyrkiske parlamentet denne uka, sa Erdogan :
«I Europa arbeider de nå med spørsmålet om hvordan de skal holde seg varme i den kommende vinteren. Vi har ikke et slikt problem. Vi har blitt enige med Vladimir Putin om å opprette et gassknutepunkt i landet vårt, der naturgass, som han sier, kan leveres til Europa. Dermed vil Europa bestille gass fra Tyrkia.»
Bortsett fra å styrke egen energisikkerhet, kan Tyrkia også bidra til Europas. Tyrkias betydning vil uten tvil ta et kvantesprang i EUs utenrikspolitiske kalkyle, samtidig som det vil styrke landets strategiske autonomi i regional politikk. Dette er et stort skritt fremover i Erdogans geostrategi – den geografiske retningen for tyrkisk utenrikspolitikk under hans overvåking.
Fra et russisk synspunkt fungerer selvfølgelig Tyrkias strategiske autonomi og dets ambisjon om å føre uavhengig utenrikspolitikk utmerket for Moskva under de nåværende forhold med vestlige sanksjoner. Det kan tenkes at russiske selskaper vil begynne å se på Tyrkia som en produksjonsbase der vestlig teknologi blir tilgjengelig. Tyrkia har en tollunionsavtale med EU, som helt fjerner toll på alle industrivarer av tyrkisk opprinnelse. (Se bloggen min Nullstilling mellom Russland og Tyrkia demper regionale spenninger, 9. august 2022)
I geopolitiske termer er Moskva komfortabel med Tyrkias NATO-medlemskap. Det er klart at det foreslåtte gassknutepunktet gir mye ekstra inntekt til Tyrkia og vil gi større stabilitet og forutsigbarhet til forholdet mellom Russland og Tyrkia. Faktisk, de strategiske koblingene som binder de to landene sammen forsterkes stadig – S-400 ABM-avtalen, samarbeid i Syria, Akkuyu kjernekraftverk, Turkstream gassrørledningen, for å nevne noen.
De to landene innrømmer åpent at de har ulike meninger, men måten Putin og Erdogan gjennom konstruktivt diplomati fortsetter å forvandle ugunstige omstendigheter til muligheter for «vinn-vinn»-samarbeid er rett og slett fantastisk.
Det trengs oppfinnsomhet for å få USAs europeiske allierte til å hente russisk gass uten noen form for tvang eller baksmell, selv etter at Washington begravde Nord Stream-gassrørledningene i dypet av Østersjøen. Det er dramatisk ironi at en NATO-makt samarbeider med Russland i denne retninga.
Den amerikanske utenrikspolitiske eliten ofte av østeuropeisk opprinnelse, blir målløse av den sofistikerte russiske oppfinnsomheten for å omgå deres hindringer, uten spor av den harmen og den lurvete måten USA og dets allierte – spesielt Tyskland og Sverige – stengte døra til Moskva på. Selv det å få ta en titt på de skadede rørledningene for flere milliarder dollar som de hadde bygget i god tro i djupet av Østersjøen, etter av to tyske kanslere, Gerhard Schröder og Angela Merkel innstendig hadde bedt om det.
Den nåværende tyske ledelsen til kansler Olaf Scholz ser veldig tåpelig og feig ut – og provinsiell. EU-kommisjonens Ursula von der Leyen får et stort tilbakeslag av alt dette som til slutt vil definere hennes tragiske arv i Brussel som en flaggbærer for amerikanske interesser. Dette blir trolig den første casestudien for historikere om hvordan multipolaritet vil fungere i verdensordenen.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
