Michael Hudson: Et veikart for å unnslippe Vestens kvelertak

17. oktober 2022

michael hudson the cradle — Fotomontasje: The Cradle

Den geoøkonomiske veien bort fra den nyliberale orden er full av farer, men belønningene ved å etablere et alternativt system er like lovende som de er umiddelbart påkrevet.

Av Pepe Escobar 6. oktober 2022

Det er umulig å bli klok på den geoøkonomiske turbulensen som følger «fødselsveene» til den multipolare verden uten innsikten til professor Michael Hudson ved University of Missouri, forfatteren av den banebrytende boken The Destiny of Civilization.

I sitt siste essay graver professor Hudson dypere inn i Tysklands suicidale økonomiske/finansielle politikk; dens effekt på den allerede fallende euroen – og antyder noen muligheter for rask integrering av Eurasia og det globale sør som helhet for å prøve å bryte Hegemonens kvelertak.

Dette førte til en rekke e-postutvekslinger, spesielt om den fremtidige rollen til yuanen, der Hudson bemerket:

«Kineserne som jeg har snakket med i årevis, forventet ikke at dollaren skulle svekke seg. De gråter ikke over dens fremgang, men de er bekymret for kapitalflukt fra Kina, ettersom jeg tror at etter partikongressen [som starter 16. oktober] vil det bli slått ned på all framsnakking av Shanghai frihandelsområde. Presset for de kommende endringene har lenge bygget seg opp. Reformånden for å tøyle «frie markeder» spredte seg blant studenter for over et tiår siden, og de har nå steget opp i partihierarkiet.»

Når det gjelder nøkkelspørsmålet om at Russland tar betaling for energi i rubler, kom Hudson inn på et punkt som sjelden ble undersøkt utenfor Russland: «De ønsker egentlig ikke bare å bli betalt i rubler. Det er det eneste Russland ikke trenger, for det kan bare trykkes opp. Landet trenger bare rubler til å balansere sine internasjonale betalinger for å stabilisere valutakursen – ikke for å presse den opp.»

Noe som bringer oss til bruk av yuan til oppgjør: «Å ta betaling i yuan er som å ta betaling i gull – en internasjonal ressurs som hvert land ønsker seg som en ikke-fiat valuta som har en verdi hvis man selger den (i motsetning til dollaren nå, som kanskje simpelthen blir konfiskert, eller til slutt forlatt). Det Russland virkelig trenger er kritiske industrielle materialer som databrikker. De kan be Kina importere disse med yuan for dem.»

Keynes er tilbake

Etter våre e-postutvekslinger, var professor Hudson vennlig nok til å svare i detalj på noen spørsmål om de ekstremt komplekse geoøkonomiske prosessene i Eurasia.

The Cradle: BRICS ser på innføringen av en felles valuta – og vi forventer den utvidede BRICS+ også. Hvordan kan det implementeres i praksis? Det er vanskelig å se den brasilianske sentralbanken på linje med russerne og Kinas folkebank. Vil det kun innebære investeringer – via utviklingsbanken BRICS? Vil det være basert på råvarer + gull? Hvordan passer yuanen inn? Er BRICS-tilnærmingen basert på den nåværende Eurasia Economic Unions (EAEU) diskusjoner med kineserne, ledet av Sergey Glazyev? Har Samarkand-toppmøtet praktisk talt fremmet sammenkoblingen av BRICS og SCO?

Hudson: «Enhver idé om en felles valuta må starte med en valutabytteordning blant eksisterende medlemsland. Det meste av handel vil skje i deres egen valuta. Men for å ordne opp i de uunngåelige ubalansene (overskudd og underskudd i betalingsbalansen), vil en ny sentralbank skape en kunstig valuta.
Dette kan overfladisk se ut som Spesielle trekkrettigheter (SDR) opprettet av Det internasjonale pengefondet (IMF), som i stor grad ble opprettet for å finansiere det amerikanske underskuddet på militærsiden og den økende gjeldsberget som det globale sør skylder amerikanske långivere. Men ordningen vil være mye mer lik «bancoren» som ble foreslått av John Maynard Keynes i 1944. Underskuddsland vil kunne trekke en spesifisert kvote av bancors, hvis verdsettelse ville bli satt av et felles utvalg av priser og valutakurser. Bancorene (og deres egen valuta) vil da bli brukt til å betale land med overskudd.

Men i motsetning til IMFs SDR-system, vil ikke målet med den nye alternative sentralbanken bare være å subsidiere økonomisk polarisering og gjeld. Keynes foreslo et prinsipp om at hvis et land (han tenkte på USA den gangen) hadde kronisk overskudd, ville det være et tegn på dets proteksjonisme eller uvilje til å støtte en gjensidig motstandsdyktig økonomi, og dets krav ville begynne å bli slettet, sammen med bankgjelden til land hvor deres økonomier hindret dem i å balansere sine internasjonale betalinger og støtte deres valuta.

Dagens foreslåtte ordninger vil faktisk støtte utlån blant medlemsbankene, men ikke med det formål å støtte kapitalflukt (hovedbruken av IMF-lån når ‘venstreorienterte’ regjeringer ser ut til å bli valgt), og IMF og dets tilhørende alternativ til Verdensbanken ville ikke pålegge skyldnere nedskjæringer og anti-arbeiderpolitikk. Den økonomiske doktrinen vil fremme selvforsyning med mat og grunnleggende nødvendigheter og reell kapitaldannelse til landbruk og industrielle formål, ikke finansøkonomi.

Det er sannsynlig at gull også vil være en del av disse landenes internasjonale pengereserver, ganske enkelt fordi gull er en vare som verden i hundrevis av år allerede har blitt enige om som akseptabel og politisk nøytral. Men gull ville da være et middel til å gjøre opp utestående, ikke definere innenlandsk valuta. Disse oppgjørene vil selvsagt strekke seg til handel og investeringer med vestlige land som ikke er en del av denne banken. Gull ville være et akseptabelt middel for å gjøre opp vestlige gjeldssaldoer til den nye eurasisk-sentrerte banken. Det vil da vise seg å være et betalingsmiddel vestlige land ikke kan avvise – så lenge gullet ble holdt i hendene på de nye bankmedlemmene, og ikke i New York eller London slik det har vært farlig praksis for siden 1945.

I et møte for å opprette en slik bank, vil Kina være i en lignende dominerende posisjon som den USA hadde i 1944 ved Bretton Woods-møtet. Men driftsfilosofien ville vært en helt annen. Målet vil være å utvikle økonomiene til bankmedlemmene, med langsiktige planleggings- eller handelsmønstre som virker mest hensiktsmessige for deres økonomier til å unngå den typen avhengighetsforhold og privatiseringsovertakelser som har preget IMFs og Verdensbankens politikk.

Disse utviklingsmålene vil omfatte landreform, industriell og finansiell omstrukturering og skattereform, samt innenlandske bank- og kredittreformer. Diskusjoner på SCO-møtene ser ut til å ha forberedt grunnen for å etablere en generell interesseharmoni til å skape reformer i denne retning.»

Eurasia eller bankerott

The Cradle: På mellomlang sikt, er det mulig å forvente at tyske industrialister, som vurderer den kommende ødemarken og sin egen bortgang, vil gjøre masseopprør mot de NATO-pålagte handel- og finanssanksjonene mot Russland, og tvinge Berlin til å åpne Nord Stream 2? Gazprom garanterer at rørledningen er reparerbar. Man trenger ikke å bli med i SCO for å få det til…

Hudson: «Det er usannsynlig at tyske industrifolk vil handle for å forhindre landets avindustrialisering, gitt USA/NATOs kvelertak på eurosonens politikk og de siste 75 årene med politisk innblanding fra amerikanske tjenestemenn. Det er mer sannsynlig at tyske bedriftsledere forsøker å overleve med så mye personlig og bedriftsrikdom intakt som de kan i kjølvannet av at Tyskland blir omgjort til et økonomisk vrak som en baltisk stat.

Det har allerede vært snakk om å flytte produksjon – og ledelse – til USA, noe som vil blokkere Tyskland fra å skaffe energi, metaller og andre essensielle materialer fra enhver leverandør som ikke er kontrollert av amerikanske interesser og deres allierte.

Det store spørsmålet er om tyske selskaper vil emigrere til de nye eurasiske økonomiene hvor industriell vekst og velstand ser ut til å overskygge de i USA.

Selvfølgelig er Nord Stream-rørledningene reparerbare. Det er nettopp derfor USAs politiske press fra utenriksminister Blinken har vært så insisterende på at Tyskland, Italia og andre europeiske land isolerer sine økonomier fra handel og investeringer med Russland, Iran, Kina og andre land hvis vekst USA prøver å forstyrre.»

Hvordan unnslippe «Det er ikke noe alternativ»

The Cradle: Er vi nådd det punktet når hovedaktørene i det globale sør – over 100 nasjoner – endelig tar seg sammen og bestemmer seg for å gå helt inn for å stoppe USA fra å holde den kunstige nyliberale globale økonomien i en tilstand av evig koma? Det vil i så fall bety at det eneste mulige alternativet, som du har skissert, er å sette opp en parallell global valuta utenom amerikanske dollar – mens de vanlige mistenkte i beste fall vil lufte forestillingen om en Bretton Woods III. Er FIRE (finans, forsikring, eiendom) -finanskasinoet allmektig nok til å knuse enhver mulig konkurranse? Ser du for deg noen andre praktiske mekanismer bortsett fra det som diskuteres av BRICS/EAEU/SCO?

Hudson: «For et eller to år siden så det ut til at oppgaven med å designe fullverdig alternativ verdensvaluta, penge-, kreditt- og handelssystem var så kompleks at detaljene knapt kunne tenkes gjennom. Men amerikanske sanksjoner har vist seg å være den nødvendige katalysatoren for å gjøre slike diskusjoner pragmatisk presserende.

Konfiskeringen av Venezuelas gullreserver i London og dets amerikanske investeringer, konfiskeringen av 300 milliarder dollar av Russlands valutareserver holdt i USA og Europa, og trusselen om å gjøre det samme mot Kina og andre land som motsetter seg USAs utenrikspolitikk har gjort at av-dollarisering haster. Jeg har forklart logikken på mange punkter, fra Valdai Club-artikkelen min (med Radhika Desai) til min nylige bok om The Destiny of Civilization, samt forelesningsserien som jeg har utarbeidet for Hong Kong og Global University for Sustainability.

Å holde verdipapirer denominert i dollar, og til og med gull eller investeringer i USA og Europa, er ikke lenger noe trygt alternativ. Det er tydelig at verden bryter opp i to ganske forskjellige typer økonomier, og at amerikanske diplomater og deres europeiske satellitter er villige til å rive opp den eksisterende økonomiske orden i håp om at å skape en forstyrrende krise vil gjøre dem i stand til å ende opp på topp.

Det er også klart at underkastelse under IMF og dets innstramningsplaner er økonomisk selvmord, og at det å følge Verdensbanken og dens nyliberale doktrine om internasjonal avhengighet er selvdestruktivt. Resultatet har vært å skape en ubetalbar altoverskyggende gjeld denominert i amerikanske dollar. Denne gjelden kan ikke betales uten å låne kreditt fra IMF og akseptere vilkårene for økonomisk overgivelse til amerikanske privatiseringskapitalister og spekulanter.

Det eneste alternativet til å påtvinge seg selv økonomiske innstramninger er å trekke seg fra dollarfellen der USA-sponsede ‘frie markeds’-økonomier (markeder fri fra offentlig beskyttelse, og fri fra regjeringens evne til å gjenopprette miljøskadene fra amerikanske oljeselskaper, gruveselskaper og den tilhørende industri- og matavhengigheten) er å bryte av helt.

Bruddet vil bli vanskelig, og amerikansk diplomati vil gjøre alt det kan for å forstyrre etableringen av en mer motstandsdyktig økonomisk orden. Men amerikansk politikk har skapt en global avhengighetstilstand der det bokstavelig talt ikke er noe annet alternativ enn å bryte ut.»

Germanexit?

The Cradle: Hva er din analyse av Gazprom som bekrefter at linje B på Nord Stream 2 ikke ble berørt av terrorangrepet på rørledningen? Dette betyr at Nord Stream 2 praktisk talt er klar til bruk – med kapasitet til å pumpe 27,5 milliarder kubikkmeter gass i året, som tilfeldigvis er halvparten av den totale kapasiteten til den skadete Nord Stream. Slik sett er ikke Tyskland fortapt. Dette åpner et helt nytt kapittel hvor en løsning vil avhenge av en seriøs politisk beslutning fra den tyske regjeringen.

Hudson: «Saken er at Russland vil absolutt ikke bære kostnadene igjen bare for å få rørledningen sprengt. Det blir opp til Tyskland. Jeg vedder på at det nåværende regimet sier «Nei». Det burde gi en interessant oppslutning til de alternative partiene.

Det ultimate problemet er at den eneste måten Tyskland kan gjenopprette handelen med Russland på er å trekke seg ut av NATO, og innse at de er det største offeret for NATOs krig. Dette kunne bare lykkes ved at det spredde seg til Italia og også til Hellas (for ikke å ha beskyttet det mot Tyrkia, helt siden Kypros). Det ser ut som en lang kamp.

Kanskje det er lettere bare for tysk industri å pakke sammen og flytte til Russland for å bidra til å modernisere industriproduksjonen, spesielt BASF for kjemi, Siemens for ingeniørfag osv.. Hvis tyske selskaper flytter til USA for å hente gass, vil dette bli oppfattet som et amerikansk angrep på tysk industri. Likevel vil dette ikke lykkes, gitt tilstanden til USAs postindustrialiserte økonomi.

Så tysk industri kan bare bevege seg østover hvis den oppretter sitt eget politiske parti som et nasjonalistisk anti-NATO-parti. EUs grunnlov vil kreve at Tyskland trekker seg fra EU, noe som setter NATOs interesser først på føderalt nivå. Det neste scenariet er å diskutere Tysklands inntreden i SCO. La oss vedde på hvor lang tid det vil ta.»