En forskuttert nekrolog

0
WASHINGTON, DC. - JUNE 2, 1990 Russian President Mikhail Gorbachev along with his wife Raisa prepares to depart from Washington DC / Shutterstock / mark reinstein

Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov (1931 – 2022)

Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard.

For Steigan.no 31.08.22

Forord: Jeg var i middagsselskap rundt 1989. Gjester, rundt 40 stykker, av alle politiske avskygninger, de fleste med god margin rundt 45 år, av tre kjønn (flere hadde vi ikke), sosialister og borgerlige, på Frogner, noen berømte og enda flere ukjente. Som underholdning ble vi alle bedt om å skrive navnet på den nålevende statsleder som vi, hver især, mest respekterte. Resultatet var enstemmig og lød slik: Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov, generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti, som døde i går, ensom og forhatt.

Hvorfor ble Gorbatsjov forgudet i vest? De toneangivende analytikere og debattanter i dagens Russland har hatt svar på rede hånd: Gorbatsjov er populær i vesten fordi han forrådte fedrelandet, fordi han åpnet døren for dem som ville knuse staten, årelate nasjonen og nøytralisere amerikanernes strategiske motpol, fordi han fikk perlehalsbånd til fruen uten å betale, og opptrådte i en TV-reklame for amerikansk pizza mot penger. Han forærte fedrelandet til fienden og burde derfor vært arrestert og dømt for høyforræderi.

Nei, tross alt, sier de moderate, som også får ordet: Det var jo Jeltsin, ikke Gorbatsjov, som splittet fedrelandet i 10-15 nye stater, som gjorde Russland til det største delte folket i verden og blottet flanken for NATOs aggresjon. Det var Jeltsin som bak Gorbatsjovs rygg samlet lederne i de russiske, hviterussiske og ukrainske delrepublikkene og derved sprengte unionen ved sin utmeldelse, slik at Gorbatsjov ble sittende som folkevalgt president i et ikke-eksisterende land. Han var riktignok utillatelig naiv, han trodde på eventyr og han beredte uvettig grunnen for dem som solgte ut landet for glansbilder og knappenåler. Han ville løsne båndene og reformere den unionen som Jeltsin ville knuse. Han gjorde så godt han kunne, men det gikk som det pleide. For de moderate var Gorbatsjov foraktelig, men ikke ond. Han nøt, iallfall inntil i går, liten respekt og sympati i Russland.

For oss var det imidlertid klart. Kommunismen var i utgangspunktet et feilgrep, systemet forårsaket mye lidelse, det råtnet på rot, Gorbatsjov var noe så utenkelig som en sovjetisk demokrat, han ville frigøre ordet, avskaffe den kalde krigen, overflødiggjøre NATO og arbeide for fred og sameksistens, i samforstand med folket, det russiske, som også forgudet ham i de årene, inkludert de eldste av dagens aggressive debattanter. Jeg tror jeg snakker for folkene i vest. Men vi var naive. Vi forsto ikke hvem som egentlig har makten i vest, nemlig lederne i NATOs medlemsland og i EUs stater. Russland trakk seg ut av Den kalde krigen for egen maskin, men vi trakk oss ikke ut. Russerne sto i halve Europa – amerikanerne står der fortsatt. Russerne hadde en buffersone, nå står de ribbet tilbake, med oss tett innpå livet. Så om Gorbatsjov var naiv, så var vi det ikke mindre. Vi forsto heller ikke hvilken verden vi lever i. For alle ser at verden nå er farligere enn under Cuba-krisen i 1962.

Men i virkeligheten er begge de to naive analysene helt gale. Gorbatsjov så at Sovjetunionen måtte reformeres, han gjorde et helhjertet forsøk, og han satte nesten livet til. Det gjør ham til en modig mann. Men han gjorde mange feil. Det feilene gjorde han fordi oppgaven var svært vanskelig. Ingen hadde gjort det før, ingen hadde med ett strøk forvandlet en dyptsittende totalitær planøkonomi til et fritt demokrati med markedsøkonomi. Ikke før og ikke siden. Kineserne sto bak en dør og så hvordan det hele gikk til. De begynte (og lyktes) med økonomien, men er derfor også bare kommet halvveis på den veien Gorbatsjov staket ut. Som jeg skriver i denne nekrologen, så gikk det som det måtte gå; historien finner alltid en til å gjøre grovarbeidet. Det arbeidet gjorde Jeltsin. Han kastet det russiske folket ut i en sjokkterapi som få nasjoner har overlevd maken til, og førte verden til randen av atomkrig. Det ser vi nå. Ham er det også få som savner.

Og med dagens debattanter og analytikere går det like ille. For det første er de paranoide, noe man kan forstå, siden vår hjemlige progandamaskin arbeider under høytrykk. Men paranoia fører til, eller ledsages regelmessig av vrangforestillinger. For det andre tror de at Vesten er ett sted, befolket av likesinnede. Fortell en franskmann at han minner om en tysker eller omvendt, så gir de begge svar på dét spørsmålet. De forstår for det tredje ikke at folk i vest lures trill rundt like lett som som folk i øst lot seg lure trill rundt under kommunismen, og derfor er uskyldige.

De tror videre at Vesten styres etter sine «vestlige verdier», som følgelig må være gale. Dermed forkaster de liberalismen en bloc, som om det hefter noe ved ordet frihet.

Men Vesten styres jo stikk i strid med sine vestlige verdier. Vestlig intervensjonspolitikk og global utbytting har fint lite til felles med ideene fra Den franske revolusjon, opplysningstiden og renessansen, for ikke å nevne antikken, som ble «gjenfødt». De er på nippet til å forkaste selve Fornuften, men vil vel ha noe igjen til sine egne og de tradisjonelle verdier, som ellers har mye for seg. Demokrati er et ord de foretrekker å ta i med en ildtang. Men at demokratiene ikke er demokratier, er jo ikke en grunn til å forkaste demokratiet. Det ville være å skylle barnet ut med badevannet, utvasket.

Men la meg gå over til nekrologen før jeg slipper katten ut av sekken. Gorbatsjov forlot det politiske liv første juledag 1991. Det følgende ble skrevet i september det året, etter partiets mislykkede statskupp mot ham, før landet oppløste seg, men etter at vi så hvor det bar. Kronikken fungerte som en politisk nekrolog, og fungerer i dag, når han nå er borte, som en ordentlig nekrolog. Som eneveldig diktator i verdens største land må Gorbatsjov ha vært den i historien som har gjort mest for å miste makten, eksplisitt til beste for verden og sitt folk, slik han så det. Kanskje tiden vil gi ham rett. Teksten sto på tredjesiden i Arbeiderbladet 03.09.1991 (tror jeg), og står seg etter min mening godt, spesielt det kursiverte avsnittet.

Gorbatsjov på Berlinmuren / Foto: RIA Novosti

En unik statsmann

Knut Erik Aagaard (Arbeiderbladet 03.09.91)

Tiden har ikke innhentet eller forbigått Mikhail Gorbatsjov, slik [redaktør] P. E. Kokkvold skriver kort i sin ellers betimelige leder om H. W. Steinfeld. Gorbatsjov stilte seg i 1985 en oppgave – en umulig oppgave, ville man tro – og den er i hovedsak fullført i og med at kuppet [mot ham i august 1991] mislyktes. Hans mål har vært overføring av makt, fra partiet til staten, til kommunene, til de folkevalgte, til markedet, til republikkene, til rettsvesenet og pressen osv. Han har, fra starten, villet nå sitt mål gradvis, fordi raske sprang umiddelbart ville ført til kupp fra partiet. Når kuppet nå likevel kom, er det ikke minst på grunn av den eventyrpolitikken som Jeltsin, Landsbergis [folkevalgt leder i Litauen] og andre – godt sekundert av Steinfeld – har stått for. De har forlangt for mye for fort og dermed med tvunget Gorbatsjov til å gå for langt for tidlig.

Heldigvis har imidlertid Gorbatsjov klart å bremse Jeltsin, Landsbergis og andre tilstrekkelig til at kuppet kom for sent og mislyktes. Maktoverføringen og mentalitetsendringen var kommet så langt, trossalt, at partiet feilet. Atpartietventet så lenge med å slåtil – helt til det altså var forsentkan vi utelukkende takke fredsprisvinneren for. Det er jo her dynamikken ligger: Gorbatsjov har, somdeneneste, kunnet stagge partiet i seks år, med beroligende sosialistisk snakk og andre talemåter. Imens har han langsomt overført makt og latt den frie presse stålsette opinionen.

Gorbatsjov gjorde nok ingen feil da han i desember 1990 befolket statsstyret med potensielle kuppmakere. Han kjente sine pappenheimere og visste hva han gjorde. Desember [1990] var en kritisk måned for perestrojkaen – vi husker at [utenriksminister] Sjevardnadse uanmeldt gikk av fordi diktaturet truet, og at Gorbatsjov måtte utsette reisen til Oslo. Det var i realiteten et desemberkupp som ble avverget ved at Gorbatsjov ga kuppmakerne sentrale posisjoner. Hva annet kunne han gjøre? Han skaffet seg derved åtte måneders respitt. Han hadde vel håpet å få unionsavtalen i stand før det smalt. Og det han vant ved å trekke ut tiden, har vi alle vunnet, for kuppet kom for sent.

Men til slutt kom det altså, takket være Gorbatsjov for sent til å lykkes, takket være Jeltsin for tidlig. Vi kan ikke nå være sikre på at det heretter vil bli brukt konstitusjonelle, lovlige, fredelige, humane og demokratiske metoder i Russland.For der har plutselig Jeltsin fått samlet enorm makt i sine hender. Og vi veti kke stort mer om ham enn at han er resolutt og modig. Én ting vet vi jo, og det er at han, siden han med rette ble satt på plass av Gorbatsjov i 1987, systematisk har forsøkt å hevne seg på og etter hvert ydmyke sin tidligere partileder. Det taler ikke til hans fordel og varsler ikke godt.

Så nå revner imperiet planløst, etnisitetene blomstrer – kanskje blodrødt – markedet vil kaste millioner ut i arbeidsløshet, kulde, kanskje hunger. Hvem vet nå hvilke former den sosiale uro vil anta – blir det lammende streiker, lokale kriger, avskyelige pogromer? Og hvem skal nå stagge denne uro – og hvordan?

For takket være Jeltsin og Landsbergis kom kuppet for tidlig, mens de konstitusjonelle forhold ennå er høyst klare og ustabile, i en situasjon der man ikke sikkert vet hvordan hæren og KGB skal eller kan styres, i en tid da det utstedes dekreter på løpende bånd. Faren er absolutt til stede for en voldelig, autoritær utvikling, selv om det ikke nødvendigvis behøver å gå så ille.

Jeg ville vært langt tryggere om vi hadde fått beholde Gorbatsjov et år til. Om Jeltsin og de andre hadde gått bare litt mer stille i dørene, ville Gorbatsjov kanskje fått tid og ro til å sluttføre sitt historiske arbeid: å etablere folkestyre og markedsøkonomi i en desentralisert Sovjetunion på en fredelig og konstitusjonelt betryggende måte.

Når kommunistpartiet nå forsvinner – hvilket vi jubler over enda det burde skjedd uten et kupp – så svinner også presidentens raison d’être. Hans funksjon har blant annet vært å beskytte folk som Jeltsin mot partiet. Når partiet nå er borte, vil nok Jeltsin vite å beskytte seg selv. Gorbatsjov er ikke på vei mot stupet, som Aftenposten skrev her en dag. For han har aldri hatt noen personlige ambisjoner om politisk makt etter kommunismens fall. Hans virke er strengt knyttet til den smertefulle overgangen mellom to epoker, den som han så mesterlig har lindret. Timeplanen har han selv satt. Gorbatsjov har ganske enkelt utspilt, eller rettere spilt, sin rolle, og bedre har vel ingen statsmann spilt før ham.

Nobelkomiteen hadde åpenbart mest lyst til å trekke Nobelprisen tilbake, i blind og enfoldig sympati med Landsbergis. Så langt gikk det dog ikke, for det skulle tatt seg fint ut i historiebøkene, en artig liten fotnote om vidsyn i et lite land. Nei, Nobelkomiteen nøyde seg med å kritisere Gorbatsjovs innenrikspolitikk og fastholdt at prisen ble gitt for utenrikspolitikken. Nobelmedaljen ble slik en ekte medalje, en med både for- og bakside. For Nobelkomiteen kritiserte faktisk Gorbatsjov for Litauen-politikken hans. Komiteen forsto åpenbart ikke at det var Gorbatsjov som – med en diskret hånd – holdt kuppmakerne unna Landsbergis, pianisten som vi alle er blitt så glad i takket være [Jo] Benkow og [H. W.] Steinfeld og andre blinde høner. Nobelkomiteen kunne jo ikke godt skyte på pianisten!

Det er i det hele tatt ikke til å tro at hele vår opinion lar seg dominere av en storsnutet reporter og et kobbel tradisjonelle høyrefolk uten gangsyn. Vi har i årevis fått høre, først at Gorbatsjov prøver å lure oss, så at han vakler fra krise til krise, at han mangler klare tanker og strategier, at han er ubesluttsom og unnvikende, at han som den siste forstår noe nytt etter hver rystelse. Og en slik dott har vi gitt fredsprisen til!

Er det da ikke snart noen, også i dette lille landet, som ser den røde tråd? Er det så vanskelig å se det som springer i øynene? Mannen har jo i seks år hatt et program. Det programmet har han fulgt. Nå er programmet slutt.

Så sitter vi altså her i Norge, nissenes hjemland, og lar oss dupere av en selvopptatt og høyrøstet TV-kjendis [Steinfeld] med spisse albuer! Som om han har skjønt noe som helst. Kan ikke den mannen snart settes til annet arbeid?

Etterord: Der satt vi, for 31 år siden. Så hvem har rett? Var Gorbatsjov en forræder, en tåpe eller en gudegave til verdens folk?

Han var ingen av delene, naturligvis, siden jobben sto halvgjort.  

For det er jo i realiteten Vladimir Putin som fullfører Gorbatsjovs påbegynte livsverk, og de to har aldri sagt noe tilnærmelsesvis stygt om hverandre. Putin har gjort Russland etter kommunismen til normalt land, et sterkt land, et land borgerne er stolt av, med en plass i verden, med en blomstrende økonomi, en nytegnet infrastruktur, et famlende demokrati, med gamle og nye allierte – allierte til nivåer som nærmer seg EUs i det sivile og NATOs i det militære – til en hjørnesten i den nye verdensorden som allerede er inntrådt, et land med markedsøkonomi og en sosialpolitikk, en stat som i motsetning til våre stater ikke bruker tåregass, gummikuler og vannkanoner til å spre demonstranter, en stat som er tvunget til krig – av oss.


Den offisielle russiske nekrologen (RT): Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov (1931 – 2022)

Forrige artikkelNorges statsledere: Fra «kong Sverre talte Roma midt imot» til EUs lokale forvaltere
Neste artikkelLærerstreiken og streikebryteri
Knut Erik Aagaard, f. 1947, cand. psychol. 1974, spesialist i klinisk nevropsykologi NPF 1999, dr. philos. 2011. Avhandling UiO: "Den språklige faktor". Pensjonert etter 40 år i stat og kommune. Innehaver av Spellemannsprisen 1985 med gruppen Kalenda Maya. Flittig bidragsyter i samfunnsdebatten for Arbeiderbladet og Dagbladet fra tidlig nittitall. Språkmektig. Bidrar hos steigan.no særlig med rapporter om russisk samfunnsdebatt. Website: keanoter.no