De syv uovervinnelige

0
Fra filmsettet på The Magnificent Seven

Av Geir Sundet.

Kjell og jeg satt i min semitrailer på kaia i Felixtowe og delte ei flaske vin da det banka på døra. Vi sto parkert slik at vi stirra på skutesida til containerferga som skulle frakte oss til Gøteborg, og venta på å kjøre ombord. Tor Line hadde et nytt skip denne gang, Tor Dania. Skipsspedisjonen lenger nede langs kaia var imidlertid den samme gamle, men den og skipet skulle snart spille en helt annen rolle enn vanlig.

Vi så fram til å komme ombord, til 37 timer med videofilmer og vodka fra slappkista* – hvor skrukorken skulle slåes av i to raske håndbevegelser, en mot deg, så korken begynner å spinne, og en rett opp – slik at korken forsvant for aldri å bli skudd på igjen. På disse overfartene var vi vanligvis aleine, eller to – tre sjåfører, men i dag sto det tre biler ved siden av våre to, med tilsammen sju mann.

The Magnificent Seven eller De sju uovervinnelige eller De sju samuraier, som forbildet het.

Etter en del turer sammen, var Kjell blitt en av mine beste venner. Hans måte å snakke til folk gjorde inntrykk og blei respektert. Det skjedde stadig vekk morsomme og gjerne uventa ting når vi lasta eller lossa, og ikke minst når vi venta på lass. Regelverket blei ikke alltid fulgt, men vi landa som regel på beina, kanskje jeg mer enn han. Hadde vi anledning, tok vi en fest.

Akkurat nå satt vi og mimra om at vi kvelden i forveien hadde kjørt flere kilometer i fylla ut av en liten landsby – med en politibil som forridder. Kjell viste om en pub i landsbyen, og der hadde vi tatt kvelden. Bilene sto parkert ved bygrensa, ti minutters spasertur unna.

Etter en strålende kveld, hvor vi blei sittende en time etter stengetid sammen med ekteparet som eide og dreiv puben og snakke om gamle Bedforder, sto to politifolk og venta på oss ved bilene.

 – Dere kan ikke stå her med kjølemaskinene på! Folk i nabolaget klager.

 – Vi kan ikke slå dem av, sa Kjell, da blir de dypfrosne pizzabunnene ødelagt!
 – Vi kan vise dere en parkplass utenfor byen. Følg oss.
 – Går ikke. Vi har drukket!
 – Hvor mye?

Vi telte over og anslo at omregna i øl blei det åtte pinter, selv om det kanskje var å ta hardt i.
 – No problem – drive slowly.
Så, etter at to norsk semier med katastrofelys hadde kjørt bak politibilen et par kilometer på venstre side av veien til parkeringsplassen, kom begge offiserene ut av bilen.
 – Dere er hjertelig velkommen tilbake ved seinere anledninger. Parker her, ring oss, så kjører vi dere fram og tilbake.

Mens vi friska opp minnene fra kvelden før, og fra forskjellige landsbypuber, vertshus og kneiper vi hadde besøkt utenfor Liverpool mens vi venta på lass – blei vi klar over bankinga på bildøra, og rulla ned vinduet.

Utenfor bilen sto en smilende, bukkende og svært høflig funksjonær fra skipsspedisjonen. Han fortalte beklagende at ferga vi skulle med var helt ny, og den hadde ikke like mange lugarer som den gamle, kun fem. Dermed var vi, beklagelig nok, overbooka, for bestillingene var gjort etter kapasiteten på den gamle båten.
I godt humør som vi var, og for å retter opp en slik beklagelig feil sa vi oss villige til å sove i bilene. Det gjør vi jo hele tida likevel.

De andre bilene på kaia var en svensk termo semi fra Frigoscania med to mann på bilen. Bortenfor den, en spesialbil med svenske skilt, en toaksla sjuogenhalv tonner med et stort overbygg av tre med lufteluker, dører på siden og løftelem bak. Også den med to mann. Den femte og siste bilen var en stor varebil med engelske skilt. Sjåføren slo i døra mi kort tid etter at speditøren.
 – Those fucking bastards, var åpningsreplikken. – I’m an irish communist, and these fuckin’ bastards are fucking with us. Han hadde funnet ut at dette var andre turen med den nye ferga, ikke første, og Tor Line hadde overbooka med vilje. Vi burde nekte å kjøre ombord.
 – Tja. Da stilte saken seg litt annerledes også for oss. Heller ikke vi likte å blir lurt. Vi var med.
Iren samla raskt hele gjengen bak aksjonen.

Litt seinere var fergefunksjonæren tilbake. Han beklaga igjen. Denne gangen tilbød han Kjell og meg fly til Gøteborg. Jeg synes dette var en flott ide.
 –Vil ikke sa Kjell.
 –Hvorfor ikke? Tenk på den festen vi kan ha. Fly til Sverige. Hotell i Gøteborg!
 –Vil ikke, gjentok Kjell. Jeg har 60 flasker.
Om dette var noe han fant på – om han hadde flyskrekk, ikke ville skilles fra bilen eller hadde andre grunner veit jeg ikke, men jeg ville ikke fly uten Kjell. Så der vi sto.
 –Sorry. Can’t do.

Da iren blei klart over at vi hadde tilbudt oss å sove i bilene foreslo han at ingen kjørte ombord før vi fikk 200 pund hver. 2000 kroner, tilsvarende 5000 kroner i dag. Det blei formidla fergefunksjonæren som nok en gang forsvant. Alle sju samla seg nå på kaia foran bilene.
 – Når han kommer tilbake kommer han til å tilby 100. Det nekter vi, sa iren.
Ganske riktig. Etter fem minutter var han tilbake i den lille speditørbilen, og snudde så på ny.
 – Nå kommer han til å si at de ikke har penger, og at vi må ta det opp med ledelsen i Gøteborg i morra.
Også det stemte. Vi flirte.

Etter en lengre pause kom han tilbake, nå med et dokument til hver enkelt, underskrevet og stemplet, hvor vi blei lova 200 pund ved ankomst Gøteborg. Etter en kort diskusjon blei vi enig om å godta det. Under tvil.  Antagelig troverdig nok at fergekontoret ikke hadde liggende 1400 pund i kontakter. Så vi kjørte ombord. Normal avgang var klokka 19. Nå var vi forsinka. Kjell hadde ikke riktig strømkopling på sitt aggregat og måtte ta heisen opp og stå i friluft på øvre dekk, mens jeg fikk strømkobling på nedre.
Vi samla oss raskt i messa alle syv i en aldri så liten seiersrus. Vi fikk kjøpt ei kasse øl fra slappkista, og jekka opp hver vår mens vi venta på at stuerten skulle lage middag.

Spesialbilen viste seg å være en dyrebil som hadde henta fem løver og en tiger i en dyrepark i England. Turen var planlagt i flere månder. Løvemannen fortalte at transporten ikke kunne gå med passasjerferge på grunn av de ville dyra, og at han hadde booka flere måneder i forveien.     

Iren bodde i London, tidligere langtransportsjåfør som hadde gitt seg med kjøring for noen år siden. Nå hadde han blitt bedt om om å ta et spesiallass med medisiner til Helsinki i Finnland. Det ville han ikke. De hadde fortsatt å mase og lokka med den beste ferga som gikk, med de vakreste kvinnene man kunne tenke seg, og en helt vidunderlig mat. En opplevelse for livet. Those fuckin’ bastards.
And than I «feckin» ended up here with six guys, på en båt uten kvinnfolk og uten nok lugarer. Som attpåtil var bevisst overbooka.

Det skulle bli verre. Etter et par øl, i stigende atmosfære av samhold og seier, kom kapteinen, en liten danske, tassende med stor uniformslue og nystrøken uniform. Han tenkte kanskje han skulle gjøre det hele godt igjen med å forklare, beklage og unnskylde. Det fikk han ikke riktig til, og oppnådde bare å få kjeft.  Han ville ikke innrømme at Tor Line bevist hadde overbooka. Det hele var en beklagelig feil. Iren ga han inn, og Løvemannen var ikke nådig.

Så reiste Kjell seg som enda ikke hadde sagt så mye. Stemninga var nå ganske faenivoldsk. Han tok et par skritt ut på golvet, retta en slapp pekefinger mot panna til kapteinen og sa et ord: «Bøtteknott».

Dermed var det slutt. Kokken smalt igjen luka til messa. Her skal ingen få mat. Kapteinen snudde på hælen og gikk til lugaren sin – eller broa – eller hvor nå kapteiner går mens de furter.

Vi andre blei sittende og åpne hjertene våre for hverandre rundt øl-kassa som blei stadig lettere.

Sjøl var jeg ikke sjøsterk de første årene jeg kjørte ute, men så lenge jeg lå på ryggen holdt jeg sjøsjuken på avstand. Snart måtte jeg klatre ned gjennom lukten av salt og solarolje til nedre dekk hvor jeg krøyp under dyna i lastebilhytta. Der lå jeg i 19 timer i strekk, mens en kraftig kuling jobba med skuta og kasta henne i alle retninger.

-o0o-


Da vi begynte å se land i Sverige, og igjen var samla i messa, var iren dritnervøs. Han som hadde opptråd som general på kaia i Felixtowe så nå for seg store politistyrker som sto klar i Gøteborg for å bure han inn. Han hadde tidligere kjørt Midtøsten, og kjente en sjåfør i Malmø som han hadde reddet ut av ørken i hine hårde dager. Kanskje han kunne mobliseres? Kanskje han hadde en gjeng? Pengene kom vi ikke til å få, those fucking bastards hadde sikkert noe i ermet.
Hva han hadde erfaring med tidligere i livet veit jeg ikke, men rundt ølkassa hadde vi funnet hverandre i felles kommunistiske sympatier. Politisk undertrykkelse i Irland og Nord-Irland har vært av en hardere og mer voldelig karakter enn i Norge. Sjøl hadde jeg også mine erfaringer, og jeg sto nærmest baugporten. Det var en strategisk posisjon og jeg forsikra han at jeg kunne blokkere ilandkjøringa. En rask telefon til svenske media ville gi speditøren og rederiet en publisitet de nødig ville ha. Vi hadde gode kort. Å tillate en sjåfør å ligge i bilen på nedre dekk i kuling ville heller ikke ta seg godt ut. Rykte sa at laustrallene hadde slitt seg i liknende vær på første tur, og deler av dekket var rydda med showeldozer.

Da losen kom ombord fra Losbåten fulgte en representant for speditøren med ombord. Vi blei innkalt til kapteinens kontor, og overlevert hver vår konvolutt med 200 pund. Representanten beklaget det inntrufne på det dypeste, og lovte at det aldri skulle skje igjen.

-o0o-


Denne turen foregikk i siste halvdel av åttitallet. Etter immigrasjonskontoret så jeg aldri iren igjen. Han som klarte å forene sju tilfeldige karer til en enhet som tvang ferjeselskapet til å betale oss 14 tusen kroner som kompensasjon for tabben sin. Jeg så heller ikke Løvemannen, assistenten hans eller de to svenskene fra Frigoscandia, men Kjell og jeg møttes med ujevne mellomrom, og en replikk gikk stadig igjen:  

Bøtteknott!

* Slappkiste. For folk som ikke har kjørt containerferger eller vært til sjøss; Slappkiste er et sjømannsuttrykk for ei kiste med artikler til salgs for mannskapet på et skip, med varer som sjokolade, toalettartikler, tobakk og alkohol. 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.