oss 100 kroner!
På 1980- og 1990-tallet ga Harvard-økonomen Jeffrey Sachs råd til Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, OECD og WTO. Fra 1989 til 1991 ga han råd til IMF om «sjokkterapien» i Jugoslavia, Polen og Jeltsins Russland som ødela disse landenes økonomi og la dem åpne for vestlig finanskapital. Under gjeldskrisa i Hellas skrev han sammen med blant annet Thomas Piketty til Angela Merkel og ba om gjeldslette for Hellas. I 2018 skrev han at «det er på høy tid at USA trekker seg fra sin destruktive tilstedeværelse i Syria». I juni 2022 var han med på å undertegne et brev som ba om våpenhvile med Russland i Ukraina.
Red.
Av Jeffrey Sachs – 24. august 2022
Verden er på randen av atomkatastrofe mye på grunn av at vestlige politiske ledere ikke har klart å være oppriktige om årsakene til de eskalerende globale konfliktene. Den endeløse vestlige fortellingen om at Vesten er edel mens Russland og Kina er onde, er banal og usedvanlig farlig. Det er et forsøk på å manipulere opinionen, og ikke håndtere reell og presserende diplomati.
Den essensielle fortellingen om Vesten er innebygd i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi. Den amerikanske kjernetanken er at Kina og Russland er uforsonlige fiender som «forsøker å erodere amerikansk sikkerhet og velstand». Disse landene er ifølge USA «fast bestemt på å gjøre økonomier mindre frie og mindre rettferdige, styrke militæret, og å kontrollere informasjon og data for å undertrykke deres samfunn og utvide deres innflytelse».
Det ironiske er at USA siden 1980 har ført minst 15 kriger (Afghanistan, Irak, Libya, Panama, Serbia, Syria og Jemen bare for å nevne noen), mens Kina ikke har vært i noen, og Russland bare i en (Syria) siden Sovjetunionen. USA har militærbaser i 85 land, Kina i 3 og Russland i 1 (Syria).
President Joe Biden har fremmet dette narrativet, og erklært at den største utfordringen i vår tid er konkurransen med autokratiene, som «søker å fremme sin egen makt, eksportere og utvide sin innflytelse rundt om i verden, og rettferdiggjøre sin undertrykkende politikk og praksis som en mer effektiv måte å møte dagens utfordringer på». USAs sikkerhetsstrategi kommer ikke fra noen enkelt amerikansk president, men av det amerikanske sikkerhetsetablissementet, som stort sett er autonomt og opererer bak en mur av hemmelighold.
Den overdrevne frykten for Kina og Russland selges til folk i vesten gjennom manipulering av fakta. En generasjon tidligere solgte George W. Bush jr. offentligheten ideen om at USAs største trussel var islamsk fundamentalisme, uten å nevne at det var CIA sammen med Saudi-Arabia og andre land som hadde skapt, finansiert og utplassert jihadistene i Afghanistan, Syria og andre steder for å kjempe USAs kriger.
Eller se på Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1980, som i vestlige medier ble definert som en handling av uprovosert perfiditet. Mange år senere fikk vi vite at den sovjetiske invasjonen faktisk ble innledet av en CIA-operasjon designet for å provosere fram den sovjetiske invasjonen! Den samme misinformasjonen skjedde overfor Syria. Den vestlige pressen er fylt med beskyldninger mot Putins militære bistand til Syrias Bashar al-Assad fra 2015, uten å nevne at USA støttet styrtingen av al-Assad fra 2011 med CIA som finansierte en større operasjon (Timber Sycamore) for å styrte presidenten flere år før Russland ankom.
Eller mer nylig, da House Speaker Nancy Pelosi hensynsløst fløy til Taiwan til tross for Kinas advarsler, var det ingen G7-utenriksminister som kritiserte Pelosis provokasjon, men G7-ministrene sammen kritiserte hardt Kinas «overreaksjon» på Pelosis reise.
Den vestlige fortellingen om Ukraina-krigen er at det er et uprovosert angrep fra Putin i søken etter å gjenskape det russiske imperiet. Likevel starter den virkelige historien med vestens løfte til den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov om at NATO ikke ville utvides mot øst, etterfulgt av fire bølger av NATO-forøkelse: i 1999 da tre sentraleuropeiske land ble innlemmet og i 2004 syv til, inkludert i Svartehavet og de baltiske statene; i 2008 da organisasjonen forpliktet seg til å utvide til Ukraina og Georgia; og i 2022 da fire ledere fra Asia-Stillehavsområdet ble invitert til NATO for å ta sikte på Kina.
Heller ikke vestlige medier nevner USAs rolle i styrtingen av Ukrainas pro-russiske president Viktor Janukovitsj i 2014; unnlatelsen av regjeringene i Frankrike og Tyskland, garantistene for Minsk II-avtalen, til å presse Ukraina til å gjennomføre sine forpliktelser; den enorme mengde amerikanske våpen som ble sendt til Ukraina under Trump- og Biden-administrasjonen i forkant av krigen; og heller ikke USAs avslag på å forhandle med Putin om NATOs utvidelse til Ukraina.
Naturligvis sier NATO at det er rent defensivt slik at Putin ikke skal ha noe å frykte. Med andre ord bør Putin ikke legge merke til CIA-operasjonene i Afghanistan og Syria; NATOs bombing av Serbia i 1999; NATOs styrting av Moammar Gaddafi i 2011; NATOs okkupasjon av Afghanistan i 15 år; heller ikke Bidens ‘feiltrinn’ når han oppfordret til å fjerne Putin (som selvfølgelig ikke var noe feiltrinn i det hele tatt); eller USAs forsvarsminister Lloyd Austin som uttalte at USAs mål med krigen i Ukraina er å svekke Russland.
I kjernen av det hele er USAs forsøk på å forbli verdens hegemoniske makt ved å utvide militære allianser rundt om i verden for å holde tilbake eller beseire Kina og Russland. Det er en farlig vrangforestilling og utdatert idé. USA har bare 4,2 % av verdens befolkning, og nå kun 16 % av verdens BNP (målt i internasjonale priser). Faktisk er det samlede BNP for G7 nå mindre enn BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), mens G7-befolkningen er bare 6 prosent av verden sammenlignet med 41 prosent i BRICS.
Det er bare ett land hvis selverklærte fantasi er å være verdens dominerende makt: USA. Det er på tide at USA anerkjenner de sanne kildene til sikkerhet: intern sosial samhørighet og ansvarlig samarbeid med resten av verden, snarere enn illusjonen om hegemoni. Med en slik revidert utenrikspolitikk ville USA og dets allierte unngå krig med Kina og Russland, og gjøre verden i stand til å møte sine utallige miljø-, energi-, mat- og sosiale kriser.
Fremfor alt, i denne ekstremt farlige tiden, bør europeiske ledere forfølge den sanne kilden til europeisk sikkerhet: ikke USAs hegemoni, men europeiske sikkerhetsordninger som respekterer de legitime sikkerhetsinteressene til alle europeiske nasjoner inkludert Ukraina, men også Russland, som fortsetter å motstå NATOs utvidelser til Svartehavet. Europa bør reflektere over det faktum at ikke-utvidelsen av NATO og gjennomføringen av Minsk II-avtalene ville ha avverget denne forferdelige krigen i Ukraina. På dette stadiet er diplomati, ikke militær eskalering, den sanne veien til europeisk og global sikkerhet.
Originalens tittel: The west’s false narrative about Russia and China
Jeffrey D. Sachs, professor i bærekraftig utvikling og professor i helsepolitikk og ledelse ved Columbia University, er direktør for Columbias senter for bærekraftig utvikling og FNs nettverk for bærekraftig utvikling. Han har fungert som spesialrådgiver for tre FNs generalsekretærer. Bøkene hans inkluderer The End of Poverty, Common Wealth, The Age of Sustainable Development, Building the New American Economy, og sist, A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism.
Artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
