oss 100 kroner!
Forbeholdet om å beskytte spesielt sensitive og sårbare grupper i befolkningen mot stråling over deres tålegrense, ser ut til å ha forsvunnet i leveransekjeden fra stråleorganet ICNIRP til norsk strålevern.
Av Therese Lucile Engh, lokallagsleder for Follo i Folkets Strålevern
Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) vurderer ikke forskningen på helseeffekter av stråling fra mobilteknologi selv, men henter grenseverdier fra en privat tyskregistrert stiftelse som heter ICNIRP.
Retningslinjene til ICNIRP blir tatt direkte inn i norsk lov som forskrift.
I et styrende dokument fra 2002 tar ICNIRP forbehold om beskyttelse av ekstra sårbare/sensitive grupper, og overlater ansvaret for dette til det enkelte land.
Men dette viktige forbeholdet er ett av flere som ser ut til å «forsvinne i løse lufta» på veien fra ICNIRP til norsk strålevernpolitikk.
I nøkkeldokumentet «ICNIRP STATEMENT – GENERAL APPROACH TO PROTECTION AGAINST NON‐IONIZING RADIATION» forklarer ICNIRP om tilnærmingen og den vitenskapelige metoden de bruker for å gi råd og retningslinjer om beskyttelse mot ikke-ioniserende stråling (fra trådløs teknologi m.v.).
[Norsk oversettelse lastes ned her.]
I dokumentet avgrenser de også virksomheten sin og forklarer hva det er ICNIRP ikke tar ansvar for og som ikke er innbakt i referanseverdiene deres – men som de overlater til andre rådgivende/ lovgivende organer å gjøre selvstendige forsvarlighetsvurderinger av. Som for eksempel hvert enkelt lands helse- og strålevernmyndigheter, inkludert de norske.
Under overskriften «People being protected» (på side 9 i denne pdf´en) beskriver ICNIRP at noen sårbare/sensitive grupper i befolkningen kan ha lavere toleranse for stråling enn det ICNIRPs rådgivende retningslinjer innebærer. For eksempel at barn, eldre og kronisk syke kan tåle visse typer stråling dårligere enn resten av befolkningen.
Og at det derfor kan være nødvendig [for eksempel i det enkelte land] å innføre egne retningslinjer for eksponering som er strengere enn ICNIRPs retningslinjer for å beskytte disse sårbare gruppene.
ICNIRP tar også høyde for at det kan oppstå samspillseffekter, der noen mennesker kan bli ekstra sensitive mot stråling som følge av eksponering for flere miljøstressorer på én gang (hvilket jo er det normale i dag) – og at det i slike situasjoner bør utvikles hensiktsmessige råd/tiltak.
Da kan man spørre seg:
Hvor ble disse forbeholdene og anbefalingene om beskyttelse av sårbare/sensitive grupper av i dagens norske strålevernpolitikk – der for eksempel el-overfølsomme «psykologiseres» og skipes til kognitiv terapi?
Og der mantraet til Direktoratet for strålevern synes å være at «Alt er helt trygt, for alle grupper i befolkningen – så lenge strålingen er under ICNIRPS referanseverdier»?
I enkelte andre land, som blant annet Frankrike, Kypros og Russland, har myndighetene vedtatt temmelig strenge føre-var-lover for å begrense barns eksponering i barnehager og skoler. Og flere land har de senere årene iverksatt informasjonskampanjer for å lære folk å redusere eksponeringen for stråling fra trådløs teknologi for både barn og voksne.
Hvorfor følger ikke Norge opp ICNIRPs anbefaling om tiltak for å beskytte spesielt sårbare grupper mot eksponering for stråling over deres tålegrense?
Én ting er sikkert, og det er at konsekvensene og de menneskelige lidelsene er store som følge av at hensynet til sårbare grupper forsvant et sted på veien.
Therese Lucile Engh, lokallagsleder for Follo i Folkets Strålevern
