Erdogan reparerer båndene til Syria med øye for Eurasia

0
Putin og Mirziyoyev / Sputnik

22. august 2022 snakket Russlands president Vladimir Putin med Usbekistans president Shavkat Mirziyoyev angående det kommende toppmøtet i Shanghai Cooperation Organization (SCO) i Samarkand 15.-16. september. Dette må være fjerde eller femte gang de to lederne snakker sammen om det kommende arrangementet. Man faller ut av tellinga! 

Av M. K. Bhadrakumar.

Putin og Mirziyoyev utvekslet muligens notater om en stor begivenhet trolig på sidelinja av SCO-toppmøtet – et møte mellom Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og hans syriske motpart Bashar al-Assad som signaliserer et gjennombrudd i konflikten i Syria. 

Som jeg skrev nylig – Nullstilling mellom Russland og Tyrkia demper regionale spenninger – var et viktig resultat av møtet mellom Putin og Erdogan i Sotsji 5. august at en forsoning mellom Ankara og Damaskus kan skje. På hjemreisa sa Erdogan at han skulle kontakte Assad. Knapt noen la imidlertid merke til at Putin også inviterte Erdogan og Assad til å delta på det kommende SCO-toppmøtet. 

Faktisk har Mirziyoyev, som skal være vert for toppmøtet i Samarkand, vært fullsyendig på det rene med det hele. Putin og Mirziyoyev har etablert et nært arbeidsforhold  fylt med varme og gjensidig respekt som setter Tasjkent tilbake som nøkkelhovedstaden i Russlands sentralasiatiske strategier, slik tilfellet har vært historisk tilbake til tsartida. 

Moskva har utklasset og utmanøvrert USAs nylige forsøk på å vekke uro i den sentralasiatiske regionen, mens Kreml har det ene øyet rettet mot Ukraina. (Sekretæren for Russlands sikkerhetsråd Nikolai Patrushev, en mangeårig medarbeider av Putin, langet ut i forrige uke på et møte med SCO sikkerhetssjefer mot amerikanske forsøk på å iscenesette fargerevolusjoner i Sentral-Asia .) 

Da de kom tilbake til Syria, så ikke vestlige medier skogen for bare trær da de vurderte Putin-Erdogan-toppmøtet i Sotsji. Ledemotivet i Sotsji var regional sikkerhet i det større Midtøsten – det store området som strekker seg fra Levanten til steppene i Sentral-Asia og Pamirs grenser til Xinjiang. 

The Guardian kom fristende nær ved å ane duften av den virkelige historien bak det 4-timers lange «hemmelighetsfulle møtet» på en-til-en-nivå i Sotsji, men mistet teften på en eller annen måte etter å ha hørt at «Før møtet begynte, la russiske journalister merke til at Ramzan Kadyrov , den tsjetsjenske lederen som har sendt styrker under sin kommando til både Syria og Ukraina, var til stede.»

Putin-Erdogan-aksen er knyttet til en interesseavveining for å sikre at forskjeller (som det er rikelig av) ikke blir til tvister. Dermed er Putin usvikelig innstilt på Erdogans bekymringer i dag som dreier seg om tilstanden til den tyrkiske økonomien og de kommende president- og parlamentsmålingene (de to henger sammen.)  

Erdogan har mange jern i ilden – fra Balkan til Nord-Afrika og Persiabukta til Kaukasus – men det som bekymrer ham mest er situasjonen i Syria, som har alvorlige implikasjoner når han forbereder seg på å søke et fornyet mandat.   For Erdogan er Syria som ei Matryoshka-dokke – et sett med problemer med avtagende størrelse plassert i hverandre. Hvem andre enn Putin kunne forstå ei Matryoshka-dokke bedre? 

Matryoshka-dokker / Shutterstock

For russisk tenkning symboliserer Matryoshka-dokka framfor alle andre verdier søket etter sannhet og mening. Det er slik Syria figurerer framtredende i Putins forbindelser med Erdogan. Pakket inne i dokka, en inni en annen, er: PKK og kurdisk separatisme; USA-kurdisk uhellig allianse; Israelske fotavtrykk; Tyrkisk-amerikansk uenighet (etter det mislykkede USA-støttede statskuppet i 2016) – som alle påvirker Tyrkias vitale bekymringer. 

I Sotsji kunne Putin overbevise Erdogan om at den beste måten å løse bekymringene hans på vil være ved å engasjere seg med Assad. Erdogan og Assad er sjølsagt ikke fremmede for hverandre. De to familiene pleide å feriere sammen – frem til 2011 da Barack Obama og Joe Biden avvennet Erdogan fra det. 

I bunn og grunn er det en tyrkisk-russisk forståelse av at styrkinga av den syriske regjeringas suverenitet vil styrke regional sikkerhet og at Ankara og Damaskus har en felles interesse i å bekjempe separatisme og terrorisme. Den naturlige konsekvensen er faktisk at jo lenger den amerikanske okkupasjonen fortsetter, desto større er faren for at et «Kurdistan» konsoliderer seg i Nord-Syria. 

Men USA har ikke hastverk med å avslutte sin okkupasjon, siden troppene ikke tar skade; storskala smugling av olje gjør okkupasjonen ganske «sjølfinansierende» (som de gamle romerske legionene); og regionen er tilfeldigvis også Syrias mest fruktbare elvedaler. 

Erdogans sikkerhetsproblemer i Syria løses best i samarbeid med Damaskus. Som første skritt i denne retningen uttalte han offentlig forrige uke at å destabilisere Assad-regjeringen ikke er tyrkisk politikk (lenger.)

Dogu Perincek

I mellomtida har det dukket opp rapporter om at en tyrkisk delegasjon av tidligere ministre og diplomater ledet av lederen av det patriotiske partiet (Vatan Partisi) Dogu Perincek planlegger å besøke Damaskus for å holde samtaler med Assad for gjenoppretting av tyrkisk-syriske forhold. Interessant nok har Teheran siden bedt om gjenoppbygging av forholdet mellom Tyrkia og Syria.

Nå gjør Perinceks opptreden dette til et halvoffisielt Track 1.5-oppdrag. Perincek er en erfaren politiker med marxistisk stamtavle, som var assosiert med både «kemalister» og kurdiske PKK, hadde tilbrakt noe sånt som 15 år i fengsel i forskjellige perioder fram til en spennende fengselsløslatelse i 2014, og en makeover som medspiller for Erdogans regime. 

Et gjennomgående trekk i Perinceks ideologiske verktøykasse har imidlertid vært hans anbefaling av «eurasianisme», nemlig at Tyrkia bør snu ryggen til det atlantiske systemet, føre en uavhengig utenrikspolitikk og dreie seg mot Eurasia for å jobbe med Russland-Kina-aksen. . 

Uten tvil jobbet Perincek med mottakelige sinn, ettersom en tenkemåte var i ferd med å vinne terreng i Erdogan-regjeringa om at vestlige makter – spesielt USA – prøver å svekke og splitte Tyrkia gjennom sin støtte til kurdisk separatisme, mens Russland og Kina nøye avstår fra innblanding i Tyrkias indre anliggender. 

Dogu Perincek (t.v.) med den russiske filosofen Aleksandr Dugin

Merkelig nok har Perincek og den russiske filosofen og ideologen Aleksandr Dugin hatt et varmt personlig vennskap gjennom mange år, befestet av deres overbevisning om at russisk nasjonalisme og tyrkisk nasjonalisme har et møtepunkt i ideologien «eurasianisme». De har møttes mer enn én gang. Og i likhet med Dugin er Perincek også i dag kreditert med innflytelse blant maktkretsene rundt Erdogan. 

En presentasjon av det «eurasianistiske» perspektivet på det syriske spørsmålet er tilgjengelig i et siste intervju av pensjonert generalløytnant Ismail Hakki Pekin , tidligere sjef for de tyrkiske væpnede styrkers militære etterretning (2007–2011) som pleide å være stedfortreder formann for Perinceks parti.   

Det er mulig å se Perinceks innflytelse i den tyrkiske utenrikspolitikken i det såkalte Asia Anew-initiativet , som ble avduket på det årlige tyrkiske ambassadørmøtet i Ankara for tre år siden. 


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til den indiske diplomaten M. K. Bhadrakumar.

Forrige artikkelForskning: Lockdown 20 ganger mer dødelig enn Covid
Neste artikkelSpetalen: – Jonas Gahr Støre og andre politikere forvirrer folk med bortforklaringer om strøm
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.