oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Den planlagte elektrifiseringen av Norge skal angivelig bedre klimatilstanden i verden. De fleste partier i Stortinget er tilsynelatende enige om dette, men enkelte forskjeller finnes: Lederne på venstresida (særlig SV, Krf og MDG) tror klimautviklingen globalt er ytterst bekymringsfull (og det må de få lov til å mene). Høyresidas ledere (inkl. mange i Ap) er i liten grad er interessert i klimaspørsmålet. De har i stedet funnet det hensiktsmessig å spille bekymringsfulle. Strategien er en primitiv «genistrek»:
Høyresida har klart å innbille lederne på venstresida (og en god del av den norske befolkning) at høyresidas konkrete «klimatiltak» vil bidra til å forhindre dommedag i 2090. Dermed er det stor enighet i Stortinget om hva som må gjøres: Omtrent alt må elektrifiseres – uansett hvor betydningsløse tiltakene er. Ikke bare må tullballet på sokkelen realiseres – også et enormt sløseri av kraft må brukes til hydrogenproduksjon, batteribebrifter, datasentre/bitcoin, vindkraft, fangst og lagring av CO2 etc.
Noe av dette kan (og bør?) sikkert gjøres, men de planlagte overdrivelsene i bruk av energi, er hinsides all fornuft. Om all elektrifisering realiseres, blir kraftunderskuddet i Norge kolossalt – og «dokumenterer» at vi trenger mer vindkraft. Fikst? I tillegg er det enighet om at fjerningen av klimagassutslipp må starte i det grønneste landet i verden (Norge), og ikke i land der nesten all virksomhet er basert på fossil energi.
Høyrepolitikken skal i utgangspunktet skape ny industri som kapitaleiere i inn- og utland skal tjene penger på. Elektrifiseringen vil skape få nye norske arbeidsplasser. Norsk arbeidskraft er mangelvare – utlendinger må i stor grad importeres. Det finnes normalt heller ikke kapital som uten videre er villig til å satse på de kostbare «klimatiltakene». Kapitalkreftene må ha enorme statssubsidier, støtteordninger, skattelette og andre gunstige «rammebetingelser» for å satse. Og de trenger en ting til: De trenger inntekter fra de av oss som har dårlig eller middels økonomi, via høyere priser på alt, inkludert den vanvittige strømprisen i den folkerike delen av landet. Og det haster.
Nå er norske politikere også enormt opptatt av faren for en ødeleggende inflasjon. Sysselsettingen i Norge er for høy, folk tjener for mye, det investeres for mye (også i «klima»industri), folks forbruk er for høyt osv. Regjeringens og opposisjonens løsning er derfor: Høyere rente, økte priser på forbruksvarer, lavere investeringer i infrastruktur, lavere forbruk og en ekstrem strømpris (sørpå) m.m. Logikken i tiltakene er ikke overbevisende – det eneste fornuftige alternativet blir knapt nok drøftet: En enorm påplussing av inntektsskatten til de rikeste av oss: Folk som tjener mer enn 1.3 mill. kroner, burde selvfølgelig betale 99 % i skatt av inntekter over 1.3 mill. Kanskje ikke realistisk denne stortingsperioden, men spørsmålet om de økonomiske ulikhetene i samfunnet må uansett snart settes på dagsorden.
Den generelle konklusjonen som burde trekkes, er derfor at energi- og klimapolitikken egentlig dreier seg om underliggende politiske problemstillinger som ikke drøftes. Strømprisen, inflasjonen, eksportkablene, vindturbinene, venstresidas misforståelse av klimaspørsmålet m.m., er styrt av målet om å underordne Norge under EU. Verken mer eller mindre. Ja-til EU-bevegelsen er i ferd med å vinne – uten ny folkeavstemning, hvis vi ikke skjerper oss. Klimatiltakene og elektrifiseringen av Norge handler ikke om det globale klimaet, men om en søknad om medlemskap i EU.
