Ved å gjøre Kina til fiende, truer NATO verdensfreden

0

Natos nye holdning overfor Beijing setter spørsmålstegn ved hele påstanden om å være en ‘defensiv’ allianse

Av Jonathan Cook, – 8. juli 2022.

Jonathan Cook.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Middle East Eye, og er også publisert på bloggen til Jonathan Cook.


Hvis du bare har en hammer, ser hvert problem ut som en spiker, heter det. Vesten har Den nordatlantiske traktatorganisasjon (Nato), en selverklært «defensiv» militærallianse – så ethvert land som fornekter dens diktater må per definisjon være en offensiv militær trussel.

Det er en del av grunnen til at NATO ga ut et nytt «strategisk konsept» -dokument forrige uke på sitt toppmøte i Madrid, der de for første gang erklærte at Kina utgjør en «systemisk utfordring» for alliansen, ved siden av «hovedtrusselen» fra Russland.

Beijing ser på denne nye betegnelsen som et avgjørende skritt for at de også blir erklært en «trussel» av Nato – hvilket gjenspeiler alliansens eskalerende forhold til Moskva det siste tiåret. I sin forrige oppdragserklæring, utstedt i 2010, tok NATO til orde for «et ekte strategisk partnerskap» med Russland.

Hvordan er amerikanere eller europeere plutselig truet av militær erobring fra Kina?

Ifølge en rapport i New York Times, ville Kina ha blitt klassifisert som en «trussel» forrige uke hvis det ikke hadde vært for Tyskland og Frankrike. De insisterte på at den mer fiendtlige terminologien skulle vannes ut for å unngå skade på deres handels- og teknologiforbindelser med Kina.

Som svar anklaget Beijing Nato for å «ondsinnet angripe og sverte» den, og advarte om at alliansen «provoserte til konfrontasjon». Ikke helt urimelig mener Beijing at NATO har forvillet seg vekk fra Nord-Atlanteren som er sin antatte sfære av ‘defensiv’ interesse.

Nato ble grunnlagt i kjølvannet av andre verdenskrig uttrykkelig som et bolverk mot sovjetisk ekspansjon til Vest-Europa. Den påfølgende kalde krigen var først og fremst en territoriell og ideologisk kamp for Europas fremtid, med den stadig tilstedeværende gjensidige trusselen om kjernefysisk utslettelse.

Så hvordan, kan Beijing med rette lure på, passer Kina – på den andre siden av kloden – inn i Natos historiske «defensive» oppdrag? Hvordan truer kinesiske tropper eller missiler nå Europa eller USA på måter de ikke var før? Hvordan er amerikanere eller europeere plutselig truet av militær erobring fra Kina?

Skaper fiender

Den nåværende Nato-logikken lyder omtrent slik: Russlands invasjon av Ukraina i februar er et bevis på at Kreml har ambisjoner om å gjenskape sitt tidligere sovjetiske imperium i Europa. Kina øker sin militærmakt og har lignende imperialistiske ambisjoner mot den rivaliserende utbryterstaten Taiwan, samt vestlige stillehavsøyer. Og fordi Beijing og Moskva styrker sine strategiske bånd i møte med vestlig opposisjon, må Nato anta at deres felles mål er å få den vestlige sivilisasjonen til å bryte sammen.

Eller som Natos oppdragserklæring proklamerte forrige uke: «Det dypere strategiske partnerskapet mellom Folkerepublikken Kina og Den russiske føderasjonen og deres gjensidig forsterkende forsøk på å undergrave den regelbaserte internasjonale ordenen strider mot våre verdier og interesser.»

Men hvis noen undergraver den «regelbaserte internasjonale orden», en standard Vesten regelmessig påberoper seg, men aldri definerer, ser det ut til å være Nato selv – eller USA, hånden som svinger Nato-hammeren.

Det er absolutt slik det ser ut for Beijing. I sitt svar argumenterte Kina: «Tretti år etter slutten av den kalde krigen har Nato ennå ikke forlatt sin tankegang og praksis med å skape ‘fiender’… Det er Nato som skaper problemer rundt om i verden.»

Kina har et poeng. Et problem med byråkratier – og Nato er verdens største militærbyråkrati – er at de raskt utvikler en overordnet institusjonell forpliktelse for å sikre deres permanente eksistens, om ikke utvidelse. Byråkratier blir naturlig nok kraftige lobbyer for sin egen selvoppholdelsesdrift, selv når de har gjort sin nytte.

Hvis det ikke er noen trussel å «forsvare» seg mot, må en trussel produseres. Det kan bety én av to ting: enten å finne på en tenkt trussel, eller å provosere selve trusselen byråkratiet var designet for å avverge eller motarbeide. Ting tyder på at Nato – som nå omfatter 30 land – gjør begge deler.

Husk at Nato burde ha oppløst seg selv etter Sovjetunionens fall i 1991. Men tre tiår senere er det større og mer sulten på ressurser enn noen gang.

Mot alle råd, og i strid med løftene, har Nato nektet å opprettholde en nøytral «sikkerhetsbuffer» mellom seg selv og Russland. I stedet har den ekspandert helt opp til Russlands grenser, inkludert å snike seg inn i Ukraina, porten som hærer historisk sett har invadert Russland i gjennom.

Offensiv allianse

Utvilsomt har Russland vist seg å være en reell trussel mot den territoriale integriteten til nabolandet Ukraina ved å erobre dens østlige region – hjem til et stort etnisk russisk samfunn Kreml hevder å beskytte. Men selv om vi avviser Russlands president Vladimir Putins gjentatte påstand om at Moskva ikke har større ambisjoner, tyder den russiske hærens betydelige tap på at den har lite håp om å utvide sin militære rekkevidde mye lenger.

Selv om Moskva hadde håp om å rette oppmerksomheten mot Polen eller de baltiske statene, eller Natos siste rekrutter Sverige og Finland, ville et slikt grep helt klart risikere en atomvåpenkonfrontasjon. Dette er kanskje grunnen til at folk i vesten hører så mye fra sine politikere og media om at Putin er en slags forvirret megaloman.

Påstanden om utbredt, gjenopplivet russisk imperialisme ser ikke ut til å ha grunnlag i noen åpenbar virkelighet. Men det er en veldig effektiv måte for Nato-byråkrater å rettferdiggjøre utvidelse av budsjetter og makt, mens våpenindustrien som lever av Nato og er integrert i vestlige maktsentra øker fortjenesten betydelig.

Inntrykket av at dette kan ha vært Natos plan for håndteringen av Moskva, understrekes bare av måten de nå behandler Kina med enda mindre begrunnelse. Kina har ikke nylig invadert noen suverene territorier, i motsetning til USA og dets allierte, mens det eneste territoriet det kan true – Taiwan – er rundt 12 000 kilometer fra det amerikanske fastlandet, og en tilsvarende lang avstand fra det meste av Europa.

Argumentet om at den russiske hæren kan beseire Ukraina og deretter rette oppmerksomheten mot Polen og Finland stemmer i det minste med en slags geografisk mulighet, uansett hvor fjernt. Men ideen om at Kina kan invadere Taiwan og deretter rette sin militære makt mot California og Italia er absurd vrangforestilling.

Natos nye holdning overfor Beijing setter spørsmålstegn ved hele karakteriseringen av den som en «defensiv» allianse. Den ser mer ut til å være på offensiven.

Russiske røde linjer

Til toppmøtet inviterte Nato for første gang fire stater fra Asia-Stillehavsregionen: Australia, Japan, New Zealand og Sør-Korea.

Opprettelsen av en Nato-alliert «Asia-Pacific Four» er utvilsomt ment å antyde paralleller for Beijing med Natos gradvise rekruttering av østeuropeiske stater som startet på slutten av 1990-tallet, og kulminerte i dens nyere flørting med Ukraina og Georgia, langvarige røde linjer for Russland.

Til syvende og sist førte Natos frieri til Russlands naboer til angrep fra Moskva først på Georgia og deretter på Ukraina, noe som beleilig styrket «russisk trussel» -narrativet. Kan intensjonen bak lignende fremskritt til «Asia-Pacific Four» være å provosere Beijing til en mer aggressiv militær holdning i sin egen region, for å rettferdiggjøre at Nato ekspanderer langt utenfor Nord-Atlanteren og så krever hele kloden som sin bakgård?

Nå utpeker NATO seg selv som vokteren av Asia-Stillehavsregionen også

Det er allerede klare tegn til det. I mai sverget USAs president Joe Biden at USA – og dermed også Nato – ville komme Taiwan til hjelp militært hvis det ble angrepet. Beijing ser på Taiwan, rundt 200 kilometer utenfor kysten, som kinesisk territorium.

Tilsvarende ba den britiske utenriksministeren Liz Truss i forrige uke Nato-land om å sende avanserte våpen til Taiwan, på samme måte som Nato har bevæpnet Ukraina, for å sikre at øya har «den forsvarsevne den trenger».

Dette gjenspeiler Natos fortelling om dens mål i Ukraina: at den pumper våpen inn i Ukraina for å «forsvare» resten av Europa. Nå utpeker NATO seg selv som vokteren av Asia-Stillehavsregionen også.

«Økonomisk tvang»

Men i sannhet handler dette ikke bare om konkurrerende militære trusler. Det er et ekstra lag med vestlig egeninteresse, skjult bak påstandene om en «defensiv» allianse.

Dager før NATO-toppmøtet kunngjorde G7, en gruppe av de syv ledende industrialiserte nasjonene som utgjør kjernen i Nato, sin intensjon om å samle inn 600 milliarder dollar for å investere i utviklingsland.

Dette trekket var ikke drevet av altruisme. Vesten har vært dypt bekymret over Beijings økende innflytelse i verden gjennom sitt Belt and Road Initiative for billioner dollar, kunngjort i 2013.

Kina er aggressivt, men så langt kun i å utøve myk makt. I de kommende tiårene planlegger landet å investere i infrastrukturen til dusinvis av utviklingsland. Mer enn 140 land har så langt meldt seg på initiativet.

Kinas mål er å gjøre seg selv til navet i et globalt nettverk av nye infrastrukturprosjekter – fra motorveier og havner til avansert telekommunikasjon – for å styrke sine økonomiske handelsforbindelser til Afrika, Midtøsten, Russland og Europa.

Hvis det lykkes, vil Kina stemple sin økonomiske dominans på kloden – og det er det som virkelig bekymrer Vesten, spesielt USA og NATOs militærbyråkrati. De kaller dette «økonomisk tvang».

Denne uken holdt lederne av FBI og MI5 – USAs og Storbritannias innenlandske etterretningstjenester – en ekstraordinær felles pressekonferanse i London for å advare om at Kina var den «største langsiktige trusselen mot vår økonomiske og nasjonale sikkerhet». For å understreke vestlige prioriteringer, la de til at ethvert angrep på Taiwan ville «representere en av de mest forferdelige handelsforstyrrelsene verden noen gang har sett».

Ensidig aggresjon

Tilbake i den kalde krigen var Washington ikke bare, eller først og fremst bekymret for en sovjetisk militærinvasjon. Den kjernefysiske doktrinen om garantert gjensidig ødeleggelse betydde at ingen av dem hadde interesse av direkte konfrontasjon.

I stedet behandlet de utviklingsland som brikker i en økonomisk krig om ressurser som skulle plyndres og markeder som skulle kontrolleres. Hver side prøvde å utvide sin såkalte «innflytelsessfære» over andre stater og sikre en større del av planetens rikdom, for å mate sin innenlandske økonomi og utvide sine militære industrier.

Vestens retorikk om den kalde krigen la vekt på en ideologisk kamp mellom vestlige friheter og sovjetisk autoritarisme. Men uansett hvilken betydning man tillegger den retoriske kampen, var den viktigste for begge å bevise for andre land overlegenheten til den økonomiske modellen som følger deres ideologi.

Det må minnes om at i de tidlige årene av den kalde krigen, var kommunistpartier frontløpere til å vinne valg i flere europeiske stater – noe som var helt tydelig for de som skrev NATO-traktaten.

USA investerte så tungt i våpen – i dag overstiger deres militærbudsjett de samlede utgiftene til de neste ni landene – nettopp for å tvinge fattige nasjoner på sin side, og straffe de som nektet. Den oppgaven ble gjort lettere etter Sovjetunionens fall. I en unipolar verden måtte Washington definere hvem som ville bli behandlet som en venn, og på hvilke vilkår, og hvem en fiende.

Nato fungerte hovedsakelig som et alibi for amerikansk aggresjon, og tilførte en skinn av multilateral legitimitet til dens stort sett ensidige militarisme.

Gjeldsslaveri

I virkeligheten omfatter den «regelbaserte internasjonale orden» et sett av USA-kontrollerte økonomiske institusjoner, som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, som dikterer undertrykkende vilkår til stadig mer forargede fattige land – ofte Vestens tidligere kolonier – i desperat behov for investering. De fleste har havnet i permanent gjeldsslaveri.

Kina tilbyr dem et alternativ, og i prosessen truer det med å gradvis uthule USAs økonomiske dominans. Russlands tilsynelatende evne til å overleve Vestens økonomiske sanksjoner, mens disse sanksjonene slår tilbake på vestlige økonomier, understreker hvor ubetydelig Washingtons økonomiske forrang er.

USA ser mer enn klar ut til å dra Nato inn i en militær oppfølger til den kalde krigen – og risikere å ta verden til randen av atomutslettelse

Mer generelt er Washington i ferd med å miste grepet om den globale orden. Den rivaliserende BRICS-gruppen – Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – forbereder seg på å utvide ved å inkludere Iran og Argentina i sin maktblokk. Og både Russland og Kina, tvunget inn i en dypere allianse av Nato-fiendtlighet, har forsøkt å velte det internasjonale handelssystemet ved å koble seg vekk fra den amerikanske dollaren, grunnmuren i Washingtons hegemoniske status.

Det nylig utgitte «Nato 2030» -dokumentet understreker viktigheten av at NATO forblir «klar, sterk og forent for en ny æra med økt global konkurranse». Forrige ukes strategiske visjon listet opp Kinas synder som å søke «å kontrollere viktige teknologiske og industrielle sektorer, kritisk infrastruktur og strategiske materialer og forsyningskjeder». Den la til at Kina «bruker sin økonomiske innflytelse til å skape strategiske avhengigheter og øke sin innflytelse», som om dette ikke var akkurat det USA har gjort i flere tiår.

Washingtons største frykt er at, ettersom dens økonomiske muskler svekkes, vil Europas viktige handelsforbindelser med Kina og Russland gjøre at kontinentets økonomiske interesser – og til slutt dets ideologiske lojalitet – flyttes østover, i stedet for å forbli i den vestlige leiren.

Spørsmålet er: hvor langt er USA villig til å gå for å stoppe det? Så langt virker det mer enn klar til å trekke Nato inn i en militær oppfølger til den kalde krigen – og risikere å presse verden til randen av atomutslettelse.


Denne artikkelen er oversatt for steigan.no av Runar B.

Forrige artikkelKrigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Neste artikkelProtestene i Nederland fortsetter – aksjonsdag 15. juli
Jonathan Cook er en prisbelønt britisk journalist. Han var basert i Nasaret, Israel, i 20 år. Han er forfatter av tre bøker om Israel-Palestina-konflikten: Blood and Religion: The Unmasking of the Jewish State (2021), Israel and the Clash of Civilizations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (2006) og Disappearing Palestine: Israel's Experiments in Human Despair (2008).