oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Mens konflikten i Ukraina kryper ned mot Odessa, blir krigen hevet til sfæren av et romantisk eventyr. Hvis Alexander Dumas var i live, kunne tanken ha slått ham om å skrive en oppfølger til hans Tre Musketerer, den historiske romanen skrevet i 1844, som har heroiske, ridderlige sverdfektere som kjemper for rettferdighet, og framhever absurditetene i l’Ancient Régime i en situasjon da debatten i Frankrike mellom republikanere og monarkister fortsatt var hard.
Det absurde i å rocke opp en ikke-eksisterende kontrovers om det russiske missilangrepet på Odessa på fredag plasserer Ukrainas president Volodymyr Zelenskij for andre gang i en hovedrolle med tre sprudlende musketerer – USAs utenriksminister Antony Blinken, FNs generalsekretær António Guterres og EUs utenrikspolitiske sjef Josep Borrell.
Første gang var da Zelenskij spilte i en russisk musikalfilm basert på Dumas’ roman, med tre vakre sovjetiske skuespillerinner – Anna Ardova, Ruslana Pysanka og Alyona Sviridova – som musketerer, som ble utgitt i Moskva på nyttårsaften i 2004.
For å komme tilbake til nåtid, på fredag 22. juli, var det en kontrovers som ventet på å skje da Russland avfyrte fire høypresisjons-Kalibr-missiler og ødela ukrainsk militær infrastruktur i Odessa havn bare en dag etter at kornavtalen mellom Russland og Ukraina ble undertegnet i Istanbul, en avtale som sørger for gjenopptakelsen av korneksporten fra regionen.
Zelensky ropte raskt at missilangrepet var en «barbarisk» handling. Og Blinken kom på banen for å rette anklager mot Russland; Guterres gikk «utvetydig» inn i kampen og fordømte det russiske angrepet; og Borrell skrev dovent på Twitter at missilangrepet var «spesielt forkastelig og viser igjen Russlands totale ignorering av internasjonal lov og forpliktelser.»
Når det gjelder russerne, vel, de sov over det – det vil si til søndag, da seint på ettermiddagen la forsvarsdepartementet i Moskva inn to kortfattede setninger i sin vanlige daglige bulletin om dagens operasjoner i Ukraina:
«Angrep lansert av høypresisjons langdistanse sjøbaserte missiler har resultert i eliminering av ukrainske militærskip og et depot av Harpoon antiskipsmissiler levert av USA til Kiev-regimet i havna i Odessa. Listen over nøytraliserte mål inkluderer også produksjonsanleggene til en enhet som er spesialisert på å reparere og modernisere flåten til den ukrainske marinen.»
Zelenskij ga straks en avklaring av at gjennomføringa av kornavtalen fra Odessa havn ikke var i tvil. Tilsynelatende hadde han ikke koordinert seg med de tre musketerene som satt andre steder som reagerte for tidlig. Blinken gjorde sannsynligvis det logiske grepet med å avlede oppmerksomheten fra korrupsjonsbekymringene som ble gjenopplivet innenfor Washingtons Beltway angående USAs lukrative blodtapping av Ukraina.
I bunn og grunn er kornavtalen en torn i øyet for Biden-administrasjonen, som i første omgang aldri forventet at det kunne forhandles fram en avtale som krever stor fleksibilitet fra det russiske militærets side. Enda mer irriterende er det at avtalen viser seg å bli en politisk seier for Russland.
Moskva får god publisitet for sin pragmatisme ved å oppheve sin marineblokade for å håndtere den globale matkrisa. Men det som ikke er åpenbart for folk flest er at kornavtalen er en rygg-til-rygg-avtale som også forplikter FN til å få restriksjonene fra EU og USA på Russlands korn- og gjødseleksport opphevet.
Dessuten, bortsett fra de store inntektene fra eksport av korn og gjødsel, er det den ukvantifiserbare goodwillen som Moskva tjener fra så mange land som er kritisk avhengig av russisk hvete, spesielt i Vest-Asia og Afrika. Åpenbart ble kløen etter å ødelegge festen i Moskva for uimotståelig for Blinken & Co.
Inn kommer Sergeij Lavrov. Fra Oyo, Republikken Kongo, djupt i hjertet av Afrika, hvor han reiste for å følge opp kornavtalen – Russland er kornleverandør nummer 1 til Afrika – ante utenriksminister Lavrov enorme potensial i den gryende situasjonen. Han understreket tre poenger mens han fløy ut av Oyo i retning Kampala:
- Kornavtalen inneholder ingenting «som hindrer oss i å fortsette den spesielle militæroperasjonen og treffe militær infrastruktur og andre militære mål. Og FNs sekretariatrepresentanter … bekreftet denne tolkninga av dokumentene i går.» (Guterres var tilsynelatende uvitende .)
- Missilangrepet var rettet mot «en egen del av Odessa-havnen, den såkalte militære delen» og derfor «det er ingen hindringer for frakt av korn til entreprenører under Istanbul-avtalene, og vi har ikke opprettet noen». (Ja, Zelenskij sjøl erkjenner det.)
- Missilangrepet var rettet mot depotet der Pentagons Harpoon antiskipsmissiler ble lagret. «Disse missilene ble levert for å utgjøre trusler mot den russiske Svartehavsflåten. Nå utgjør de ingen trussel.»
Det Lavrov ikke sa, men ville ha antydet, er at Odessa krigsteater nå har fått sin egen bevegelsesenergi og at fredagens angrep danner et forvarsel. Missilangrepet understreker at Moskva sannsynligvis forutså Pentagons krumspring for å bruke kornavtalen for å beskytte sin utplassering av avanserte Harpoon-missiler i Odessa havn.
Merkelig nok, utenfor Bulgaria, ved siden av Odessa, 14.-25. juli, deltok USA i en multinasjonal maritim øvelse, Breeze 2022 , som involverte 24 krigsskip, kuttere, hjelpefartøy, fem fly og fire helikoptre bemannet av 1390 marinepersonell fra elleve NATO-medlemsland!
Kontroversen om missilangrepet fremhever at Russlands spesielle militære operasjoner i Ukraina vil forbli ufullstendige og uavsluttet inntil Moskva totalt avskjærer USAs og NATOs tilgang til Odessa havn og lammer alliansens kapasitet i Svartehavet. Det er åpenbart fortsatt et stykke unna.
I mellomtida akselererer det store spillet i Svartehavet med Blinken som doblet innsatsen på mandag for å beile til Aserbajdsjan. Han snakket med president Aliyev på mandag for å presse Washingtons ventende tilbud «for å hjelpe til med å lette åpningen av regionale transport- og kommunikasjonsforbindelser». Aserbajdsjan er det valgte brohodet for NATO i det sørlige Kaukasus. (Se bloggen min Ukrainas «Great Game» dukker opp i Transkaukasia.)
Denne artikkelen av M. K. Bhadrakumar ble først publisert på bloggen hans:
