Russiske Janna: – Livet i Norge gjorde meg syk

0
Janna Johnsen, foto: hemali

Av Julia Schreiner Benito, hemali.

Gjennom ti år i Norge trodde Janna Johnsen at det skulle bli bedre. Bare hun tilpasset seg mer, lærte mer norsk, utdannet seg mer, lærte å overhøre kommentarer, å overse blikk.

Men det ble ikke bedre. Jeg sa opp jobben min og flyttet tilbake til St. Petersburg. Jeg ble deprimert av å ikke kunne være autentisk, å ikke kunne uttrykke ekte følelser. Å legge lokk på følelser er korteste og sikreste vei mot depresjon.

Fra dag én i Norge møtte jeg fordommer


Siste ti år pendlet Janna mellom Norge og Russland, men nylig ble hjemlandet basen. Når hennes norske mann kommer på besøk, blir han møtt med en annen varme enn den hun kjente gjennom ti år i Norge, synes hun.
– Fra dag én i Norge møtte jeg fordommer, det var et sjokk og en skuffelse. I Russland har vi et bilde av Norge som et perfekt land, jeg hadde høye forventninger. I St. Petersburg hadde vi det godt, også økonomisk, jeg hadde ikke lyst til å flytte. Vi gjorde det fordi mannen min fikk jobb i Hammerfest.

Fem års utdannelse, flytende norsk, og psykisk vold

Janna flyttet til Hammerfest med sin daværende, finske mann og hennes barn. Hun har fem års utdannelse innen psykologi, pedagogikk og engelsk, raskt lærte hun seg flytende norsk.
– I Hammerfest pekte folk på meg fra den andre siden av gata: Der er hun russiske! Som om jeg var et dyr.

Janna trodde at det skulle bli bedre da de flyttet til Oslo. Der jobbet hun som konsulent for en attføringsbedrift.
– Det ble ikke bedre. For meg var det psykisk vold. Nedverdigende kommentarer om andres kulturelle bakgrunn er mobbing. Mobbing er slemt, og det knekker deg psykisk.

I Hammerfest pekte folk på meg fra den andre siden av gata: Der er hun russiske!

Overskriften Janna møtte hos nordmenn var «Norge er best, Russland er grusomt, så heldig for deg at du kom hit!»
– Jeg hadde trodd at jeg kom til et land hvor jeg ble møtt som likeverdig. I starten tenkte jeg at jeg bare var uheldig, at de ikke hadde sett russere før. Året etter flyttet vi til Oslo, jeg møtte det samme, men mer skjult. I starten da vi ble avvist som leietakere, tenkte jeg at det var tilfeldig. Men når det skjer igjen og igjen … Jeg hadde studert på universitetet i fem år, men fikk ikke jobb som tilsvarte mine kvalifikasjoner og evner. Jeg prøvde å kommunisere med nordmenn på «norsk» måte.
–Hva betyr det?
–At du ikke kritiserer ditt eget land. Man kan ikke si åpent hva man mener.

Hva gjør jeg feil?

Holdninger siver ut med annet enn rene ord, opplevde Janna.
– Én ting er ordene om at «i Russland er det bare propaganda, dere er ufrie». Noe annet er stemmebruk og blikk, det var krenkende og ydmykende, det gikk utover selvfølelsen. Jeg begynte å tvile på egen oppfatning av verden. Jeg sa til meg selv at nei da, dette er ikke russerfobi, jeg benektet den psykiske volden. Jeg prøvde å analysere, tilpasse meg, passe inn i en annen mentalitet. Det kan jo være sunt å gjøre det, men for meg gikk det så langt at det knakk identiteten min. Hva gjør jeg feil? En kan jo ikke bli et annet menneske.

– Norske medier bidrar til fordommene

– Jeg syntes at jeg var godt integrert i Norge, men nordmenn endret holdning til meg så snart de hørte at jeg var russisk. Reaksjonen var passiv aggressiv, som himling med øynene, tonefall, latterliggjøring. Én ting er å si rett ut at en ikke vet noe om Russland, å si: Fortell! Jeg møtte mest fordommer, trolig fordi norsk media er så ensrettet i bildet de presenterer av Russland. En vanlig fordom er at Putin bare er en tyrann, og at vi ikke har ytringsfrihet. Mens i Norge er alt perfekt.

Norge velger Russland som syndebukk for at befolkningen skal føle takknemlighet overfor egne myndigheter.

– Norge velger Russland som syndebukk for at befolkningen skal føle takknemlighet overfor egne myndigheter. Jeg vet ikke om norske medier er redde eller under kontroll at staten. Jeg ser så mange løgner, ikke minst fra NRK og Aftenposten. For eksempel ble det påstått at bøkene til den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov var forbudt her. Det stemmer ikke, jeg har dem her i bokhyllen, og de kan skaffes i de fleste bokhandlere.
Den vanlige holdningen i Norge om at der er lite korrupsjon og kameraderi, stemmer ikke, mener Janna.

– Fordi det ikke kommer fram i Norge. I Russland er det åpenhet om korrupsjonen, vi har byråkrater og regjeringsmedlemmer som blir tatt og fengslet for det.

Forfatter Jan Kerr Eckbo om korrupsjon i Norge: – Mennesker er ikke korrupte, men de blir det fordi de lar seg korrumpere.

I sovjettiden hadde vi ikke ytringsfrihet, men siden nittitallet har den vært bedre her enn i Norge.

– Hvordan mener du at kårene for ytringsfriheten er i Russland?
– I sovjettiden hadde vi ikke ytringsfrihet, men siden nittitallet har den vært bedre her enn i Norge. Det blir jeg ikke trodd på av nordmenn. Her har opposisjonen egne tv-kanaler og aviser, i motsetning til i Norge. Generelt er massemedia kritisk til regjeringen, og kritikken er høyrøstet: Putin er en banditt, vi må ha systemskifte! Har du sett norske medier rapportere om at det i russisk massemedia åpent diskuteres systemskifte? Og hvor er den norske opposisjonen?

Regelverk for demonstrasjoner i Norge også

– Hva risikerer du i Russland som opposisjonell? Vi ser jo reportasjer om at demonstranter blir fengslet.
– Som i Norge må du på forhånd melde om tid og sted for demonstrasjoner, de som samler seg i gater og sperrer for trafikken blir fjernet. Det er det samme i Vesten, i Norge kan du få seks måneder i fengsel for å desinformere. Paragraf 187 om desinformasjon  (“falske opplysninger”).

I 2011 uttalte Tone Huse til Aftenposten: «Vi er lei av å bli kneblet og sendt hjem fordi vi viser vårt standpunkt.» Hun pekte blant annet på demonstrasjoner i Oslo mot G8-møtet i Sveits og antikrigsdemonstrasjonen.

– I Russland risikerer du jo 15 års fengsel for å omtale krigen i Ukraina som krig.
Nei, det stemmer ikke. Daglig hører jeg at russere kaller krigen for krig. Det er hykleri og dobbeltmoral å kritisere Russland for manglende systemkritikk, se på dere selv. Hvor var kritikken da Norge bombet Libya? (Se ordlyden i den russiske loven lenger ned.)

– Russland skulle ikke ha startet krigen

– Hva ser du som løsning på krigen?
– Russland skulle ikke ha startet den. Jeg er imot all slags vold, fysisk og psykisk. Nå som det er i gang, er eneste løsning at sidene forhandler. Jeg er ingen ekspert, men landene burde ha forhandlet, Zelensky var villig til det, slik kunne de spart tusenvis av menneskeliv. Det hjalp ikke at NATO blandet seg inn ved å sende penger og våpen. NATO vil fortsette å fôre Ukraina med falske forhåpninger om at de kan vinne, og ofrene blir flere og flere på begge sider.
– Kan ikke Ukraina vinne krigen?
Janna ler en liten latter på telefonen fra St. Petersburg.
– Nei. Og jeg tror på en snarlig slutt, Russland er såpass sterk.

For Janna er det som å pirke i gamle sår når hun snakker om tiden i Norge. Hennes norske ektemann bor i Norge.
– Vi måtte finne en slik løsning. Jeg tror ikke at jeg vil være mer i Norge, det blir heller verre enn bedre. Når jeg er i Norge, prøver jeg å skjerme meg. Jeg har fortsatt mange norske venner, åpne mennesker som ikke gjør narr av Russland.

I Russland har vi en overdreven beundring for Vesten.

 – Hvordan har du det nå?
– Mye bedre enn da jeg bodde i Norge. Jeg angrer på at jeg ikke flyttet tidligere.
– Hva ville du endret i Russland om du kunne?
– Jeg ville oppfordret folket til å se mer positivt på landet vårt, og justere bildet av Vesten. I Russland har vi en overdreven beundring for Vesten. Vi er flinke til å protester og skjelle ut regjeringen, men få spør hvordan de kan gjøre en positiv innsats for forandringer. 

Her hører vi det motsatte, at russere straffes for å kjempe for forandringer.
Hun ler igjen.
–Det gjør dere alltid. Alt som kommer fra norsk massemedia om Russland kan snus tilbake til Norge. Jeg vet ikke hvor mange kronikker jeg har prøvd å få publisert om dette i norske medier for å nyansere bildet, men min mening kan ikke publiseres. Hvis russisk media hadde gitt Pål Steigan den behandlingen som norsk media har gjort, ville russerne skreket ut om knebling, propaganda og sensur. 

Hun sukker litt.
– Det er sunt å like sitt land, men når det bikker over i overlegenhet og arroganse, og du angriper passivt aggressivt, da blir det slemt.


Janna Johnsen, foto hemali

Den russiske loven om desinformasjon, oversatt av Janna:

Føderal lov nr. 32-FZ av 4. mars 2022 «Om endringer i den russiske føderasjonens straffelov og artikkel 31 og 151 i den russiske føderasjonens straffeprosess» (kjent i media som “lov om fakes” – en føderal lov som etablerer straffeansvar for spredning av bevisst falsk informasjon om bruken av RF-væpnede styrker, samt for offentlige handlinger rettet mot å diskreditere bruken av RF-væpnede styrker.
– Meg bekjent har ingen til nå havnet i fengsel, sier Janne.
– Danmark har en liknende lov, hvorfor skrikes det ikke på hvert hjørne i Norge om det?


Denne artikkelen ble først publisert av hemali.

Forrige artikkelDostojevskij som futurist
Neste artikkel20 milliarder årlig til terrorfinansiering i Syria
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).