oss 100 kroner!
Hendelser de siste dagene tyder på at britisk journalistikk – den såkalte fjerde statsmakt – ikke er hva den gir seg ut for å være: en vaktbikkje som overvåker landets maktsentra. Det er stikk motsatt.
Av Jonathan Cook · 21. juni 2022
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Mint Press News
Glansbildet av etablissementsmediene fikk seg en skikkelig trøkk denne måneden da ærekrenkelsesrettssaken mot The Guardian-spaltist Carole Cadwalladr nådde sin konklusjon, og de lekkede e-postene til Paul Mason, en gammel traver i BBC, Channel 4 og The Guardian, ble publisert på nettet.
Begge disse berømte journalistene har blitt avslørt som vervet – på forskjellige måter – til en skjult informasjonskrig som føres av vestlige etterretningsbyråer.
Hadde de vært ærlige om det, ville det samspillet kanskje ikke betydd så mye. Det er tross alt få journalister som er så nøytrale eller så lidenskapelige som profesjonen liker å late som. Men lik mange av deres kolleger har Cadwalladr og Mason brutt det som burde være et kjerneprinsipp for journalistikk: åpenhet.
Seriøse journalisters rolle er å bringe saker av betydning inn i det offentlige rom for debatt og gransking. Journalister som tenker kritisk ønsker å holde de som har makt – først og fremst statlige etater – til ansvar på prinsippet om at uten gransking, korrumperer makt raskt.
Hensikten med ekte journalistikk – i motsetning til sladder, underholdning og som talerør for nasjonale sikkerhetsstaten hvilket vanligvis passerer for journalistikk – er å slå oppover, ikke nedover.
Og likevel vet vi nå at hver av disse journalistene samarbeidet aktivt, eller søkte å samarbeide, med statlige aktører som foretrekker å operere i skyggene, ute av syne. Begge journalistene ble vervet for å fremme målene til etterretningstjenestene.
Og verre, hver av dem forsøkte enten å bli en kanal for, eller aktivt bistå i, skjulte svertekampanjer drevet av vestlige etterretningstjenester mot andre journalister.
Det de gjorde – sammen med så mange andre etablissementsjournalister – er selve antitesen til journalistikk. De bidro til å skjule maktens virkemåte for å gjøre det vanskeligere å granske. Og ikke bare det. I prosessen prøvde de å svekke allerede marginaliserte journalister som kjempet for å stille statsmakten til ansvar.
Rettssak avslører sikkerhetsstatens innflytelse på Carol Cadwalladrs rapportering
Cadwalladrs samarbeid med etterretningstjenestene har kun kommet fram på grunn av en rettssak. Hun ble saksøkt for ærekrenkelse av Arron Banks, en forretningsmann og stor giver til den vellykkede Brexit-kampanjen for at Storbritannia skulle forlate EU.
I en slags transatlantisk forlengelse av Russiagate-hysteriet i USA etter Donald Trumps valg som president i 2016, anklaget Cadwalladr Banks for å lyve om sine bånd til den russiske staten. Ifølge retten antydet hun også at han brøt lover om valgfinansiering ved å motta russiske penger i forkant av Brexit-avstemningen, også i 2016.
Det året fungerer som et slags nullpunkt for liberale som er bekymret for fremtiden til «vestlig demokrati» – angivelig truet av moderne «horder av barbarer», som Russland og Kina – og vestlige staters evne til å forsvare sitt hegemoni gjennom nykoloniale angrepskriger rundt om i verden.
Implikasjonen er at Russland i 2016 tok initiativ til en dobbel undergraving: På den ene siden av Atlanterhavet ble Trump valgt til USAs president; og på den andre ble briter lurt til å skyte seg selv i foten – og undergrave Europa – ved å stemme for å forlate EU.
Stilt overfor rettssaken kunne ikke Cadwalladr understøtte påstandene hennes mot Banks som sanne. Likevel kastet dommeren ut Banks’ injuriesøksmål – på bakgrunn av at påstandene ikke hadde skadet hans omdømme tilstrekkelig.
Dommeren bestemte også ekstraordinært nok til å være en britisk ærekrenkelsessak, at Cadwalladr hadde «rimelig grunn» til å publisere påstander om at Banks hadde «spesielle avtaler» med Russland, selv om «hun ikke hadde sett noen bevis for at han hadde inngått slike». En etterforskning fra National Crime Agency fant heller ingen bevis.
Så gitt disse omstendighetene, hva var grunnlaget for hennes anklager mot Banks?
Cadwalladrs journalistiske modus operandi, i hennes langvarige forsøk på å antyde utbredt russisk innblanding i britisk politikk, fremheves i hennes vitneforklaring til retten.
I den viser hun til en annen av hennes Russiagate-lignende historier fra 2017 hvor hun prøvde å koble Kreml til Nigel Farage, en tidligere pro-Brexit-politiker fra UKIP og nære medarbeider til Banks, samt WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange, som har vært en politisk fange i Storbritannia i mer enn et tiår.
På den tiden var Assange begrenset til et enkeltrom i den ecuadorianske ambassaden etter at regjeringen tilbød ham politisk asyl. Han hadde søkt et fristed der, i frykt for at han ville bli utlevert til USA etter publisering av WikiLeaks avsløringer om at USA og Storbritannia hadde begått krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan.
WikiLeaks hadde også ydmyket CIA ved å følge opp med publisering av lekkede dokumenter, kjent som Vault 7, som avslører byråets egne forbrytelser.
Forrige uke godkjente Storbritannias innenriksminister, Priti Patel utleveringen til USA som Assange fryktet og som først hadde drevet ham inn i den ecuadorianske ambassaden. Når han først er i USA, risikerer han opptil 175 år i fullstendig isolasjon i et høysikkerhetsfengsel.
Cadwalladr er avhengig av amerikanske etterretningskilder for å sverte Assange og Wikileaks
Vi vet nå takket være en etterforskning at gjennom 2017 la CIA ulike planer for enten å myrde Assange eller kidnappe ham i en av dens ulovlige «extraordinary rendition»-operasjoner slik at han kunne bli låst inne for godt i USA, vekk fra offentligheten.
Vi kan anta at CIA også mente at de trengte å forberede grunnen for en slik ulovlig operasjon ved å få publikum med. I følge Yahoos etterforskning, mente CIA at pågripelsen av Assange fort kunne ende opp som skyteoppgjør i Londons gater.
Det ser ut til at det var på dette tidspunktet at Cadwalladr og The Guardian ble oppfordret til å bidra med å snu opinionen mot Assange.
I følge vitneforklaringen hennes foreslo «en fortrolig kilde i USA» – på samme tidspunktet da CIA tenkte på disse forskjellige komplottene – at hun skulle skrive om et påstått besøk av Farage til Assange i ambassaden. Historien gikk i The Guardian under overskriften «Da Nigel Farage møtte Julian Assange».
I artikkelen gir Cadwalladr et sterkt hint om hvem som hadde gitt henne fortrolig informasjon: den ene kilden nevnt i stykket er «en høyt plassert kontakt med koblinger til amerikansk etterretning». Med andre ord matet CIA henne nesten helt sikkert byråets vinkling på historien.
Carole Cadwalladr sier i sin vitneforklaring at «en konfidensiell kilde i USA» ga henne ideen til hennes svært spekulative Farage/Assange-historie i 2017 om WikiLeaks’ CIA-lekkasje.
Artikkelens eneste offisielle kilde var «en høyt plassert kontakt med lenker til amerikansk etterretning» pic.twitter.com/FYg4wqj9OJ
— Matt Kennard (@kennardmatt) 13. juni 2022
I stykket vever Cadwalladr sammen hennes og CIAs påstander om «et politisk sammenfall mellom WikiLeaks’ ideologi, UKIPs ideologi og Trumps ideologi.» Bak kulissene, antyder hun, var Kremls skjulte hånd som ledet dem alle i et ondartet komplott for å ta knekken på det britiske demokratiet.
Hun siterer sin «høyt plasserte kontakt» og hevder at Farage og Assanges påståtte ansikt-til-ansikt -møte var nødvendig for å videreformidle informasjon om deres forbryterske komplott «på måter og steder som ikke kan overvåkes».
Bortsett fra at, som hennes «høyt plasserte kontakt» visste – og som vi nå vet, takket være avsløringer fra nettstedet Grayzone – var det selvfølgelig en løgn. I parallell med planen om å drepe eller kidnappe Assange, installerte CIA ulovlige kameraer i, så vel som utenfor, ambassaden. Alle hans bevegelser i ambassaden ble overvåket – selv i toalettområdet.
Realiteten var at CIA avlyttet og filmet alle Assanges samtaler i ambassaden, selv de ansikt til ansikt. Hvis CIA faktisk hadde et opptak av Assange og Farage som møttes og diskuterte et Kreml-inspirert komplott, ville de ha funnet en måte å offentliggjøre det tidligere.
Langt mer troverdig er det som Farage og WikiLeaks sier at et slikt møte aldri fant sted. Farage besøkte ambassaden for å prøve å intervjue Assange for hans radioprogram LBC, men ble nektet tilgang. Det kan enkelt bekreftes fordi den ecuadorianske ambassaden allierte seg med USA og nektet Assange enhver kontakt med besøkende bortsett fra advokatene hans.
«Koblinger til Julian Assange»? Han og produsenten ba om å få gjøre et intervju med LBC, men ble høflig avslått. Det er endeløse oppspinn som dette som bringer The Guardian i vanry.
— WikiLeaks (@wikileaks) 25. juli 2018
Allikevel konkluderer Cadwalladr: «I den perfekte stormen av falske nyheter, desinformasjon og sosiale medier som vi nå lever i, er WikiLeaks på mange måter virvelen i sentrum for alt.»
Cadwalladr-CIAs falske nyheter mistenkeliggjør Wikileaks
Historien om Farage-Assange viser hvordan CIA og Cadwalladrs agendaer sammenfalt perfekt i deres egen «virvlende senter» av falske nyheter og desinformasjon.
Hun ønsket å knytte Brexit-kampanjen til Russland og antyde at alle som ønsker å utfordre de liberale fromhetene som brukes som dekke for forbrytelsene begått av vestlige stater, nødvendigvis må tilhøre et nettverk av konspiratorer på venstre og høyre side, styrt av Moskva.
CIA og andre vestlige etterretningsbyråer ønsket i mellomtiden å forsterke folks inntrykk av at Assange var en Kreml-agent – og at WikiLeaks eksponering av forbrytelsene begått av de samme byråene ikke var i allmennhetens interesse, men faktisk et angrep på vestlig demokrati.
Karakterdrapet på Assange hadde allerede i stor grad blitt oppnådd hos det amerikanske folket i Russiagate-kampanjen i USA. Etterretningstjenestene, sammen med ledelsen i Democratic Party, hadde formet en fortelling ment å avlede fra WikiLeaks avsløringer om at gruppen til Hillary Clinton bedrev valgfiksing i 2016 for å hindre Bernie Sanders i å vinne partiets presidentnominasjon. I stedet refokuserte de publikums oppmerksomhet på bevisløse påstander om at Russland hadde «hacket» e-postene.
For Cadwalladr og CIA kunne den falske nyhetshistorien om Farage som møtte Assange bli spunnet som ytterligere bevis på at både «ytterste venstre» og «ytterste høyre» samarbeidet med Russland. Budskapet deres var klart: bare sentrister – og den nasjonale sikkerhetsstaten – kunne bli stolt på til å forsvare demokratiet.
The Guardian dikter opp historien om Assange-Manafort
Cadwalladrs sverting av Assange er helt i tråd med bakvaskelseskampanjen til WikiLeaks ledet av liberale medier som hun tilhører. Avisen hennes, The Guardian, har hatt Assange i kikkerten siden den kranglet med ham om deres felles publisering av krigsloggene i Irak og Afghanistan i 2010.
Ett år etter Cadwalladr sin sverteartikkel fortsatte The Guardian sitt samarbeide med etteretningstjenestens demoniseringskampanje av Assange ved å trykke en lignende fabrikkert historie – denne gangen om en av Trumps øverste rådgivere Paul Manafort og forskjellige «russere» som hadde hemmelig møte med Assange i ambassaden.
Historien var så lite troverdig at den ble latterliggjort selv på utgivelsestidspunktet. Igjen viste CIAs ulovlige overvåkingsoperasjon inne i ambassaden at det ikke var mulig for Manafort eller noen «russere» å hatt hemmelige besøk med Assange uten at de ville ha blitt tatt opp. På tross av det har The Guardian aldri trukket påstandene tilbake.
En av artikkelforfatterne, Luke Harding, har vært i front både med The Guardians Russiagate-påstander, og forsøk på å sverte Assange. Under arbeidet med det virker det som at han til stor grad har brukt vestlige etteretningstjenester for å skaffe til veie sine historier, og har vist seg ute av stand til å forsvare de når han blir utfordret.
Harding har som med The Guardian flere grunner for å ville diskreditere Assange. Han og en kollega fra avisen, David Leigh, publiserte via The Guardian en bok som inkluderte et hemmelig passord til en samling av WikiLeaks-dokumenter, og ga således etteretningstjenester over hele verden tilgang til materialet.
CIAs påstander om at offentliggjøring av disse dokumentene satte sine informanter i fare – en påstand selv den amerikanske staten har måttet innrømme ikke er sann – har blitt skyldt på Assange for å male han som skyldig og rettferdiggjøre hans fengsling. Men hvis noen har skyld, er det ikke Assange, men Harding, Leigh og The Guardian.
Paul Mason og andre agenter plotter endeløs “deplatforming” av The Grayzone
Saken om Paul Mason, en mangeårig journalist for BBC, er enda mer avslørende. E-poster gitt til The Grayzone viser at veteranen og den selverklærte «venstrevridde» journalisten konspirerte i skjul med krefter knyttet til etteretningstjenestene for å bygge et nettverk av journalister og akademikere til å sverte og sensurere uavhengig media som utfordret narrativet til vestlige etteretningstjenester.
Masons bekymring rundt venstresidens påvirkning av opinionen har tiltatt jo mer kritikk han har fått fra venstre over hans krav om sterk og ukritisk støtte til NATO, og hans lobbyforsøk for mer vestlig innblanding i Ukraina. Begge er mål han deler med de vestlige etteretningstjenestene.
Sammen med etablissementsmedia har Mason fremmet å gi Kyiv stadig mer avanserte våpensystemer, hvilket trolig vil øke dødstallene og risikere atomkrig mellom Vesten og Russland.
I de offentliggjorte e-postene foreslår Mason å skade og uopphørlig jobbe for å deplattforme uavhengige, undersøkende nyhetssider som Grayzone, Consortium News and Mint Press som slipper til journalister utenfra etablissementet. I korrespondansen debatterer han og sine partnere hvorvidt de burde inkludere Declassified UK and OpenDemocracy. En av medkonspiratørene foreslår å «teppebombe de med søksmål for å presse de økonomisk».
Mason selv foreslår å strupe inntektene til disse nettstedene ved i hemmelighet å presse Paypal til å stoppe leserne fra å kunne gi donasjoner til støtte for arbeidet deres.
Det skal bemerkes at i kjølvannet av Masons korrespondanse, lanserte PayPal faktisk et slikt angrep, mot bl.a. Consortium News og MintPress, etter tidligere å ha gått etter WikiLeaks.
Uttalelse fra @MnarMuh:
Paypals utestengelse av meg selv og MintPress er åpenbar sensur av opposisjonelle journalister og nettsider. Det siste tiåret har MintPress åpent jobbet som et nettsted for vaktbikkje-journalistikk for å avsløre profitørene i den permanente krigsstaten. pic.twitter.com/kCkfcWNGRN
— MintPress News (@MintPressNews) 29. april 2022
Masons e-postkorrespondenter inkluderer to skikkelser som er nært knyttet til britisk etterretning: Amil Khan beskrives av Grayzone som «en lyssky etterretningskontraktør» med bånd til Storbritannias nasjonale sikkerhetsråd. Han grunnla Valent Projects, og etablerte sitt rykte i en skitten propagandakrig til støtte for halshuggende jihadistgrupper som forsøkte å felle den russisk-støttede syriske regjeringen.
Retur av Integrity Initiatives hemmelige propagandakvern
Den andre etterretningsagenten er noen Mason omtaler som en «venn»: Andy Pryce, sjefen for utenriksdepartementets mørke Counter Disinformation and Media Development (CDMD), grunnlagt i 2016 som «motangrep på russisk propaganda». Mason og Pryce bruker mye av korrespondansen sin på å diskutere når de skal møtes på puber i London for en drink, ifølge Grayzone.
Utenriksdepartementet klarte å holde CDMD-enhetens eksistens hemmelig i to år. Den britiske regjeringen har nektet å avsløre grunnleggende informasjon om CDMD på grunn av nasjonal sikkerhet, selv om det nå er kjent at det er overvåket av det nasjonale sikkerhetsrådet.
CDMDs eksistens kom frem på grunn av lekkasjer om en annen skjult informasjonskrigføringsoperasjon, Integrity Initiative.
Verdt å bemerke er hvordan Integrity Initiative ble drevet ved bruk av hemmelige «klynger» i Nord-Amerika og Europa, med journalister, akademikere, politikere og sikkerhetstjenestemenn som fremmer vestlige etterretningsbyråers fortellinger for å diskreditere Russland, Kina, Julian Assange og Jeremy Corbyn, den tidligere venstreorienterte lederen av Labour Party.
Les om Integrity Initiative og deres «klynger» på steigan.no
Cadwalladr ble navngitt i den britiske klyngen, sammen med andre fremtredende journalister: David Aaronovitch og Dominic Kennedy fra The Times; Natalie Nougayrede og Paul Canning fra The Guardian; Jonathan Marcus fra BBC; Neil Buckley fra Financial Times; Edward Lucas fra The Economist og Deborah Haynes fra Sky News.
I e-postene hans ser det ut til at Mason ønsker å fornye denne typen arbeid, men å rette sin energi mer spesifikt mot å skade uavhengig, opposisjonell media – med Grayzone som hovedmål etter å ha spilt en kritisk rolle i avsløringen av Integrity Initiative.
Masons «venn» – CDMDs leder, Andy Pryce – «var fremtredende» i dokumenter knyttet til Integrity Initiative, bemerker Grayzone.
Mason er klar over denne bakgrunnen og sier derfor i sin korrespondanse at det er en fare for at hans komplott for å «deplattforme» uavhengige medier kan «ende opp med det samme problemet som Statecraft» – en referanse til Institute of Statecraft, Integrity Initiatives hovedorganisasjon som Grayzone og andre avslørte. Han advarer: «Opposisjonen er ikke dumme, de kan oppdage en desinformasjonsoperasjon – så jo mer dette er laget til å se naturlig ut, jo bedre.»
Pryce og Mason diskuterte å opprette en falsk grasrotsbevegelse til å lede deres «informasjonskrig» som en del av en operasjon de kalte «International Information Brigade».
Mason foreslår oppheving av injurielovene for det han kaller «utenlandske agenter» – hvilket antagelig betyr at informasjonsbrigaden ville være i stand til å ærekrenke uavhengige journalister som russiske agenter, slik ble gjort av de etablerte medienes behandling av Assange, uten frykt for rettslige skritt som ville ha avslørt at det hele var grunnløse anklager.
Masons ‘fiendeliste’ peker ut sikkerhetsstatens mål blant vestlig venstreside
En annen korrespondent, Emma Briant, en akademiker som hevder å være spesialist i russisk desinformasjon, gir et innblikk i hvordan hun definerer den antatte indre fienden: de som er «nær WikiLeaks», alle som «troller Carole [Cadwalladr]», og utgivere som «fraråder folk fra å lese The Guardian».
Mason tegnet selv et iøynefallende, edderkoppnett-lignende kart over den angivelige «pro-Putin infosfæren» i Storbritannia som omfavner mye av venstresiden, inkludert Corbyn, fredsbevegelsen, så vel som svarte og muslimske grupper. Flere nettsider er nevnt, inkludert Mint Press og Novara Media, et uavhengig britisk nettsted som sympatiserer med Corbyn.
Khan og Mason vurderer hvordan de kan bidra til å få startet en offentlig britisk etterforskning av alternativ media for å få de stemplet som «russisk-statstilknyttede medier» for ytterligere å fjerne deres synlighet på sosiale medier.
Mason uttaler at målet er å forhindre fremveksten av en «anti-imperialistisk identitet på venstresiden», som han frykter «vil være attraktiv fordi liberalismen ikke vet å kunne motvirke den» – en fortellende innrømmelse av at han ikke tror legitim kritikk av vestlig utenrikspolitikk fra venstresiden kan håndteres gjennom motgåelse i offentlig debatt, men bare gjennom hemmelige desinformasjonskampanjer.
Han oppfordrer til innsats for å slå ned, ikke bare på uavhengige medier og «problematiske» akademikere, men også mot venstreorientert politisk aktivisme. Han identifiserer Corbyn som en spesiell trussel, enda han ble tidligere offer for en rekke desinformasjonskampanjer, inkludert helt bevisløse påstander om at Labour Party i hans periode ble et arnested for antisemittisme. Mason frykter at Corbyn kan opprette et nytt, uavhengig venstreorientert parti. Det er viktig, bemerker Mason, å «isolere» og «stigmatisere» enhver slik ideologi.
Les: Den britiske staten driver hemmelig finansiering av kampanjen mot Corbyn
Kort sagt, i stedet for å bruke journalistikk for å vinne argumentet og kampen om opinionen, ønsker Mason å bruke sikkerhetsstatens mørke kunster til å skade uavhengige medier, så vel som opposisjonsakademikere og venstreorientert politisk aktivisme. Han ønsker ingen påvirkninger av befolkningen som ikke er tett på linje med de sentrale utenrikspolitiske målene til den nasjonale sikkerhetsstaten.
Masons korrespondanse antyder realiteten bak Cadwalladrs påstand om at Assange var «virvelen i sentrum av alt». Assange symboliserer den «virvelen» til etterretningsorienterte etablissementsjournalister, men bare fordi WikiLeaks har publisert massevis av innsideinformasjon som avslører vestlige hevdelse om global moralsk ledelse som en fullstendig farse – og journalistene som underbygger disse påstandene som komplette sjarlataner.
Denne artikkelen ble oversatt til norsk av Runar B.
Originalens tittel: BRITISH “WATCHDOG” JOURNALISTS UNMASKED AS LAP DOGS FOR THE SECURITY STATE
