oss 100 kroner!
Av Einar Magnus Ødegård, oberstløytnant ute av tjeneste.
30. april meddelte Forsvarsdepartementet at et 20-tall M109 selvdrevne felthaubitser er tatt ut fra lager og prøveskutt på Setermoen med resultat at de alle er i funksjonsdyktig stand. FDs talsmann Frank Sølvberg kunne ‘av sikkerhetshensyn’ ikke fortelle noe om hensikten med prøveskytingen.
Representanter fra en mengde land deltok i uken før på et møte med USA på deres flybase Ramstein i Tyskland. USAs krav til møtedeltakerne var at 155 mm artilleri må sendes til Ukraina. Åpenbart hoppet da haren Norge og lovte å bidra. En annen forklaring er ikke mulig å se som årsak til prøveskytingen på Setermoen.
Her skal belyses politiske og praktiske sider ved å sende et betydelig antall norske M109 til USAs proxykrig ved bruk av ukrainske styrker mot Russland.
Norges naboskap til Russland tilsier russisk motstand
Det fortsatt relativt gode politiske forhold mellom Russland og Norge prøver regjeringen Støre systematisk å ødelegge med sine feilaktige beslutninger. Den utvidede baseavtale med USA, forslag fra FD om å gjøre Finnmarkkysten fra Sørøya til Laksefjord til skytefelt som er skreddersydd til bruk av det amerikanske marinekorps, og nå forsendelse av M109 for å bli brukt av ukrainsk personell, setter forholdet til Russland på en hard prøve. Flere nettsteder opplyser at USA har mange hundre slike skyts i bruk, og derfor kunne ha tildelt Ukraina av sine egne reserveskyts som alltid er 10% av de som er i tjeneste. Men nei, det er for dem mer behagelig å presse den svake regeringen Støre til å gi bort skyts.
Glemt er den russisk-norske forvaltningen av torskestammen i Barentshavet som betyr mat og milliardinntekter til begge land, glemt er samarbeid om kystvakt og redningstjeneste i nord. Iverksetting av EU-bestemte sanksjoner mot Russland omfatter sperring av skipsanløp, landtransporter og annet som også belaster forholdet.
På vegne av signaturlandene til Svalbardtrataten, er Norge gitt den ærefulle oppgave å forvalte de felles ressursene på øyene. Russerne har gjentatte ganger hevdet at deres legitime rettigheter på Svalbard motarbeides av den norske øyforvaltningen.
Etter et russisk-fiendlige vedtak om å sende et 20-tall M109 til Ukraina, må Norge forvente politiske komplikasjoner og praktiske vanskeligheter i saker som angår begge land i Barentshavet, på Svalbard og på andre måter.
‘Den flinkeste gutten i NATO-klassen’ glemmer at Norge og Russland er naboland. Med regjeringen Støres utenriks- og militærpolitikk utelates naboskapet til Russland som faktor, som er en grunnleggende feil: Norges selvstendighet tas bedre i vare med et tillitsfullt forhold til Russland enn som de facto-koloni under USA. I følge Lavrov må antas som sikkert at hele Norge befinner seg innenfor Russslands Røde Linje, hvor preventivangrep mot amerikanske baser er en logisk følge etter bare et snev av krigsoperasjoner mellom et NATO-land og Russland. Da vil de amerikanske basene og mer til en natt bli endret til skraphauger.
Materiell, organisasjon og trening av en feltartilleribataljon
Felles for tauet og selvdrevet feltartilleri er at de avgir ild fra et stillingsområde. Betjeninger av det taude skytset arbeider i friluft, i det selvdrevne M109 foregår ildgivningen fra det lukkede lettpansrede rom. Batteriets kommandoplass omregner ildleders målinformasjon til ildordrer, skytsene får ordre om granattype, horisontal skyteretning, antall delladninger og elevasjon. Etter avsluttet ildoppdrag kan det selvdrevne skytset umiddelbart kjøre vekk fra stillingsområdet.
Med en standard NATO organisasjon som utgangspunkt, inngår 550 soldater, underoffiserer og offiserer i en bataljonsoppsetning. Hvert skytende batteri består av i alt 110, det øvrige antall fordeles på ildledere, personell i bataljonsstaben, bergingstropp, verkstedtropp med delelager, transporttropp, forsyningstropp og en liten sanitetstopp. En vesentlig sak er hvilke skytemetoder som skal anvendes, og om feltmåletropp er nødvendig eller ei.
Det er utenkelig å kunne organisere en ukrainsk avdeling uten at sjefstillingene innehas av ukrainske artillerioffiserer. Et stort innslag av ukrainske artillerister som er utdannet på sovjetrussisk materiell vil lette overgangen til bruk av det amerikanske når opptreningen starter.
Uten å gå i detalj om bataljonen og hvordan den fungerer, vil en tilførsel av
- 30-40 store lastevogner
- 20 lette feltvogner
- 8 lettpansrede kommandoplassvogner
- 2 bergingsvogner
- verkstedtropp med utrustning for kjøretøy-, skyts- og instrumentmekanikere
- sanitetstropp med 2 ambulanser
bli påtrengene. Hvor mye av dette som kan utelates må bestemmes av den lokale ledelse der oppsetningen trenes.
Av sambandsmateriell behøves
- 20-30 kjøretøymonterte radioer
- 20 bærbare radioer
- sambandsmidler mellom batterienes kommandoplasser og skyts
- regnemaskiner i kommandoplassene
- en mengde kontormateriell til kommandoplassene.
For posisjonsbestemmelse trengs et stort antall GPS i batteriområdene og hos ildlederne, og laser avstansdsmålere montert på et instrument for måling av horisontale og vertikale vinkler nødvendig for ildlederne. Et utall artillerikompass, klinometere og håndkikkerter er selvfølgelig materiell for at en artilleribataljon skal kunne ledes til å fungere etter hensikten: Avgi tung ildstøtte slik operativ sjef bestemmer.
I tillegg kommer artilleristenes personlige utrustning og håndvåpen, for å grovt angi hva en middelstung selvdrevet feltartilleribataljon består av.
Opptreningen av artilleristene på alle de forskjellige tjenestestillinger må nødvendigvis foregå i flere trinn, og vil bli en meget stor oppgave språkforskjellene tatt i betraktning. Leseren bes om å merke seg hvilken forskjellig trening som personell i kommandoplassene, på M109 med vogndelen og skytset som er forskjellige fagområder, og hva samarbeidet med ildlederne 10-12 km fra batteriområdene innebærer.
I tillegg må grunnleggende soldatferdigheter øves, å kunne bruke de tunge mitraljøsene som er montert på hver M109 dersom nærforsvar skulle bli aktuelt, og sitt personlig våpen til samme formål.
Å anslå hvor lang tid som er nødvendig for å etablere en funksjondyktig avdeling under de gitte forhold er avhengig av hvilke krav til utførelsen av alle tjenestene som stilles. Med bakgrunn i opptrening av norske vernepliktige under fredsforhold den gang Norge hadde et forsvar som dugde, kan kanskje med doble arbeidsdager og ubegrenset tilgang på drivtoff, smøremidler og alskens ammunisjon, kan kanskje de skytende batteriene bli operative etter 2-3 måneder. For skyting i bataljonsforband og tåle tap av materiell og personell men likevel være operativ må nok ytterligere en måned behøves for at alle skal være trygge på utførelse av sine oppgaver. Det gjelder avdelingssjefer og alle deres underordnede.
Senkes kravene til utførelse kan selvsagt en utrent avdeling sendes ut i krigen med tilsvarende innsats som resultat.
Et springende punkt i denne materielloverføringen er hvorvidt norske instruktører skal følge skytsene og delta i opplæringen av bataljonen. Det vil i såfall bety en ytterligere årelating av det skrøpelige norske landforsvaret. Med skytstildelingen og kanskje mer materiell, skal Norge nok en gang som i Georgia, være USAs vesle kamphund for innsetting der de selv ikke vil delta med militære instruktører. Og i hvilket land skal den ukrainske bataljonene med de norske skyts trenes opp? Kanskje fortjener det norske folk informasjon om hva som våre militære avdelinger og ‘forsvarspenger’ anvendes til.
Overføring fra treningsleiren til stridsområdet må skje som jernbane-eller trailertransport av alle beltekjøretøyene. Hjulkjøretøyene kan frakte bataljonens personell, avdelingsutrustning, drivstoff, feltrasjoner, vann og 100 tonn ammunisjon.
Tildeling av 20 norske M109 til bruk av ukrainsk personell har stor symbolverdi i to retninger: Mot Russland som en fiendlig handling, til USA som atter en gang den flinkeste gutten i NATO-klassen.
For utfallet av krigen i Ukraina vil denne bataljonen ha ubetydelig innflytelse.
