Hvordan går egentlig krigen?

0

Etter å ha dominert mediene siden Russlands folkerettsstridige invasjon i Ukraina 24. februar 2022, er nå krigsrapportene på vei nedover forsidene. Det kommer noen nyheter om at Ukraina skal ha gjenerobret noen landsbyer nær Kharkiv, og det er en karavane av vestlige ledere som får seg sine photo-ops i Kiev der de kommer med kraftige uttalelser. Men ellers er det som en ny versjon av Erich Maria Remarque, men denne gangen i versjon 2.0: Intet nytt fra østfronten. Og akkurat som i den opprinnelige versjonen dekker mangelen på nyheter om at folk faktisk dør og at ødeleggelsene vokser. Boris Johnson instruerer Vladimir Zelenskij om å ikke forhandle med Russland, siden «Vesten ikke er klart for det». Og Kongressen i USA bevilger svimlende 40 milliarder dollar til krigen, det vil si i hovedsak til våpenindustrien, samt at Kongressmedlemmene da opplagt har sikret seg gode bonuser fra våpenprodusentene. Bare en forsvinnende liten del av disse pengene vil noen gang være innom Ukraina. EU-kommisjonen vil ta opp lån «for å hjelpe Ukraina», slik at europeiske skattebetalere skal få enda en utgift på toppen av alle de andre.

Det rådende narrativet er at «Ukraina skal vinne», bortsett fra at ingen har forklart hvordan Ukraina kan vinne mot verdens nest største militærmakt.

Hovedstrømsmediene har begynt å tvile på sin egen fortelling. I en artikkel 10. mai klager New York Times over at Russland har kontroll over store områder. I en annen artikkel skriver NYT at Russland har kontroll over 80% av Donbass og de russisktalende områdene langs Svartehavskysten og nord og vest for Krim. NYT skriver:

Russlands nesten tre måneder gamle invasjon av nabolandet Ukraina har blitt preget av mangelfull planlegging, dårlig etterretning, barbari og hensynsløs ødeleggelse. Men skjult i de daglige kampene er den geografiske virkeligheten at Russland har oppnådd gevinster på bakken.

Det russiske forsvarsdepartementet sa tirsdag at dets styrker i det østlige Ukraina hadde rykket frem til grensen mellom Donetsk og Luhansk, de to russisktalende provinsene der Moskva-støttede separatister har kjempet mot Ukrainas hær i åtte år.

Det er langt unna det som så ut til å oppfylle de store ambisjonene til president Vladimir Putin i Russland da han satte i gang invasjonen: rask og enkel beslagleggelse av store deler av Ukraina, inkludert hovedstaden Kiev, styrtet av en fiendtlig regjering og en erstatning med ubestridt troskap som ville sikre Ukrainas underdanighet. Ikke desto mindre gir Donbas-beslaget, kombinert med den russiske invasjonens tidlige suksess med å erobre deler av Sør-Ukraina som grenser til Krim-halvøya, som Russland ulovlig annekterte i 2014, Kreml en enorm innflytelse i enhver fremtidig forhandlinger for å stoppe konflikten. Og russerne nyter den ekstra fordelen av marinedominans i Svartehavet, den eneste maritime ruta for ukrainsk handel, som de har lammet med en embargo som til slutt kan sulte Ukraina økonomisk og som allerede bidrar til en global kornmangel.

Kartene samsvarer stort sett

Hvis vi ser bort fra propagandistiske kart fra begge sider, virker det nå som om det i stor grad er en viss samstemthet mellom øst og vest når det gjelder kartene over erobrede og omstridte områder. Dette kartet fra Al Jazeera er ganske likt kart fra russisk og fransk side:

«USA og deres allierte ønsker å blodtappe Russland – det burde de ikke»

NYT har også publisert en kronikk av Tom Stevenson som advarer Vesten mot å fortsette krigen mot Russland.

Se: America and Its Allies Want to Bleed Russia. They Really Shouldn’t.

Til å begynne med var den vestlige støtten til Ukraina hovedsakelig designet for å forsvare seg mot invasjonen. Det er nå satt på en langt større ambisjon: å svekke Russland selv. Presentert som en sunn fornuftsrespons på russisk aggresjon, utgjør skiftet faktisk en betydelig eskalering.

Ved å utvide støtten til Ukraina over hele linja og skrinlegge enhver diplomatisk innsats for å stoppe kampene, har USA og dets allierte i stor grad økt faren for en enda større konflikt. De tar en risiko langt i utakt med enhver realistisk strategisk gevinst.

Da jeg var i Ukraina de første ukene av krigen, uttrykte til og med trofaste ukrainske nasjonalister synspunkter som var langt mer pragmatiske enn de som er rutine i Amerika nå. Snakker om nøytral status for Ukraina og internasjonalt overvåkede folkeavstemninger i Donetsk og Luhansk har blitt forkastet til fordel for bombast og tribune.

Dessuten har invasjonen ført direkte til større militærutgifter i andre og tredje lags europeiske makter. Antall NATO-tropper i Øst-Europa har tidoblet seg, og en nordisk utvidelse av organisasjonen er sannsynlig. En generell opprustning av Europa finner sted, ikke drevet av et ønske om autonomi fra amerikansk makt, men i tjeneste for den. For USA burde dette være suksess nok. Det er uklart hva mer det er å vinne ved å svekke Russland, utover fantasier om regimeskifte.

Diplomatiske anstrengelser burde være midtpunktet i en ny Ukraina-strategi. I stedet utvides krigens grenser og selve krigen omformes som en kamp mellom demokrati og autokrati, der Donbas er frihetens grense. Dette er ikke bare deklamerende ekstravaganse. Det er ansvarsløst. Risikoene trenger knapt å oppgis.

Et mer realistisk syn

Det er kommet flere røster på vestlig side som er mer realistiske, skriver Moon of Alabama og siterer den pensjonerte oberstløytnanten Daniel Davies som har gjort seg bemerket med flere nøkterne artikler om krigen.

Se: Russia’s Progress in Donbas Means Ukraine Likely Won’t Win the War

Oberstløytnant Davies skriver:

Ukraina og Washington har utstedt trassige påstander om ikke bare å motstå russisk aggresjon, men å presse på mot direkte seier. Selv om slike ambisjoner er helt forståelige, er det uklokt å sette politikk som søker et foretrukket resultat hvis det ikke finnes en rasjonell vei som Ukraina kan oppnå dette målet på. For øyeblikket støtter de fleste indikatorer, grunnleggende krig og nåværende trendlinjer på slagmarka utsiktene til et ukrainsk nederlag.

Davis beskriver riktig den nåværende militære situasjonen på bakken og konkluderer:

Ved å fortsette å søke en militær seier i Ukraina, vil Ukrainas tropper fortsette å kjempe, ingen forhandlet løsning vil bli realistisk søkt, og mest sannsynlig fortsetter russiske tropper å gjøre fremskritt. Som et resultat vil flere ukrainske sivile og tropper fortsette å bli drept og såret, flere byer ødelagt, og den økonomiske krisen og matkrisen – for både Ukraina og verden – vil forverres. Det mest sannsynlige utfallet vil ikke endre seg (et forhandlet oppgjør, ikke en ukrainsk militær seier), men kostnadene for Kiev vil være mye, mye verre.

NATOs krig mot Russland

For enhver nøktern observatør burde det nå være mulig å se at dette er NATOS krig mor Russland via stedfortreder. Det er ikke Ukrainas eller ukrainernes skjebne som ligger kommandoen for krigen for hjertet. De blir bare brukt til kanonføde i en krig som handler om å «brekke Russlands rygg», og som ukrainerne får betale stadig mer for hver eneste dag i for av tapte liv og ødelagte områder.

Det ser ut til at Russland vil erobre hele Donbass og det brede beltet fra Mariupol og vestover. Det er i så fall større enn det krigsmålet Moskva satte seg ved invasjonen.

Men det er også fullstendig mulig at krigen blir utvidet, at Polen rykker inn i Vest-Ukraina og at for eksempel Moldova trekkes inn i krigen. Da vil vi være på randen av en europeisk storkrig med de katastrofale konsekvensene den vil få.

Forrige artikkelMario Draghi: De fleste gasselskapene har åpnet rubelkontoer hos Gazprom
Neste artikkelFred ved forhandlinger, eller fred ved å krige –spørsmålet må enda stilles