Den russiske militærmaskinen maler og maler

0
Kartutsnitt fra det pro-ukrainske nettstedet Institute for the Study of War

I sin situasjonsrapport fra krigen i Ukraina skriver det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy at krigen nå er kommet inn i det de kaller en «grinding phase», det betyr en fase av krigen der den russiske hæren tar sikte på å male og male den ukrainske hæren i stykker avdeling for avdeling og dag for dag.

De skriver:

Russlands invasjon av Ukraina har gått inn i en skremmende ny fase. Selv om Russlands president Vladimir Putins militære kampanje for å overvinne Donbas-regionen fortsatt er forsinket, som amerikanske forsvarstjenestemenn har uttalt, har russiske tropper tatt de ukrainske byene Mariupol, Popasna og flere landsbyer i øst. Ukrainske styrker har rykket tilbake i noen områder. Og ukrainske sivile og militære tjenestemenn er fortsatt opprørt over at USA ikke har gitt dem flere rakettutskytersystemer som de tror kan slå tilbake Russlands tallmessige fordeler.

«Det er en kvernefase, og det er fortsatt en lang vei å gå», sa general Tod Wolters, sjef for amerikanske og NATO-styrker i Europa, til Foreign Policy tirsdag. «Vi vil sannsynligvis være i en posisjon der denne slipefasen vil fortsette i flere uker.»

Wolters erkjente at det er en risiko for at ukrainske tropper blir uthulet av i Russlands framskritt i Donbas, men at forsvarsdepartementet ikke så at det skjer ennå. Wolters sa at USA fortsatt er forberedt på å støtte Ukraina i «maksimal grad som er praktisk mulig».

Fra store innledende feil til systematisk ødeleggelse av den ukrainske hæren

Det er åpenbart at det ble gjort store taktiske og andre militære feilvurderinger og feildisposisjoner fra den russiske invasjonsstyrkens side til å begynne med. Den ukrainske hæren viste også tydeligvis en større evne til å bite fra seg en den russiske ledelsen hadde trodd den ville ha.

Men nå later det til at taktikken er lagt om og at den russiske hæren gjør det den er best til, nemlig å kverne motstanderne i stykker, bit for bit.

I øst har russerne skapt lommer som nå lukkes rundt store ukrainske hæravdelinger.

Ved Severodonetsk står anslagsvis 15-16 tusen ukrainske soldater er utplassert der, og det er et tidsspørmål før de ikke lenger vil ha noen retrettmulighet. Sjøl nå er retrett vanskelig fordi russerne har artillerikontroll over veiene ut av området. Disse soldatene står i fare for å bli utslettet, eventuelt ta tunge tap under en desperat retrett.

En ansvarlig politisk og militær ledelse ville ha gitt dem ordre om å legge ned våpnene, men det får de ikke lov til av sine vestlige «allierte». USA og Storbritannia foretrekker å la dem dø for å holde krigen i gang lengst mulig.

Dette kartet fra det pro-ukrainske nettstedet Institute for the Study of War skal gi en nokså nøyaktig beskrivelse av situasjonen på slagmarka per 26. mai 2022:

En mer detaljert versjon fra Military Summary:

Denne videoen beskriver i detalj det problemet den ukrainske hæren står overfor: Skal den kjempe til siste mann og risikere å bli utslettet, eller skal den trekke seg tilbake?

Her er en detalj som viser en slik lomme som er i ferd med å bli lukket (øverst til høyre):

I denne videoen omtales motsetninga mellom den sivile øverstkommanderende, Vladimir Zelenskij ,og den militære øverstkommanderende, Valeriy Zaluzhny. Ordre om kapitulasjon eller tilbaketrekking kan bare gis av Zelenskij, men Zaluzhny skal visstnok ha bedt om å få lov til å gjøre en retrett, noe Zelenskij skal ha avslått.

Zelenskij har ikke greie på militære spørsmål og rapporterer bare til sine føringsoffiserer i NATO. General Zaluzhny skal derimot være en habil militær leder som må ha forstått det håpløse i situasjonen.

Fortsatt krig vil ende med en enda større tragedie

Vesten, og særlig USA og Storbritannia, ønsker at krigen skal bli et «nytt Afghanistan» for Russland. De ønsker å blodtappe og eventuelt «brekke ryggen» på Russland. Om det i det hele tatt skulle være mulig måtte krigen pågå i lang tid framover og enda flere ukrainske og russiske unge menn vil måtte dø og bli lemlestet. Disse soldatene har mødre og fedre, kjæreste og kanskje barn, som vil miste sine kjære i en helt unødvendig krig. Og Ukraina ville bli enda mer ødelagt.

Den kyniske gamle krigsforbryteren Henry Kissinger mener at krigen bør ta slutt innen et par måneder for at den ikke skal føre til enda større skader og ringvirkninger.

Enhver rasjonell analyse bekrefter at Ukraina burde si ja til forhandlinger med sikte på en fredsløsning nå. Russland har sagt seg villig til å innlede slike forhandlinger.

Slik situasjonen er, har Ukraina valget mellom et nederlag og et forferdelig nederlag. Jo lenger det drøyer med å få i gang virkelige fredsforhandlinger, jo verre blir nederlaget.

Grim reportasje fra fronten i Washington Post

Til og med ei hovedstrømsavis som Washington Post har nå begynt å fortelle om virkeligheten ved fronten i stedet for alle de krigsentusiastiske meldingene om at Ukraina seirer på alle fronter.

Les: Ukrainian volunteer fighters in the east feel abandoned.

Dette handler nettopp om situasjonen i den lomma vi har beskrevet ovenfor.

Først glanbildeversjonen:

Ukrainske ledere har projisert og pleiet et offentlig bilde av militær usårbarhet – av deres frivillige og profesjonelle styrker som triumferende står opp mot det russiske angrepet. Videoer av angrep på russiske stridsvogner eller stillinger legges ut daglig på sosiale medier. Kunstnere lager patriotiske plakater, reklametavler og T-skjorter. Postvesenet ga til og med ut frimerker til minne om senkingen av et russisk krigsskip i Svartehavet.

Og så virkeligheten ved fronten:

Fast i skyttergravene sine levde de ukrainske frivillige av en potet per dag da russiske styrker banket dem med artilleri og Grad-raketter på en sentral østfrontlinje. I undertal, utrente og bare holdt lette våpen, ba mennene om at sperringen skulle ta slutt – og at deres egne stridsvogner skulle slutte å målrette russerne.

«De [russere] vet allerede hvor vi er, og når den ukrainske stridsvognen skyter fra vår side, avslører den vår posisjon,» sa Serhi Lapko, deres kompanisjef, og minnet om det nylige slaget. «Og de begynner å skyte tilbake med alt – Grads, mortere.»

De fleste dødsfallene, la han til, skyldtes at skadde soldater ikke ble evakuert raskt nok, og de ventet ofte så lenge som 12 timer på transport til et militærsykehus i Lysychansk, 15 mil unna. Noen ganger må mennene bære en skadet soldat på en båre så langt som to mil til fots for å finne et kjøretøy, sa Lapko. To kjøretøyer som ble tildelt selskapet hans kom aldri fram, sa han, og blir brukt i stedet av folk ved militært hovedkvarter.

Kommentar: Dette beskriver en front som faller sammen. Reportasjen forteller om soldater som vil slåss, men som blir totalt demoralisert fordi de ikke har midlene til det og fordi den militære ledelsen gir blanke.

Og den russiske militærmaskinen fortsetter å male og male, dag for dag, og kverne den ukrainske hæren i stykker, avdeling for avdeling.

Her er en partisk reportasje fra Donbass Insider, organ for den sjølerklærte folkerepublikken Donetsk. Den forteller om massekapitutalsjon og utfyller det bildet Washington Post gir.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


DEL
Forrige artikkelUkraina etter 90 dager med krig
Neste artikkelFacebooks suspensjon
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).