Sosioøkonomiske endringer og psykososiale problemer i et kapitalistisk samfunn i endring

0
38 prosent av studentene rapporterer om dårligere livskvalitet. Shutterstock

Av Harald Øystein Reppesgaard.

Er det ditt ansvar at du har en psykisk lidelse?

Den til dels drakoniske nedstengningen av samfunnet i 2 år p.gr.a. Covid-19 pandemien har gitt særlig unge mennesker mange mentale skader og psykiske lidelser. De sterke endringene i folks dagligliv har ført til isolasjon og avbrudd av aktiviteter og tvang inn i nye rutiner og livsrytmer. Slikt skaper usikkerhet, uro og angst for framtiden. De sårbare gruppene har et subjektiv, nesten egenforskyldt, ansvar for ikke å ha «jobbet nok med seg selv». Media har vært fulle av «selvhjelpsråd» og rådgiverne har flokket seg på markedet. Det fokuseres på individet mer enn livsbetingelser. Det er din egen evne til «Emosjonsregulering» som psykologien kaller dette. Verdien av evnen til gode mellommenneskelige relasjoner beskriver Psykologisk Institutt (Solbakken) som en klassiker i faget. Bare les: «Dominerer du omgivelsene dine, eller blir du underlegen dem? Tolker du alle i verste mening og skaper konflikt? Trenger du konstant stimuli og oppmerksomhet? Måten du har det med og forholder deg til andre, har stor betydning for hvordan du har det med deg selv og din psykiske helse.» Ser vi det. Såpass burde de «sårbare» ha visst.

Det er enkeltmennesket som må behandles, ikke det sykdomsskapende samfunn. Det passer godt for forskere som nå skal lage rapporter om pandemiens ettervirkninger på landets innbyggere da en umarxistisk, kapitalistisk tenkemåte dominerer all forskning i Norge. Men resultater som ikke matcher samfunnsmodellen blir ikke offentliggjort eller forkastet, jfr. rapporten om NAV-skandalen.

Blandingsøkonomien skaper sosiale tapere

I Norge snakker vi om «blandingsøkonomi»; en sammenblanding av sosialrettet, eller samfunnsmessig, styring og privatkapitalisme. Denne blandingsøkonomien er vel kjennetegnet på vår felles nordiske samfunnsøkonomiske modell.  Den ble innført i Norge under Marshallhjelpen i slutten av 1940-og i begynnelsen av 1950 årene som satte krav om ingen statlig styring av markedene, d.v.s. kapitalens frie marked. Staten skulle legge forholdene til rette, som det heter, for å gi kapitalkreftene muligheter til sin egen frie utvikling. I sosialdemokratiets programmer ble allikevel staten en betydelig industribygger og en økonomisk makt under statsminister Einar Gerhardsen på 1950-årene. Da målsettingen om sosialismen ble tatt av agendaen både i Arbeiderpartiet og i Landsorganisasjonen i 1953 ble det frie markedets grenser fjernet og blandingsøkonomiene ble til en voksende kapitalistisk kreftsykdom. Selve kapitalismen som hovedmotor i norsk samfunnsøkonomi fikk både et 4.-5.-6. gir under statsminister Gro Harlem Brundtland på 1970- og 1980-tallet. Parallelt med denne norske utviklingen gikk samfunnsøkonomien i samme retning, i ulke tempi, i de andre nordiske land. Kapitalismens grep om vår økonomi er hardere og råere i dag enn før. De nordiske lands inntreden i EU, med unntak av Norge med sin EØS-avtale og Island, fjernet alle muligheter for nasjonal kontroll av kapitalen og i store sammenhenger kontrollen over vår nasjonale utvikling på snart alle områder. De fire friheter med fritt pengemarked, fritt arbeidsmarked, frie etableringsrett og fri flyt av tjenester har ført til store endringer i folks liv og velferd. Vokser denne utviklingen krisefritt inn i himmelen?

I følge Marx er kapitalismen kjennetegnet med sykliske kriser. Overproduksjonskriser fører til stor produksjon av en vare som få, eller ingen, har råd til å kjøpe. Lav kjøpekraft fører til produksjonsstans, lønnsnedslag og arbeidsledighet. Skatteinngangen går ned. Stat, fylkeskommuner og primærkommuner har ikke penger til å investere i velferd eller sosiale ordninger folk. Disse krisene kommer med nesten jevne mellomrom og fører til usikkerhet i økonomien. De sosiale ordninger står for fall. Framtiden blir usikker og uoversiktlig. Våre offentlige myndigheter kan bare planlegge budsjettene snaut et år framover. Familier kan bare planlegge fra uke til uke.

Psykiske lidelser øker i Europa. Hvorfor?

Usikkerhet er den største årsaken til psykososiale problemer. Alle endringer, spesielt de akutte, skaper angst og uro. Krav om endringer i livsførsel og i daglige rutinger reiser spørsmål om hva gjør vi nå? Hvordan skal vi klare oss? Aller vanskeligst er det i samfunn med store kriser som under krig og naturkatastrofer. De endrede materielle og økonomiske vilkårene som krever omstilling og tilpasning blir ikke uten videre forstått og godtatt. Diffuse bortforklaringer fra kapitalismens apologeter skaper frustrasjon og ofte sinne.

I de siste årene har de psykiske lidelsene øk i alle deler av befolkningen i de europeiske land. Dette i takt med den økonomiske politikken som er tuftet på det frie, liberalistiske markedet. EUs frie bevegelser har uomtvistelig styrket de store kapitalkreftenes og deres politiske protesjeers stilling og makt. De store konsernene og monopolene har kynisk presset regjeringene til å fjerne statlige restriksjoner og kontroll med kapitalens frie stilling. Vi ser det tydelig i privatiseringene av offentlig velferd, statlige institusjoner og det kollektive eierskap i disse land. Tyskland var tidlig ute med sine Hartz I-IV reformer som fjernet solide maskene i det sosiale nettverket, satte ned lønningene og trygdeytelsene.  Videre kreves det lav ledighetstrygd og en jobbplikt i dårlig betalte minijobber.

– Det er millioner av tyskere som lever fra hånd til munn. De er bare én oppsigelse fra å ende i fattigdom. Nesten en fjerdedel av de tyske arbeidstakerne tjener omkring ti euro i timen, så for dem er Tysklands suksess lite å skryte av. Dette skrev prof. Christoph Butterwegge, statsviter i Köln i 2017.

Reformene endret Tyskland. Dagpengene ble kuttet, og sosialhjelpssystemet umyndiggjorde folk ved hjelp av kontroll og sanksjoner. Det oppløste den sosiale solidariteten i landet. For fagforeninger var det et damoklessverd: Du må finne deg i en elendig lønn. Alternativet er å havne på Hartz-IV (sosialhjelp, red. anm.). Man skal ikke undervurdere hva det presset gjør ved folk – også med «arbeidende fattige» som burde gjøre opprør mot disse vilkårene.

Dette til fordel for monopolbedriftene som fikk lettelser i skatt, fjernet grunnleien, og investerte i rammebetingelser for at de store kunne bli større. Fagbevegelsen ble vingeklippet av EU-domstolene slik at streikeretten ble nesten kriminalisert. Arbeiderklassen står i dag tilbake svekket som i årene før krigen. Vi har fått Hartz – politikken også i Norden.

Denne modellen ble adoptert av de europeiske land fra Margareth Thatchers og Ronald Reagans verdensanskuelse og ideologi på 1970-tallet og ble kalt New Public Management (NPM) og ble den nye given i den økonomiske politikken. Ikke en finger ble løftet mot denne raseringen av arbeiderklassens livsvilkår fra de man trodde skulle gjøre det, nemlig de sosialdemokratiske partiene.  Studier viser klart at i kjølvannet av denne demonteringen av velferden økte utfordringene til forverringen av folks sosiale og mentale tilstand. Misnøyen med de økonomiske og materielle levevilkårene har paradoksalt førte til at de har stemt på konservative høyrepartier som støtte den frie markedspolitikken. De nemlig er innpodet med at et annet samfunn ikke er mulig av media i generasjoner. Den kapitalistiske ideologi trumfer for tiden den sosialistiske. Derfor vil vi få mer av den beske medisinen fra høyrekreftene i Europa som de kaller reformer.

I de siste 10 årene har det vært en reallønnsøkning på litt over 1 % i Norge. I bunnen ligger ufaglært arbeidskraft, de med lavets utdanning og ingen karriereframtid. All statistikk viser at psykiske og sosiale utfordringer ligger i denne gruppen. Her finner vi naturlig nok også de fleste innvandrerne. En rapport fra Den nasjonale Forsikringskassen i Sverige viser i 2012 at det er en klar sammenheng mellom arbeidshverdagen til den ansatte, og risiko for sykdom.

Flesteparten av sykefraværet skyldes helseproblemer i form av søvnplager, angst, depresjon eller stress. Forsikringskassen peker på et stadig økende press på produktiviteten til de ansatte, sammen med kostnadsbesparelser, som en viktig årsak til sykefraværet. Jobber du innenfor skole, helse- og omsorgssektoren, er du mer utsatt for depresjon og andre psykiske helseplager, enn i andre yrker. I disse yrkene kreves det et overskudd på årsregnskapene til institusjonene, ingen røde tall, som i en stor produksjonsbedrift, etter prinsippene i NPM. Du må løpe fortere, hjelpe flere mennesker på minst mulig tid. Overskudd på regnskapet er viktigere enn overskudd på menneskelig helse og humankapital.

Undersøkelser om helsetilstanden i Oslos bydeler viser at det er betraktelig lavere helse i de østlige bydelene enn i de vestlige. I øst lever flest arbeidsuføre, sosialklienter og de med uførepensjon. I perioden 2000 til 2011 var det lavere levealder hos menn i øst med 9 år og kvinner 6 år. 33,2 prosent av husholdninger med barn i bydel Gamle Oslo er definert som husholdninger med vedvarende lavinntekt. Rundt 30 % av barna på Stovner og Søndre Nordstrand vokser også opp i en familie med lav inntekt. Dette er tall, som skjuler tragedier og elendighet for tusenvis av menneskers liv.

Over 504,000 personer lever under fattigdomsgrensa. 115,000 av dem er barn. Aldri før har vi hatt flere milliardærer og sett flere barn vokse opp i familier med dårlig råd her til lands

Her finnes de som jobber i «lavstatusyrkene» og møter en stadig økende utstøtning fra arbeidsmarkedet og et råere arbeidsmiljø. Terskelen er høyere i dag enn før for å få arbeid. Det er større krav til arbeidsdyktighet p. gr. a. økende krav til produktivitetsvekst som med kutt i lønninger er kapitalismens viktigste grunnlag for økt profitt. De private arbeidsformidlingsselskapene hjelper dem med å holde de som ikke er nesten 100 % arbeidsføre utenfor. Disse selskapene har en lav etisk og sosialgrunnholdning i arbeidet med å få folk i jobb de kan passe til og klare. Økonomi og fortjeneste har forrang framfor hjelp til de sårbare gruppenes rett til meningsfylt arbeid og livskvalitet. For de som er i arbeid har utstøtningspresset vært dramatisk og tusenvis av arbeidere er blitt skviset ut av arbeidslivet, privat som offentlig. De produserer ikke nok varer og tjenester. De er utgiftsposter da de ikke har helse nok eller klarer ikke å omstille seg løpende, nesten fra år til år, i bedriftenes virksomheter.
Enkle jobber, som kan matche kvalifikasjonene til personer med kort utdanning, er blitt mangelvare i norsk arbeidsliv. Samtidig viser undersøkelser at denne typen omstillinger øker risikoen for avgang fra arbeidslivet, og at de bidrar til større påkjenninger for dem som blir igjen i virksomhetene.  Arbeidstakere somutsettes for dette opplever usikkerhet og psykososialt, helseskadelig stress.  Det er også grunn til å tro at arbeidstakere med lav utdanning og svekket helse er spesielt sårbare. Slike arbeidstakere står trolig overfor en ”dobbelt byrde”: de har mindre ressurser til å takle omstillinger, og de har færre jobbalternativer. 

Kapitalismen skaper syke mennesker

Inntil midten av 1970-taller var den generelle folkehelsen faktisk bedre enn i dag. I Norge hadde vi et samfunn med mindre forskjeller selv om det var rike og mindre rike i landet. Fellesskapstanken og optimismen dominerte i arbeiderklassen og med de reformene om var kommet med et gode sosiale nettverk, en desentralisert helsetjeneste tilgjengelig for alle, utdanningsmulighet for alle, og en sosial boligbygging skapte trygghet for hverdagen og en sikkerhet for framtida. Levestandarden økte og folkehelsa ble sunnere. Psykiske lidelser var få, rusmidlene var snaut kommet til landet, angst, depresjoner, søvnløshet og ikke minst selvmordsproblematikken krevde få konsultasjoner på legekontorene. Vi ser imidlertid en økning og forverring av den psykiske helsa i de samfunnsgruppene som er kjernen i arbeiderklassen parallelt med at den markedsliberalistiske utviklingen av samfunnsøkonomien utvikler seg.  Manglende plan i økonomien, arbeidsplasser som legges ned, dyrtid innen boligmarkedet og andre grunnleggende områder som alle mennesker er avhengige av, som strøm, matvarer, kommunikasjon, har skapt utrygghet og liten tro på framtida hos store deler av befolkningen.  Kapitalismen er umenneskelig i sitt mål og skaper et sykt samfunn og dermed syke mennesker.

Fra Høyres landsmøte den 3. april lyder nå ropene etter en omkamp om fullt medlemskap i EU. Man bruker pandemien og krigen i Ukraina som påskudd. Vi kan ikke lenger stå utenfor «fellesskapet» vi kan ikke fortsatt være «annerledeslandet», heter det. Den dyrtida som er politisk skapt i Norge på energifeltet og matvarer skyldes nettopp vår binding til EØS-avtalen. Nå vil høyrekreftene at arbeiderklassen ytterligere må betale for denne politikken med en dårligere folkehelse.  Kamp mot EU og EØS er faktisk en viktig kamp for en ny politikk i Norge og for en bedre psykososial helse. Her har alle progressive krefter en jobb å gjøre.

Denne artikkelen ble publisert i Friheten nr. 7 2022

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.