oss 100 kroner!
Av redaktørene i Monthly Review.
Notat basert på redaksjonsmøte før utgivelsen av mainummeret 2022 av Monthly Review.
Mens vi skriver disse notatene i slutten av mars 2022, fortsetter krigen i Ukraina å eskalere, og truer med å mutere til en global termonukleær krig, noe som vil resultere i utryddelse av praktisk talt hele jordas befolkning. Karakteren av den nåværende kjernefysiske krigstrusselen og hvordan den har dukket opp igjen i vår tid er temaet for månedens gjennomgang av John Bellamy Foster i denne utgaven, med tittelen «‘Notes on Exterminism’ for the Twenty-First-Century Ecology and Peace Movements .»
For å få et godt grep om den nåværende situasjonen i Ukraina, må vi forstå den sentrale rollen som USA og NATO har spilt i konflikten fra starten, nemlig i 2014 med det USA-organiserte Maidan-kuppet. Dette ble fulgt av oppstykkinga av Ukraina, hvor det russisktalende Krim ble innlemmet i Russland etter å ha oppnådd befolkningas støtte i ei folkeavstemning, mens det oppsto en borgerkrig mellom Kiev, støttet av USA, og utbryterrepublikkene på russisk -talende Donbass i den østlige delen av Ukraina, støttet av Russland. Etter åtte år med borgerkrig – som igjen eskalerte sent i 2021 og tidlig i 2022, med massiv økning i militær støtte og trening fra USA og fortsatte angrep fra Kiev på Donbass, i strid med Minsk-avtalene fra 2014 – gikk Russland direkte inn i borgerkrigen, og forvandlet den til en fullskala krig, med ytterligere forferdelige resultater. Dette brakte frem det faktum at det som har utspilt seg i Ukraina ikke bare var en borgerkrig mellom Kiev og Donbass, men snarere en mye større proxy-krig (stedfortrederkrig) mellom USA/NATO og Russland, som har utviklet seg i flere tiår og som ligger til grunn for konflikten.
Som Leon Panetta, tidligere direktør for CIA (2009–11) og forsvarssminister (2011–13) under Barack Obama-administrasjonen, erklærte i midten av mars med hensyn til Washingtons rolle i krigen:
«Den eneste måten å i utgangspunktet håndtere Putin på akkurat nå er å fordoble vår egen innsats. Hvilket betyr å gi så mye militærhjelp som nødvendig til ukrainerne slik at de kan fortsette kampen mot russerne… Vi er engasjert i en konflikt her. Det er en stedfortrederkrig med Russland enten vi sier det eller ikke. Det er faktisk det som skjer. Og av den grunn må vi være sikre på at vi gir så mye våpen som mulig… Ikke tvil på det, diplomati kommer ingen vei med mindre vi har innflytelse. Og måten du får innflytelse på er ved å ærlig talt gå inn og drepe russere. Det er det ukrainerne må gjøre. Vi må fortsette krigsinnsatsen… Fordi dette er et maktspill. («USA er i en proxy-krig med Russland,» Bloomberg , 17. mars 2022)
I sentrum av Panettas erklæring her er erkjennelsen av at USA er engasjert i en langvarig «proxy-krig» med Russland, som skal utkjempes i Ukraina, med Kyiv-militære styrker som en vestlig stedfortreder i en større geopolitisk kamp. USA/NATO-rollen i dette spillet er å «skaffe så mye våpen som mulig,» å eskalere krigen i stedet for å søke diplomatiske løsninger.
En proxy-krig, i den innflytelsesrike definisjonen som ble utformet av den politisk-militære strategen Andrew Mumford i 2013, er en konflikt «der en tredjepart intervenerer indirekte for å påvirke det strategiske resultatet til fordel for sin foretrukne fraksjon,» der den dominerende tredjeparten alltid vil forfølge sine egne mål uavhengig av sin stedfortreder. Stedfortrederkriger er spesielt foretrukket i konflikter mellom stormakter, men brukes ofte også for å oppnå imperialistiske mål. Når det gjelder kampen i Ukraina, som tidligere spesialrådgiver for forsvarsministeren oberst Douglas MacGregor har påpekt:
«Det ser mer og mer ut som om ukrainere nesten er tilfeldige aktører i operasjonen i den forstand at de er der for å spidde seg sjøl på den russiske hæren og dø i stort antall, fordi det virkelige målet med hele denne greia er ødeleggelsen av den russiske staten og Vladimir Putin.»
Selvfølgelig strekker de alvorlige konsekvensene av å fremme en proxy-krig i Ukraina utover militæret til sivilbefolkningen også (Andrew Mumford, «Proxy Warfare and the Future of Combat ,» RUSI Journal 158, nr. 2 (2013): 40; Alex Rubenstein, «USA og NATO-allierte bevæpner nynazister i Ukraina mens utenrikspolitiske eliter lengter etter opprør i afghansk stil,» Internationalist 360° , 20. mars 2022).
Den amerikanske proxy-krigen i Ukraina startet, som antydet, med Maidan-kuppet i 2014 rettet fra Washington. Åtte år med borgerkrig mellom Kiev og Donbass fulgte (kort avbrutt av Minsk-avtalene), som i utgangspunktet resulterte i tap av rundt 14.000 liv. I februar 2014 sto 130.000 ukrainske (Kiev) soldater på grensa til de to utbryterrepublikkene Donbass, Donetsk og Luhansk, og skjøt med artilleri inn i regionen, der befolkningen allerede hadde blitt tvunget til å leve i årevis i et nettverk av underjordiske bomberom (Jeremy Kuzmarov, «CIA-direktør William F. Burns – CAPO for verdens største spreder av løgner og feilinformasjon – sprer løgnen om at Russlands invasjon av Ukraina var uprovosert,» Covert Action Magazine, 17. mars 2022).
I de mer enn to tiårene fra 1991 til 2014 ga USA Kyiv med rundt 3,8 milliarder dollar i militærhjelp. Fra 2014 til 2021 var direkte militær bistand til Kiev 2,4 milliarder dollar, inkludert stadig mer avanserte og dødelige våpen. Militær bistand eskalerte ytterligere med begynnelsen av Joe Biden-administrasjonen i 2021. Allerede under Obama-administrasjonen begynte CIA å trene ukrainske opprørsstyrker for å bekjempe russere, og utvidet dette til Azov-bataljonen og andre nynazistiske militærgrupperinger i Ukraina. Storbritannia og Canada har sammen trent 55.000 ukrainske soldater. I november 2021 opprettet Biden-administrasjonen et nytt amerikansk-ukrainsk charter om strategisk partnerskap, som eksplisitt gjentok målet om å bringe Ukraina inn i NATO og sette opp vilkårene for ytterligere militær støtte til Ukraina som effektivt ville fremme dette målet, og dermed krysse røde linjer som Russland hadde etablert med hensyn til sin egen sikkerhet. Den fullskala krigen som brøt ut i slutten av februar på grunn av den russiske intervensjonen førte til en massiv transport av våpen inn i Ukraina og det europeiske krigsteatret. 32 nasjoner, nesten alle en del av NATO-alliansen, har gitt eller har lovet å gi militærhjelp til Ukraina, med milliarder av dollar i våpen som strømmer inn i landet for å opprettholde en krig uten tidsrammer (United Kingdom House of Commons, UK Military Assistance to Ukraine 2014–2021, 6–9; Rubinstein, “U.S. and NATO Allies”; “CIA Trained Ukrainian Paramilitaries,” Yahoo News, January 13, 2022; U.S. Department of State, U.S.-Ukraine Charter on Strategic Partnership, November 10, 2021).
Muligheten for en diplomatisk løsning på konflikten blir for tiden sterkt motarbeidet av Washington. Under disse omstendighetene vil proxy-krigen, som på USA/NATO-sida tydeligvis er rettet mot å svekke, om ikke ødelegge den russiske staten, trolig fortsette, ødelegge Ukraina og sette hele menneskeheten i fare. Det følger at alle parter i den nåværende konflikten, og verden som helhet, må fokusere på å fremme betingelsene for varig fred gjennom diplomati, som krever at de vitale sikkerhetsinteressene til alle de regionale aktørene respekteres. Det er likevel viktig å minne oss selv på at dette er en interkapitalistisk krig med alle farene som en slik situasjon gir. Den lange kampen for verdensfred krever et skifte til sosialisme (James Politi, “U.S. Dampens Hopes for Diplomatic Solution to Ukraine Crisis with Russia,” February 14, 2022; James Politi, “U.S. Pours Cold Water on Hopes of Diplomatic Solution in Ukraine,” Financial Times, March 17, 2022).
