Av Geir Sundet.
Jeg er på vei fra vaskeplassen til spiserommet på betongstasjonen da jeg hører formannen plystre. Han er en hyggelig fyr som har kontor i et lite tilbygg til verkstedet. Nå står han ute på trappa og vifter meg over. Vi spiller håndball sammen på bedriftslaget til bilbransjen og står ved siden av hverandre i mur. Han som solid høyre back, jeg utenfor på kant. Født kjeivhendt og kjeivbeint kan jeg være høyre kant i håndball og venstrekant på fotballbanen. Sånn må det være.
Det er ingen hemmelighet at vi skal ha klubbmøte i middagspausen. Det er misnøye med lønna, vi har hatt et nappetak med disponent Stokken fra hovedkontoret hvor jeg kanskje var litt for offensiv i kjeften, og nå vil tillitsmannen trekke seg. Han har spurt om ikke jeg bare kan overta. Jeg sagt ja på betingelse av at vi tar et formelt møte, selv om det ikke er andre kandidater.
Klokka viser fem på tolv og jeg øker tempoet for ikke å bli sein.
Innenfor døra står NK fra hovedkontoret. På bordet ligger oppsigelsen min. (Dok 1)
-«Gi nå faen. Ikke nå igjen» er det første jeg får sagt. Det kjennes som en eksplosjon i magen. Syra svir. Jeg griper automatisk rød mixen til formannen og begynner å rulle, selv om jeg slutta året før. Han nikker innforstått.
Så er vi på gang igjen. Dette er tredje gang på litt under fire år.
-o0o-
På formiddagen har jeg kjørt ut et fullt lass C 35 ferdigbetong med Scaniaen min, en 80 Super snutebil med tre kubikks roterende betongtrommel. Betongen er fylt i glideforskalinga på en silo en av bøndene i de indre bygder driver å setter opp. En rask innvendig vask av trommelen er viktig så det ikke bygger seg opp størkna betong som fort blir til massive klumper og lag som innimellom må fjernes med lufthammeren.
Arbeidsplassen var fin. Jeg trivdes. Jobben var sosial. Vi var en liten arbeidsgjeng med fire ansatte sjåfører, to, tre mann i blokkproduksjonen og en i blanderiet. Alle organisert i bygningsarbeiderforbundet. To av oss kjørte ferdigbetong, en kjørte blokker og en sand fra sandtaket. Sementen kom i tankbil fra produsenten i Brevik. Kundene slo også av en prat. Enten det var privatpersoner som skulle lage sin egen garasje, hytte eller et sjeldent svømmebasseng – eller det var arbeidslag hos de større entreprenørene, eller sjåførkolleger fra nabobyen når vi køa opp på de store jobbene, oftest broer eller industribygg.
Foruten storjobbene hvor det gikk hundrevis av kubikk i slengen, varierte turene oppad til fulle lass hundre kilometer inn i landet og ned til en halv kubikk noen få hundre meter fra stasjonen. Vi leverte såler til nye hus i byens boligfelt og støyp til store tilfluktsrom i byen. De siste måtte ferdigstøypes i en operasjon uten stans, for ikke å få skjøter og dermed svakhet i støypen. Tilfluktsromjobben var også eneste gang jeg var med på nattekjøring. Vi starta klokka sju om morgenen som vanlig, og avslutta klokka 13 neste dag. Natta gjennom var frivillig, og strengt tatt ganske ulovlig, men med nytt hus var overtida kjærkommen. En av de første forbedringene jeg gjorde da jeg fikk Scaniaen var å montere kassettspiller, og natta med tilfluktsrom støyping gikk Long may you run av Neil Young på repeat. Den kom ut et par år i forkant, og var tjukopiert fra naboens LP. I mange år kunne jeg ikke høre sangen uten å få følelsen av sand i øynene og syre i magen.
Turene innover i landet om høsten, til bøndenes silobygg, et par nye broer og industribygg – eller lokale arbeidslag som støypte fenderkanter på trange bygdeveier – var høydepunkter i hverdagen.
Det var reiser tilbake til distriktet farsslekta mi i generasjoner hadde levd og dyrka fram. Veiene til barndommens påsketurer. Gjennom mine 15 månedene på støyperiet hadde jeg sett naturen kjøre sitt kretsløp i landskap som nå velta seg uhemma i rødt, gult, grønt, oransje og de andre høstfargene. Turene på bygda starta ofte med Whish you Were here kassetten når jeg svingte ut fra stasjonen, og ved å se hvor langt jeg kom før David Gilmore lot gitaren overdøve orgelet til Richard Wright kunne jeg se hvor tungt lasset var.
Det var tida for lange refleksjoner, musikk, naturopplevelser og nye vennskap. Et nytt og behagelig kapittel etter stresset og kampene rundt Hammerverkkonflikten.*
Etter et års tid i jobben hadde vi flytta inn i nytt rekkehus, kona var nå gravid med vårt første barn, og livet smilte på alle måter. Et lokalt lag av AKP(ml) var etablert, vi solgte Klassekampen i byens handlegate hver lørdag. Folk var høflige og respektfulle, endel kjøpte avisa. Vi blei kanskje ikke først og fremst oppfatta som kommunister, men som sønner eller døtre til kjentfolk. Masse diskusjoner og positiv nysgjerrighet er kanskje riktig?
-o0o-
«Betydelig nedgang i vår virksomhet …»
-«Du er oppsagt med øyeblikkelig virkning, men kan selvfølgelig gå ut oppsigelsestiden slik hovedavtalen og Arbeidsmiljøloven tilsier» messer NK fra hovedkontoret, som holdt til i nabobyen og var ansatt i firmaet som hadde kjøpt betongstasjonen fra en lokal eier noen år tidligere.
Trond i blokkproduksjonen ryker også. Der er det mye å gjøre, tomt lager og leveringstid. Det betyr ingenting, han har lavere ansiennitet enn meg. Jeg har 15 måneder. Trond har 8. Han forstår først ingenting. Det gjør dessverre jeg. Så altfor godt.
Trond er også nygift og sitter med nytt hus som snart er innflyttingsklart, et hus jeg har levert sålen til.
Vi klarer å slå det tilbake en gang. Med mine dårlige erfaringer fra fastlønna tillitsvalgte fra Arbeiderpartiet ber jeg forbundssekretæren fra bygningsarbeiderforbundet sitte fullstendig stille i forhandlingene med Stokken og ikke si et kløyva ord. Trond og jeg fører ordet, peker på årlige svingninger i markedet og våre personlige situasjoner, krever oppsigelsene trukket, subsidiert omgjort til permisjoner. Vi påpeker at en betongsjåfør og en i blokkproduksjonen slutta for kort tid siden, og at bedriften søkte etter ny sjåfør for to måned siden uten å ansette noen. Men Stokken er en stor laks. Alltid blanke svarte dresser, hvitskjorte og slips. Han bryr seg ikke. At vi har nye huslån og venter barn er ikke hans feil. Bedriften kan ikke ta slike hensyn. Stokken vil ikke legge fram bedriftens regnskap. Jeg skal bort. Punktum. Arbeidsstokken skal dermed halveres på få måneder. Et enstemmig klubbmøte ber om at oppsigelsene trekkes tilbake. (Dok 3) Vi har et par forhandlingsmøter uten resultat.
Vi tar han på en formalitet. Det eneste vi finner. Forhandlingsplikten etter Hovedavtalen er ikke overholdt. Siste dag på jobb snakker jeg med bedriftens eier på telefonen. Han sier bedriften vil trekke oppsigelsene og at jeg vil få et brev. Det kommer i begynnelsen av neste uke og er underlig: «I betraktning av at vår disponent Stokken p.t oppholder seg i utlandet, har vårt styre funnet det riktig å tilbakekalle vår oppsigelse…» (Dok 4)
Stokken er forbanna, anklager meg for å ha oppført meg stygt mot eieren, den «stakkars gamle mannen», starter så prosessen på ny, følger hovedavtalen, forhandler med tillitsmannen – som også krever permisjon. Forbundssekretæren fra Bygning er en all right fyr som også støtter opp. Stokken bryr seg ikke og bruker sin «styringsrett» til å si oss opp på ny. Via forhandlingsveien oppnår vi å bli arbeidsledige to måneder seinere enn Stokken ønsker. Lenger kommer vi ikke.
Å gå rettens vei har ingenting for seg når vi så hva som skulle til i Hammerverksaka.
-o0o-
Vi har venta over tre år etter bryllupet med å få barn, slik at vi ikke skulle stå midt oppe i politiske arbeidskonflikter eller deres etterdønninger. 13 dager inn i arbeidsledigheten etter den tredje politiske oppsigelsen kommer vår førstefødte til verden. Skrikende, rød i ansiktet og med knytta neve. Ikke helt ulik resten av familien.
-o0o-
Noen måneder seinere var det så mye kjøring at bedriften må leie inn en sjåfør med egen bil og større trommel. Arbeidsmiljøloven ga oppsagte førsterett på jobb det første året, men slik kunne loven omgåes.
«En holdning til arbeidet vi er glad De er relativt alene om».
Et halvt år seinere skjer det. Stokken får avskjed på dagen. Han har underslått en halv million kroner. Formannen forteller det i håndballgarderoben. Det tilsvarte omtrent beløpet Trond og jeg hadde gitt for de nye husene våre til sammen. Vi var på sporet da vi snudde steiner og lette etter argumenter. Ryktene fortalte at Stokken brukte ansatte til å jobbe privat for seg. Men vi fant aldri ut at eieren ikke visste om dette. Vi fant heller ikke ut at det store sommersalget på betongstasjonen hadde noen stygge hull i regnskapet. Hvorfor han ikke ville ha mer aktive tillitsvalgte blei kanskje mer forståelig?
Ryktene fra sjåfører i nabobyen fortalte også at Stokken fiksa seg sykemelding med tilbakevirkende kraft, flytta til en annen del av landet og gikk sykemeldt et år.
Underveis i konflikten hadde Stokken brukt sine retoriske evner til å skrive ei lita perle av et brev om min angivelige dårlige holdning til arbeidet fordi jeg hadde møte med forbundssekretæren i bygning mens jeg var sykemeldt. «En holdning til arbeidet som vi er glad for at De er relativt alene om». (Dok 2) Ja, der var det rette raua som feis, som en av kompissene mine brukte å si.
Trond og jeg fikk etterhvert nye jobber. Trond først. Vi kunne se oss selv i speilen med løfta hode etter nok en interessant time på livets harde skole. Litt sterkere, litt klokere og enda mer innstilt på kjempe for en mer rettferdig verden.
* Hammerverkkonflikten se Konflikten ved Norsk Hammerverk 1975-77
Dokumenter:
Dok 1
Dok 2
Dok 3
Dok 4