oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Rystelsene fra USAs konflikt med Russland som utspiller seg i Europa merkes på forskjellige måter i Asia allerede. Hypotesen om at Ukraina er i Europa og at konflikten handler om europeisk sikkerhet, er en vrangforestilling.
Fra Kasakhstan til Myanmar, fra Salomonøyene til Kurilene, fra Nord-Korea til Kambodsja, fra Kina til India, Pakistan og Afghanistan, dukker bruddlinjene opp.
Utvilsomt hadde utenomregionale makter en finger med i den mislykkede fargerevolusjonen nylig for å styrte den etablerte regjeringen i Kasakhstan, en heftig omstridt geopolitisk landmasse som er to tredjedeler på størrelse med India, som grenser til både Kina og Russland, Washingtons svorne motstandere. Takket være rask russisk intervensjon, støttet av Kina, ble et regimeskifte avverget.
På samme måte har det anglo-amerikanske prosjektet for å involvere Myanmar, som grenser til Kina, i et væpnet opprør, mislykkes på grunn av mangel på et fristed i Indias nordøstlige region og på grunn av de sammenfallende interessene til de omkringliggende landene i Myanmars stabilitet.
Til sammenligning har den nordkoreanske bruddlinja forverret seg. Nord-Korea følger sin egen tidsplan og har sannsynligvis bestemt at Ukraina-krisen gir en nyttig dekning mens den øker testprogrammet. Pyongyang støtter eksplisitt Russlands operasjon i Ukraina, og sier i kommentarer at «den grunnleggende årsaken til Ukraina-hendelsen ligger i USAs overlegenhet og vilkårlighet, som har ignorert Russlands legitime krav om sikkerhetsgarantier og kun søkt et globalt hegemoni og militær dominans. mens de holder fast ved sine sanksjonskampanjer.»
Nord-Koreas mål er å øke sin sikkerhet og innflytelse ved å øke kvaliteten og kvantiteten på sine avskrekkende kapasitet og styrke sin forhandlingsposisjon.
På et annet plan injiserte Ukraina-krisen et nytt tempo i USAs innsats for å dyrke nye asiatiske partnere. Men Washington har havnet i motvind og måtte på ubestemt tid utsette et spesielt toppmøte med de ti medlemslandene i Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) som opprinnelig var planlagt til slutten av mars. Ingen ny dato er foreslått, selv om USA hadde hypet opp toppmøtet som «en toppprioritet.»
Washington har vist en viss irritasjon og har sanksjonert Kambodsja, som for tida er ASEAN-leder. Det er klart at de sørøstasiatiske landene er forsiktige med å ta parti mellom USA og Kina eller gi uttrykk for kritikk mot Russland.
Kanskje den mest direkte konsekvensen av Ukraina-krisa i Asia så langt er den kraftige forverringen i Japans bånd med Russland. Det er en uberettiget utvikling i den grad Tokyo ganske enkelt gjorde en klipp og lim jobb, og kopierte alle amerikanske sanksjoner mot Russland (inkludert mot president Putin). Statsminister Kishida ødela med vilje det hans forgjenger Shinzo Abe forsiktig hadde dyrket som et hjertelig, vennlig forhold.
Japan refererer nå åpent til russisk «okkupasjon» av Kurilene – noe de ikke har gjort tidligere. Moskva tok igjen ved å utpeke Japan som et «uvennlig» land. Likevel vurderte analytikere inntil nylig at Russland og Japan hadde sammenfallende interesser i å blokkere Kinas arktiske ambisjoner og gikk derfor i retning av å løse konflikten deres om Kurilene.
Det er tilstrekkelig å si at Kishidas motivasjoner for en brå omvending i retning av å gjøre en Kurilene til et potensielt brennpunkt i forholdet til Russland kan man mildt sagt spore til den bredere amerikanske strategien for å isolere Russland.
I mellomtida har en motstridende utvikling også dukket opp i Kinas utfordring til USAs Island Chain-strategi i det vestlige Stillehavet i form av å forhandle en ny sikkerhetsavtale med Salomonøyene. Denne utviklinga endrer spillet og kan ha omfattende konsekvenser og er dessuten farlig sammenvevd med Taiwan-spørsmålet. Biden skal etter sigende sende en topptjenestemann i Det hvite hus til Salomonøyene for å få dem til å bryte avtalen med Kina.
Biden-administrasjonen dobler nå kjøret mot India også for å rulle tilbake båndene med Russland. Det blir ei bruddlinje i det amerikansk-indiske strategiske partnerskapet. Det som må være spesielt irriterende for Washington er sannsynligheten for at India fortsetter sitt handelsmessige og økonomiske samarbeid med Russland i lokale valutaer. Faktisk har Kina og India inntatt en noe lignende holdning til Ukraina-krisen.
Gitt størrelsen på den kinesiske økonomien og det høye vekstpotensialet for den indiske økonomien, vil deres tilbøyelighet til å omgå dollaren være en trendsetter for andre land. Russland, som er rammet av vestlige sanksjoner, har oppfordret BRICS-gruppa av fremvoksende økonomier til å utvide bruken av nasjonale valutaer og integrere betalingssystemer.
Det er nok å si at den «militarisering av dollaren» og Vestens slitende grep for å fryse Russlands reserver sender et kuldesjokk nedover ryggraden til de fleste utviklingsland. Nepal bøyde seg for å ratifisere Millennium Challenge Corporation-avtalen etter trussel fra en middels rangert amerikansk tjenestemann!
Det er ingen tenkelig grunn til at NATO skal kunne garantere sikkerhet for den asiatiske regionen. Derfor er Afghanistans fremtid av avgjørende betydning. Uten tvil er regimeskiftet i Pakistan delvis i det minste knyttet til Afghanistan. Det russiske utenriksdepartementet har avslørt visse detaljer om USAs innblanding i Pakistans indre anliggender og presset på tidligere statsminister Imran Khan.
Men tiden vil vise hvor realistiske Washingtons forventninger er om å bringe Pakistan inn i USAs bane og gjøre det til et surrogat for å utnytte Taliban-regimet i Afghanistan. Russland og Kina sørger for at døren forblir stengt for NATOs retur til Afghanistan. De har undergravd Washingtons nylige forsøk på å cooptere Taliban-ledelsen i Kabul. (Se bloggen min USA viser regionale stater under kappløpet om Kabul . )
Budskapet fra det nylige utenriksministermøtet om det afghanske spørsmålet blant nabolandene til Afghanistan i Tunxi, Kina, er at i landets overgang fra kaos til orden håper de regionale statene å påta seg en hovedrolle. Dermed har de regionale statene gradvis markert sin avstand fra Vestens eksepsjonalisme og inntar i stedet et overbevisende spor gjennom konstruktivt engasjement. Den felles erklæringen utstedt på Tunxi gjenspeiler denne nye tenkningen.
Utviklingen over Afghanistan gir et signal om at ethvert forsøk på å påtvinge vestlig dominans over Asia vil bli motarbeidet av de regionale statene. De fleste asiatiske land har hatt bitre erfaringer med kolonialisme i sin historie. (Se bloggen min Indias dilemma over Vesten vs Russland )
Selv om de amerikanske analytikerne underspiller det, er det fortsatt et faktum at konflikten i Ukraina vil påvirke det «asiatiske århundret» i svært betydelig grad. USA er fast bestemt på å forvandle NATO til en global sikkerhetsorganisasjon som vil handle utenfor FNs ansvarsområde for å håndheve Vestens «regelbaserte orden».
Vestens desperate press for å svekke Russland og vippe den globale strategiske balansen i USAs favør har som mål å rydde veien til en unipolar verdensorden i det 21. århundre. I et nylig intervju sa Hal Brands, Henry Kissingers anerkjente professor i globale anliggender ved Johns Hopkins, den amerikanske strategien bak krigen i Ukraina som svært logisk:
«Vel, det har lenge vært en debatt i USA om hvorvidt vi skal prioritere å konkurrere med Russland eller Kina eller behandle dem som likeverdige. Og den debatten har blusset opp igjen i forbindelse med denne krigen. Jeg tror imidlertid at det krigen indikerer er at den beste måten å legge press på Kina på, som er den farligere og mektigste av de to rivalene, faktisk er å sikre at Russland blir beseiret, at det ikke når sine mål. i denne krigen, fordi det vil resultere i et svakere Russland, et som er mindre i stand til å legge press på USA og dets allierte i Europa og dermed mindre nyttig som en strategisk partner for Beijing.
«USA kan rett og slett ikke unngå det faktum at de må holde tilbake både Russland og Kina samtidig.»
