oss 100 kroner!
Del 3 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
Av Erik Plahte.
Noen ser på fortsatt økonomisk vekst som en forutsetning for å kunne gjennomføre «det grønne skiftet» eller «Green New Deal» i en eller annen versjon. Andre hevder det motsatte – det grønne skiftet er en forutsetning for eller vil gi grunnlag for fortsatt økononisk vekst. Men et tredje syn, at fortsatt økonomisk vekst er uforenelig med å legge om til en virkelig bærekraftig økonomi som ikke lenger belaster naturen, vinner stadig fram.
Økonomisk vekst er en forutsetning for fortsatt kapitalisme. Om den økonomiske veksten går i null, forsvinner profitten, bedrifter går konkurs, næringslivet går i stå med massearbeidsløshet som følge, de internasjonale maktforholdene forrykkes, det blir streiker, sosial uro, protestaksjoner, d e rådende maktforholdene blir utfordra, og ingen kan si hvordan det vil gå. Dette vil verken kapitalkreftene eller verdens ledende politikere ha noe av. De er ikke i tvil, de har gjort sitt valg: Den økonomiske veksten skal og må fortsette. Rettere sagt, det er den kapitalistiske økonomien som skal opprettholdes.
Men det snakkes det ikke om. Det er så opplagt at det ikke er noe å nevne. Derfor gjelder det å begrunne at fortsatt økonomisk vekst og et grønt skifte til en grønn økonomi er både ønskelig og mulig. Mathis Wackernagel og William Rees skrev i boka Our Ecological Footprint: Reducing Human Impact on the Earth (New Society Publishers, 1996): «I dagens materialistiske verden med veksttvang er det politisk akseptable økologisk katastrofalt, mens det som er økologisk nødvendig, er politisk umulig.»
Tanken om «grønn vekst» er ikke ny
Ideen om grønn vekst kan minst spores tilbake til Brundtland-kommisjonens rapport fra 1987 som innførte begrepet «bærekraftig» (en konstruert og innholdsløs oversettelse av sustainable, som betyr «kan opprettholdes»). Kommisjonen skrev f.eks. (s 15)
Begrepet bærekraftig utvikling innebærer grenser – ikke absolutte grenser men begrensninger som følger av det eksisterende nivået på teknologi og sosial organisering av miljøressurser og av biosfærens evne til å absorbere virkningene av menneskelig virksomhet. Men både teknologi og sosial organisering kan reguleres og forbedres og bane vei for en ny æra med økonomisk vekst.
Rapporten er uklar på om det finnes absolutte grenser for en bærekraftig utvikling eller om grensene kan tøyes ved passende teknologi og sosial organisering. Nå har begrepet «bærekraftig» blitt så misbrukt at det er mere populært å snakke om «grønn» politikk, «grønn» vekst, «grønn ny giv», m.m. I dag er de tre ledende internasjonale forkjemperne for teorien om «grønn vekst» UNEP (United Nations Environment Programme, FNs miljøprogram), OECD og Verdensbanken, men ideen er fulgt opp i en lang rekke politiske program.
OECD satte «grønn vekst» som mål allerede i 2001, og gjorde det til et nøkkelbegrep i strategien Towards Green Growth (2011):
I juni 2009 signerte ministre fra 34 land en Green Growth Declaration, og erklærte at de: «Erkjenner at grønn og vekst kan gå hånd-i-hånd, og vil styrke innsatsen for å fremme strategier for grønn vekst som en del av sine tiltak mot krisa og videre framover.»
I 2011 kom UNEP med sin rapport Towards a Green Economy i 2011. (Mer om den i neste innlegg.)
Året etter publiserte Verdensbanken sin Inclusive Green Growth: The Pathway to Sustainable Development.
EU-kommisjonen har fulgt opp i flere dokumenter, f.eks. i The Roadmap to a Resource Efficient Europe. Der foreslår Kommisjonen ulike tiltak for å øke ressursproduktiviteten og frikople den økonomiske veksten fra ressursbruken og miljøbelastningene. I Kommisjonens European Green New Deal står det (min utheving):
Klimaendringer og miljønedbryting er eksistensielle trusler mot Europa og verden. For å overvinne disse utfordringene vil the European Green Deal omforme EU til en moderne, ressurseffektiv og konkurransedyktig økonomi ved å sikre
- null netto utslipp av klimagasser innen 2050
- økonomisk vekst frikopla fra ressursbruken
- ingen personer eller steder skal bli utelatt.
«Frikople» betyr at den økonomiske veksten kan opprettholdes uten en (tilsvarende) vekst i ressursbruken.
Det fins mange utgaver av Green New Deal, i USA, Storbritannia, Canada, EU og sikkert flere land. SV har sitt program Grønn ny deal / Rettferdig grønt skifte. Bernie Sanders’ Green New Deal er en enormt ambisiøs plan som omfatter omtrent alle politikkområder. Man må spørre seg om hvordan og av hvem den enormt sentraliserte storkapitalen i USA skulle kunne bli pressa til å godta en plan som på alle punkter går mot deres interesser. Det sier ikke planen noe om.
Selv SV skriver i sitt program: «Alle statlige selskaper skal ha som mål å bidra til å oppfylle klimamålene Norge er forpliktet til å nå, sikre grønn omstilling og ha høyest mulig avkastning over tid.» Noen kritisk holdning til fortsatt økonomisk vekst inneholder programmet ikke. Rødt slår derimot fast at «Det er ikke mulig med evig vekst på en klode med begrensede ressurser.» (Grønn industri)
I boka A People’s Green New Deal (Pluto Press 2021) presenterer Max Ajl en ordrik oversikt over og kritikk av de ulike etablerte varianter av Green New Deal, forkjemperne for dem, deres ideologiske grunnlag og begrensninger. Boka kan lastes ned gratis fra www.plutobooks.com/open-access-ebooks/.
Agenda-rapporten Grønn vekst for framtida fra 2019 leverer et skrøpelig forsvar for grønn vekst, definert som «en absolutt begrensing av klima- og miljøskade, samtidig som økonomien fortsetter å vokse» (se min omtale i «Grønn vekst» – en rosa drøm om dansk fjellsmør).
Per Espen Stoknes, MDG-politiker, forsker ved BI og en av forfatterne av Agenda-rapporten, skriver i boka Grønn vekst – En sunn økonomi for det 21. århundre (Tiden 2020) sant nok at «kapitalismen er fast innstilt på å maksimere vekst», og den sørger for at de som har mest fra før, også vokser mest. Men «det dreier seg ikke om å finne et ‘alternativ’ til kapitalismen›, skriver han videre. «Hovedanliggendet er hvordan vi skal forme en mengde høyst ulike kapitalistiske systemer til smartere og mer balanserte versjoner som faktisk støtter og tjener forskjellige samfunn og kulturer, samtidig som de gjenoppretter naturområder.» (s 69–70) Uten noen analyse av maktforhold og hvordan dette kan være mulig å gjennomføre er det ingenting annet enn en naiv drøm.
Våre politikerne kappes om å være miljøbevisste. Når de snakker om å gjennomføre noe upopulært, som f.eks. krafteksport eller å tapetsere kystdistriktene med vindturbinanlegg, begrunner de det med «det grønne skiftet». I Hurdalsplattformen bruker AP og SP ordet «grønn» 24 ganger, men blir slått av de blå-blå: 30 ganger i Granavoldenplattformen.
«Grønn» har blitt et moteord blant politikere. Men kan deres ulike varianter av «grønn vekst» virkelig være grønne? Mange forskere har stilt seg disse spørsmålene. I et seinere innlegg får vi se hva de har kommet til.
Du vil etter hvert finne alle de publiserte delene ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
