Wien-forhandlingene om Iran ved veiskille  

0

Av M.K.Bhadrakumar

Tilfeldigvis var det 5. mars at Russland la fram sitt siste krav om frafall av sanksjoner i form av en skriftlig garanti fra president Joe Biden eller i det minste fra utenriksminister Antony Blinken med hensyn til landets ambisiøse økonomiske, vitenskapelig-teknologiske og militært samarbeid som var på trappene med Iran. 5. mars er tilfeldigvis også årsdagen for ikke-spredningsavtalen for atomvåpen (NPT).

Skjebnen til NPT kan nå avhenge av USAs reaksjon. For hvis Biden-administrasjonen rir på sin høye hest, vil det nesten helt sikkert ramme de nåværende forhandlingene i Wien om USAs eventuelle tilbakevending til atomavtalen med Iran fra 2015 (JCPOA).

På den andre sida er det nå en gylden mulighet for Iran også til å stå hardt på sine gjenværende krav – det vil si krav om opphevelse av USAs utpeking av Den iranske revolusjonsgarden (IRGC) som en terrororganisasjon; fast garanti for at en framtidig amerikansk regjering ikke (igjen) vil gi avkall på atomavtalen; og at saka som er reist for International Atomic Energy Agency om Teherans atomarbeid bør avsluttes endelig. Russland støtter sterkt Irans krav.

Sjansene for at Biden forplikter seg overfor Moskva til å frafalle sanksjoner er null, da det ville skade USAs prestisje dødelig og være en fullstendig hån mot deres egen militarisering av dollaren (som er hva sanksjoner handler om.) Uten å bruke sanksjoner som våpen, blir USA i økende grad ute av stand til å tvinge sin vilje på andre land.

President Eisenhower fengende frase: atomer for fred

De «sanksjonene fra helvete» som nylig ble pålagt Russland viser også en ny skarp kant. De inkluderer frysing av Russlands sentralbankreserver. Det er et kynisk trekk helt ut i det ekstreme. USA kan ha sendt ut en kraftig melding til Kina også. Kina har noe sånt som 2-3 billioner dollar i amerikanske statsobligasjoner.

Men oppfordringen fra USAs utenriksminister Antony Blinken til sin kinesiske kollega Wang Yi den 5. mars – samme dag som Russland sendte sitt krav om fravikelse av sanksjonene – antyder at Beijing uten tvil følger utviklinga nøye. Wang sa direkte til Blinken at Beijing har «alvorlige bekymringer over nylige ord og gjerninger fra amerikansk side», spesielt med hensyn til Taiwan, og forventer «konkrete handlinger» fra amerikanerne for å styrke forholdet.

Kina har konsekvent motarbeidet amerikanske sanksjoner. Når det gjelder situasjonen rundt Ukraina, advarte Wang Yi Washington fra å ta ytterligere handlinger som «heller bensin på bålet» (som henviser til rapporterte planer om å sende ut leiesoldater for å delta i kampene), og viktigere, «å gå i jevnbyrdig dialog med Russland, og ta ansvar for de friksjonene og problemene som har bygd seg opp gjennom årene, være oppmerksom på den negative virkninga av NATOs kontinuerlige ekspansjon østover på Russlands sikkerhet, og forsøk å bygge en balansert, effektiv og bærekraftig europeisk sikkerhetsmekanisme i samsvar med prinsippet om «sikkerhetens udelelighet».

Det er nok å si at hvis Kina ikke gir etter, er det stor sannsynlighet for at forhandlingene i Wien snart kan gå i stå. Det siste russiske kravet kan til og med vise seg å være en avtalemaker. Aksjon-reaksjon-syndromet har pleid å være en standardmetode i supermaktenes atomkonkurranse. Men russerne ser nå ut til å ha funnet en genial ny dimensjon for å motvirke USAs militarisering av dollar ved å utvide mottiltaket til ikke-spredningsspørsmålet.

Ved å gjøre det har Russland hevet det amerikanske sanksjonsregimet langt utover de rå pengevilkårene for beslaglegging av dollarreservene til sentralbanker (som er rent motorveisran) til et helt nytt sublimt nivå av «våpenisering av atomspørsmålet.»

Iran har lidd enormt av USAs militarisering av dollaren. Helt siden revolusjonen i 1979 har Iran vært under vestlige sanksjoner som har som mål å dempe landets vekst og utvikling. USA innførte alle slags ydmykende, grusomme sanksjoner mot Iran. Ting rørte et bunnivå da USA på toppen av Covid-19-pandemien til og med blokkerte Irans mulighet til å skaffe medisiner til folket.

Så mange slike forferdelige episoder kan hentes ut fra Irans smertefulle historie de siste fire tiårene som et offer for USAs «militarisering av dollar», slik at et uhyre land som er uhyre rikt på ressurser ble tvunget til å leve langt under sitt reelle potensial, og en av verdens store historiske sivilisasjoner led ydmykelser i hendene på et mektig land med rundt 246 års historie.

Det kommer som nemesis at Iran er et av landene som har et enormt potensial til å ty til «militarisering av atomspørsmålet» for å motvirke USAs » militarisering av dollar.» Hvorvidt det vil gjøre det eller ikke er et omstridt poeng. Selvfølgelig er Irans uttalte preferanse å leve uten atomvåpen. Derfor har det vært ivrig etter å avslutte avtalen under forhandlingene i Wien. Irans utenriksminister Hossein Amir-Abdollahian fortalte til og med EUs utenrikspolitiske sjef Josep Borrell fredag ​​at han er «klar til å fly til Wien» for å signere atomavtalen på mandag.

Men poenget er at hvis Iran ønsker det, har det evnen til å møte USA på like vilkår selv uten en atomavtale i Wien. Faktisk, hvis Biden nekter å gi Russland en (skriftlig) garanti for å suspendere «sanksjonene fra helvete», kan den avtalen ikke gå gjennom i Wien, siden Russland også må være part i den, og være en original underskriver av JCPOA. Selvfølgelig insisterer amerikanerne på at de vil fortsette å jobbe med Russland i Wien innenfor matrisen av deres felles interesse for å hindre Iran i å lage atomvåpen.

Faktisk, som det er, utgjør de resterende tre kravene fra Iran også en stor utfordring for Biden. Å oppheve forbudet mot IRGC er en bitter pille for Washington-eliten å svelge; og igjen, Biden er ikke i stand til å garantere at en avtale signert i Wien vil ha noen holdbarhet utover hans presidentperiode.

Her ligger fella. Inntil en avtale er oppnådd i Wien, vil Irans sentrifuger produsere anriket uran, noe som vil bety at den såkalte «breakout-tiden» fortsetter å krympe, og for alle formål vil Iran på et tidspunkt ha forvandlet seg til et virtuelt atomvåpenstat enten den vil eller ikke – og selve formålet med avtalen som USA febrilsk søker i Wien vil forsvinne.

Også for Iran er dette sannhetens øyeblikk. Ting har gått så langt i internasjonal politikk at mange land, som villig har undertegnet NPT, sannsynligvis angrer på avgjørelsen nå. India, Pakistan og Nord-Korea har allerede brutt NPT-lenken. Poenget er i siste instans at atomvåpen er et middel til å bevare et lands strategiske autonomi til å føre uavhengig politikk.

Det gir en brannmur mot utenlandsk innblanding i interne anliggender; det reduserer muligheten for CIA til å styrte den etablerte regjeringen; det tvinger USA til å forlate den svært umoralske, kyniske mobbinga via «militarisering av dollaren»; og framfor alt endrer den verdensordenen ved å styrke et lands frihet til å velge sin utviklingsvei.

«Atomer for fred» var tittelen på en berømt tale holdt av USAs president Dwight Eisenhower til FNs generalforsamling i New York City i 1953. I ettertid viste det seg å være en propagandafrase i USAs strategi for innringing av det tidligere Sovjetunionen under den kalde krigen. Eisenhower lanserte en mediekampanje som skulle vare i årevis rettet mot «følelseshåndtering», og balanserte frykten for fortsatt kjernefysisk bevæpning med løfter om fredelig bruk av uran i framtidige atomreaktorer. Ironisk nok får den fengende frasen i dag en helt ny betydning: Atomer kan tilby de beste midlene til en rettferdig verdensorden.

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.