Svalbard under stormaktsrivaliseringa

0
Panarama of the mountains, snow and blue glacial ice of the Smeerenburg glacier, Svalbard

Av Frode Bygdnes.

Nasjonen Norge har egeninteresser som nå blir avglemt i de pågående sanksjonene mot Russland. Norge bør handle og tenke sjølstendig ut fra våre nasjonale interesser, erfaringer og muligheter til å bedre vår sikkerhet mot okkupasjon, annektering og krig. Nå er strategien å gjøre oss helt avhengig av en av stormaktene USA og dens allierte, NATO. Men de allierte vil ta egne kost/nytte-vurderinger om vi blir konfliktarenaen. 

Bare se på vår posisjon i Arktis. Her ligger vi i en fremskutt posisjon mellom stormaktrivaliseringa. Spesielt gjelder det Svalbard, men våre allierte må komme oss til unnsetning sørfra med vanskelige forsyningslinjer. Vi kan fort bli et forhandlingskort mellom USA og Russland, uten at vi sjøl har noe å si. Vi er derfor avhengig av respekt og tillit før en konflikt oppstår.  

Vår viktigste oppgave sier Støre og Enoksen, er å overvåke nordområdene for våre allierte. Det høres ut som en grei oppgave, det er bare det at det ikke er vi sjøl som overvåker. Vi stiller våre territorier til disposisjon for US-marine sitt mannskap og utstyr. Jfr. Evenes og Ramsund som USA-baser her nord. Konfliktspenningen med vår nabo i øst økes dramatisk når vi nå hverken kan eller vil gi dem garantier om ufarlige forsvarsvåpen og at vi bare har fredelige hensikter. Vi må ha full kontroll og styring av hele kongeriket, for at vi skal bli tatt alvorlig av alle andre nasjoner. 

Regjeringa legger stor vekt på at vi skal være lojale og pålitelige ovenfor våre allierte. Sanksjonene som USA og EU innfører, følges blindt uten å se til våre egne interesser. Nå skader sanksjonene det samarbeidet, og den dialogen vi har hatt med vår nabo i øst. Til og med næringsinteressene i nordnorske havner skades så mye at kompensasjon og dispensasjon vurderes. Men verre er det at «folk-til-folk» samarbeidet vi har oppnådd, både gjennom idrett, kunst og forskning, settes flere ti-år tilbake. Det har vært et samarbeid som også har styrka opposisjonen i øst. 

Det var urovekkende da regjeringa innførte flyforbudssonen for russiske fly over Norge, men ikke Svalbard. Da kunne det tolkes som en innrømmelse at Svalbard ikke var norsk land. Så ble det retta opp ved at flyforbudet også gjaldt Svalbard. Men da gjorde vi en ny feil. Norge var altså det første landet som brøt Svalbardtraktaten, en traktat vi har måtte forsvare mot bl.a. vestlige interesser. Dette er et godt eksempel på at vi har egne interesser å forsvare i nord og må ha politikere som forstår det. Det kan se ut til at sysselmester Fause er den som best har evna å holde på prinsippene om likebehandling og adgang til Svalbard for innbyggerne til alle traktatlandene.

Den krigen som utspinner seg nå i Ukraina, har fått mange til å tenke på andre konflikter. Det må også Norge gjøre. Er det likhet mellom Russland og Ukraina som mellom Kina og Taiwan? Er det likhet mellom Krimhalvøya og Svalbard? Selvfølgelig er det store ulikheter, men den militære betydninga for stormaktene er farlig lik. 

Små nasjoner har sin styrke i å holde i hevd suverenitetsprinsippet. Det prinsippet er til hinder for stormaktenes spillerom. Det er like alvorlig å angripe Ukraina som Norge, Sverige eller Finland. Men nasjonene usynliggjøres når det bygger seg opp to blokker mellom stormaktene. Da forsvinner også verdien av suverenitetsprinsippet. 

Våre nasjonale interesser må ikke bli låst til stormaktsinteressene. Norge har egne interesser. For å få det til må vi ha en nasjonalt og sjølstendig politikk som både utenriksministeren og forsvarsministeren følger.

Krigen har sin egen logikk. Å skremme motparten til fred, er både feil og farlig politikk. Det fører til eskalering av spenningene før den åpne konfrontasjonen krig, er et faktum. Med atomvåpen vil slike trusler føre til at alle vil tape. Derfor må vi tenke sjøl, kunne snakke om nedrustning og avspenning uten å bli beskyldt for å gå Putin sitt ærend. En fredsbevegelse er i folkets interesser.

Det er i norske interesser å få underskrevet FN sitt atomvåpenforbud av 2017. Men Norge var et av 50 land som ikke signerte. Tross Hurdalsplattformen om at regjeringa skal jobbe for en traktat med forbud mot kjernekraftvåpen, forblir den avtalen usignert av Norge. Vi må fortest mulig støtte opp om de 122 land som signerte den. Vi kan starte med å fjerne atomvåpen fra Norge og erklære oss sjøl som atomvåpenfritt område. Da slipper i hvert fall folkene i Tromsø å være levende skjold for USA sine atomubåter i overflatestilling. 

Bilde/kart: Folkerettslige spørsmål i tilknytning til Svalbard – regjeringen.no

Forrige artikkelEt kritisk blikk på vår egen propaganda
Neste artikkelForslaget om koronasertifikat må trekkes i sin helhet