Rød eller blå pille? Varianter, inflasjon, og den kontrollerte demolisjonen av samfunnet

0

Av Fabio Vighi. Først publisert på The Philosophical Salon 03.01.22 .

Til absolutt ingens overraskelse brakte julenissen oss enda en koronajul, med de vanlige gavene: masker, karantene, distansering, vaksinering under press, vaksinepass, fryktporno døgnet rundt, og nedstenging. To år senere, etter milliarder av nålestikk med flere eksperimentelle vaksiner, er pandemien fortsatt med oss. Denne gangen kommer det med en ekstra bonus: økende inflasjon, som minsker verdien på penger og tvinger fler og fler ut i gjeld og fattigdom. Og for å gjøre ting verre advarer nå ekspertene om mer ulikhet takket være inflasjonen. Som mine døtre ville ha sagt (inspirert av Homer Simpson): Duh!?

Kanskje, mens vi venter på instruksjonene som skal vise oss hvordan vi redder påsken, er det på tide å ta den røde pilla og ta innover oss virkeligheten: siden starten av 2020 har et makroøkonomisk virus forkledd som et pandemisk virus tatt grepet om våre liv, og forårsaket depresjon på en enorm skala, og henvist alle innbyggerne i de fleste land til ofte ekstreme typer av legalisert diskriminering.

Monetære injeksjoner og andre inokulasjoner

Den dypere hensikten med en «helsekrise» som legitimeres gjennom uendelige obligatoriske inokuleringsprogrammer kan bare forstås når den settes i sin relevante makrosammenheng, nemlig den uhelbredelige produksjonskrisa. Den kausale sekvensen å ha i mente er: økonomisk implosjon – pandemisk simulering – autoritær offensiv. Hvis det blir fullbyrdet kommer dette paradigmeskiftet til å ende i en totalitær modell av implosiv kapitalisme, kanskje såvidt tilslørt som et demokrati, men legitimert av despotisk håndtering av globale kriser som er groteskt uforholdsmessige i forhold til den reelle trusslene krisene representerer. Som «koronavaksine»-indoktrineringskampanjene har vist, med ledsagende bruk av «anti-vaxxere» som syndebukkene, er det totalitære potensialet i massepropaganda i praksis ubegrenset. For første gang i historien har de som ikke har tatt en medisinsk behandling fått skylden for at et medikamentet ikke fungerer (iallefall ikke slik vi ble lovet).

Men vi må være klar over at dagens ideologiske vold har kommet som en reaksjon på en overhengende sosioøkonomisk kollaps, som har et størrelsesforhold som vi aldri har sett maken til før. Det første sjokket var kredittkrunsjen i 2007 og den globale nedgangstiden som fulgte. Den gangen førte redningsaksjonen av finanssektoren til den europeiske gjeldskrisa (2010-11), som gjorde kvantitative lettelser (Quantitative Easing, forkortet QE. Sentralbankprogrammer som kjøper opp finansielle verdier) til sjefen av alle monetære politikker. Siden 2008 har den vanlige innblandingen fra sentralbanker blandet med QE-innsprøytninger skapt et ultra-finansialisert metode for kapitalistisk akkumulasjon som er avhengig av at det skapes kapitalbobler. Eksplosiviteten til disse boblene kom tilbake igjen midt i september 2019 med likviditetsutfordringen til Wall Streets repo(gjenkjøpsavtaler)-lånemarket. Dette igjen klargjorde veien for Virus og den perverse logikken bak ‘pandemikapitalisme’, som har latt topp 1% å øke sine formuer i rekordfart, mens middelsklassen er i ferd med å forsvinne.

Som Pam og Russ Martens har påpekt, startet sentralbanken i USA – the Fed – et ekstraordinært program, 17 september 2019,  med repo-lån til sine såkalte primære handelspartnere på Wall Street (inkludert JP Morgan, Goldman Sachs, Barclays, BNP Paribas, Nomura, Deutsche Bank, Bank of America, Citibank, osv.) – de inkluderte korttidslån,14 dagers lån og lån med lengre forfallstid. 2 juli 2020 (foreløpig den siste datoen tilgjengelig i the Feds database) var den kumulative verdien av disse lånene på 11.23 billioner dollar. I all hovedsak har lånene sikkerhet i amerikanske verdipapirer. På grunn av den fragmenterte måten the Fed frigir sin informasjon på, så er det ikke mulig å vite nøyaktig hvilke lån som var utestående, og med hvor mye. Men det som har noe å si er deres enorme størrelser, som bekrefter at Wall Street tradere var på nippet av en katastrofal kræsj før Viruset kom. Ytterligere bevis på lånemarkedets svekkelse kom 28 juli 2021 da the Fed annonserte opprettelsen av en ‘Permanent Repo-Fasilitet‘, en ukentlig støtteordning på 500 milliarder dollar til the Feds 24 primære handelspartnere.

I en artikkel jeg nylig publiserte argumenterte jeg for at mottrekkene til en kommende markedskræsj ble planlagt flere måneder i forveien. Offisielle dokumenter indikerer at våre finansfyrster visste godt at den kunstige utvidelsen av pengeflyten siden 2008 var i ferd med å bli uhåndterlig, ikke minst fordi en global økonomisk sammentrekning, i 2019, nesten forårsaket nedgangstider i Tyskland, Italia og Japan, mens fra Storbritannia, Kina og andre økonomier kom det pessimistiske signaler. Det er derfor rimelig å anta at istedet for å risikere en brå og katastrofalt kollaps begynte elitene å kontrollere ulykken, kan man si, ved å ringe ambulansen på forskudd. Som vi har sett, da Wall Street repo-markedet frøys i midten av september 2019, skrev the Fed ut en høyere dose av samme medisin. En historisk utvidelse av monetær stimulus til repo-lån. Men denne gangen, under beskyttelse av pandemien. Hvis vi spoler frem til januar 2022 så gjelder den samme logikken fortsatt: «Koronakrisen» innehar fortsatt funksjonen til angstdempende medisin for den globale økonomien som synker under fjell av uholdbare underskudd og nådeløs gjeld.

Det er viktig å være tydelig på størrelsen av den monetære ekspansjonen vi snakker om her. I august 2019 ble et styresdokument publisert av BlackRock (det allmektige investeringsfondet som allerede kalles den «fjerde statsmakt«) som viste the Fed en vei ut av den kommende «dramatiske nedturen.» Den oppfordret USAs sentralbank til å implementere en «banebrytende» monetær politikk der enorme mengder penger tas rett ut av lufta og leveres «rett i hendene på offentlige og private brukere.» Denne «rett på sak» planen, som ifølge BlackRock må gjøres «permanent», ble innviet en måned senere som svar på repo-markedskrisa. Siden da, og særlig etter Virusets ankomst, har the Feds balanse økt med nesten 5 billioner dollar, en ekstraordinær økning selv når man sammenligner den med QE-redningsaksjonen på slutten av 2008. Og for å forstå det globale aspektet av denne økningen må vi legge til billionene som har blitt skapt av andre sentralbanker rundt omkring i verden, og programmer for finanspolitisk stimulans, som ‘helikopterpenger‘.

Som John Titus har forklart, det som er viktig er ikke bare den kvantitive men særlig den kvalitative karakteren på the Feds monetære manøvre. I hele the Feds historie (grunnlagt i 1913) har det aldri vært en direkte korrelasjon mellom sentralbankens printing av reserver og pengeomløpet i handelsbankene. Men siden september 2019 har de nye reservene som the Fed har skapt blitt replikert dollar for dollar som innskudd i USAs 4336 kommersielle handelsbanker. Med andre ord korresponderer utvidelsen av the Feds balanse direkte med den samlede pengeflyten i økonomien: nøyaktig den monetære medisinen som BlackRock bestilte, og som ble gjenstand for en force majeure et par måneder senere, takket været en ‘global helsekrise’ som fortsatt fungerer som en livsforsikring for finansmarkedene. Til syvende og sist er det ikke så viktig i hvilken grad «rett på sak»-strategien og de massive repo-lån programmene overlapper. Det som må poengteres er at finanskorthuset var på nippet til kollaps allerede i 2019, og at Viruset ankom til akkurat rett tid for å utløse og legitimere den monetære syndefloden med påfølgende paradigmeskifte.

Uansett hvilken pille vi velger å ta, så er det tre umiddelbare og irreversible sosiale konsekvenser av den monetære sentraliseringsprosessen som verdens mektigste sentralbanker, i samarbeideid med verdens største finansforvalter styrer: 1) inflasjon, 2) mer gjeld, og 3) en totalitær model for krisedreven kapitalisme.

Wall Street virologer

Hvordan ser vår makroøkonomiske kultur ut? Hovedtrekkene gjengis her:

– Global gjeld på over 300 billioner dollar, i eksponensiell vekst

– Hurtig økende underskudd i de fleste land

– Enorme bobler i aksje-, gjeld-, og eiendomsmarkedet

– Astronomiske bobler i derivatmarkedet

– Økende inflasjon med potensial for hyperinflasjon

Med denne eksplosive bakgrunnen, skaper Virus og varianter kyniske dekkhistorier som har til mål å fremskynde den autoritære håndteringen av den implosive retningen til moderne kapitalisme, som ikke kan reddes ene og alene av økonomisk politikk. Den uopphørlige produksjonen av en pandemisk krise er både en defensiv strategi mot kollaps, og et angrep på det som er igjen av ‘arbeidssamfunnet’, fordi den tillater elitene å bruke inflasjon til å dominere folk og gjøre dem fattige.

For meg ser det ut som det overordnede målet er den kontrollerte sprengingen av den produktive økonomien, og dens liberal-demokratiske infrastruktur, som blant annet muliggjør overføringer av kapital fra den ekte økonomien til finansmarkedene. Mens den spekulative sektoren er hyllet som det absolutte senteret for verdiproduksjon (med nye rekorder på S&P 500, Nasdaq, og Dow Jones på slutten av 2021) ender det arbeidsbaserte samfunnet opp gjeldstynget og fattig. Misforholdet mellom finanssektorens eufori og en realøkonomi i fritt fall tyder på at å styre depresjonen gjennom en overdreven ‘helsekrise’ er mye mer praktisk for elitene enn å måtte ta en sosioøkonomisk nedtur av bibelske proporsjoner på sin kappe.

Kort og greit, den globale dominansen av Viruset de siste to årene forteller oss at kapitalismen er klar for å gjøre «hva som helst» (som Mario Draghi så fint sa det i 2012) for å utsette redde rationem. Det er derfor en vrangforestilling å tenke at myndigheter, helsebyråer, og media operer uavhengig av hverandre. Virkeligheten er at det som taler gjennom dem er økonomisk og finansiell makt, selve Tingen som de mener bare eksisterer for konspirasjonsteoretikere, som om den plutselig bare døde ut som dinosaurene, eller muterte til filantropi.

Hvis vi lurer på hvordan ‘livsfarlige varianter’ blir til så kan vi bare spørre markedet. De beste virologene jobber på Wall Street. Det finnes aksjespekulanter der, som en måned før omikron dukket opp, allerede visste at koronaskrekken kom til å bli kringkastet igjen. Dette ser man på prisøkningen på aksjer i «Hold deg hjemme»-kategorien. Tydeligere enn med sine forgjengere er det  opplagt at Omikron ikke har noe med pandemi å gjøre. Faktisk, slik Geert Vanden Bossche hevder, ved å fungere som en «vaksine i virusformat» representerer den «en unik mulighet til å begynne å bygge flokkimmunitet» – en naturlig mulighet som kommer til å bli ødelagt av enda en massevaksineringskampanje. Uansett, det groteske gapet mellom variantens faktiske effekt og de undertrykkende tiltakene som brukes mot den kan bare forklares med økonomi: Omikron er enda et verktøy for finansiell makt.

Med det så mener jeg at dens umiddelbare oppgave er å kontrollere inflasjonstoppen på kort sikt, siden den nye fryktkampanjen hemmer forbruk og pengebruk, og dermed hindrer den enorme pengeinnsprøytningen i finanssektoren fra å sirkulere som ekte etterspørsel i økonomien. Dette tillater sentralbanker å fortsette sitt mer eller mindre metafysiske mål om å printe penger, og dermed holde liv i finansmarkeder fulle av giftige verdier (fra MBS til komplekse derativer), zombieselskap, og monstrøse mengder offentlig gjeld. For å si det på en annen måte, sentralbankene oversvømmer finanssektoren med digitale penger for å unngå vesentlige økninger i rentene. Dette må de gjøre fordi bare selve tanken på en seriøs økning i rentene kommer til å sette av diverse tikkende bomber i disse markedet, der alt handler om tilgjengeligheten av billige kontanter.

Under forholdene som en minimalt fungerende kapitalisme skaper, kjemper man mot inflasjon netopp ved å øke prisen på penger. Men i en skjør og ekstremt gjeldstynget tid kan ikke dette skje, fordi markeder som holdes oppe av konstant stimulering med enkle penger vil lide enorme tap. En økning i rentene kommer til å utløse kjedereaksjoner i et global system som drives mer av spekulering enn BNP. På den ene siden, må pengeprinteren fortsette å printe for å påføre finansmarkedet inflasjon, på den andre siden må den resulterende inflasjon i den virkelig verden «håndteres med varsomhet» for å unngå sosialt kaos.

En liten oppsummering: Omikron-aktige varianter er, i all hovedsak, deflasjonære tiltak ment å vedlikeholde og videreføre sentralbankenes løse monetærpolitikkm og for å unngå at rentene øker, noe som vil ødelegge balansen til de fleste finansselskap samtidig som den kompromitterer offentlig gjeld og finansieringen av denne. Myndighetenes gjeld og spekulativ pengekapital henger selvfølgelig tett sammen. En dramatisk devaluering av finanssuperstrukuren vil undergrave statenes evne til å finansiere sine operasjoner. Dette er veldig selvinnlysende med land som Italia og Hellas, som har brukt de mest drakoniske tiltak mot Omikron, slik at de kan kreve ekstra pengestøtte: fra forlengelsen av statshjelp og PEPP (ECBs (europeiske sentralbanken) Pandemic Emergency Purchase Programme), til gjenforhandlingen av den Europeiske Stability and Growth Pact.

Men fordi de ikke er noe som heter et gratis måltid i kapitalismen, innebærer denne vanvittige flukten fra konsekvensene av gjeld, mer fattigdom og innstramming for nesten alle. Middelsklassen tynger seg selv med gjeld, for de er desperate etter på holde på sin status. Det er på grunn av dette at variantene brukes for å håndtere et epokeskifte mot det som ser ut som en nyføydal type av aldrende kapitalisme styrt av monetær seigniorage, og hvis varighet godt kan overgå ethvert optimistisk håp om radikal transformasjon.

Inflasjon: Privat Synd og Offentlig Dyd

Jeg har argumentert for at det foreløpig siste kapitellet i Koronasagaen har sitt utspring i et samordnet forsøk på å stagge inflasjon, som nå er så reell at selv styreleder Powell, sjef for the Fed, nylig måtte benekte sin egen mytologiske fortelling om inflasjonens forbigående karakter. I USA har inflasjonen steget til 6.8%, det høyeste siden 1982. Og hvis vi legger til huspriser kommer vi lett opp i tosifret. Løsningen? For øyeblikket, en deflasjonær variant (selvfølgelig også brukt som et massedistraksjonsvåpen) samt bruken av billige triks som å kalkulere CPI (konsumentprisindeksen) på data fra 2019-2020, for sånn å kunstig holde inflasjonen nede.

Den pågående inflasjonsøkningen er ikke bare rekordhøy i USA, men også i Storbritannia (+5,1% i november), og er den kjappeste i euroens historie. Det skaper hodebry for ECBs Christine Lagarde, som i midten av desember besluttet å ikke øke renta, og avbrøyt PEPP (med et løfte om å gjeninnføre det hvis ‘pandemien’ skulle fortsette å være et problem) bare for å trappe opp tradisjonell QE. Med andre ord, enda et tilfelle av plus ça change, plus c’est la même chose. I den grad sentralbankene er fastlåst i en viss monetærpolitikk, ser den kontrollerte håndteringen av inflasjonen ut til å være en essensiell pådriver for pandeminarrativet, fordi den bidrar til å gradvis svekke og ta over den ekte økonomien. Valutaavskriving virker som å være en funksjon, ikke en feil, med sentralbankene. Husker du World Economic Forums motto? Du skal eie ingenting, og du kommer til å elske det! Kort sagt er ikke det som skjer nå et uhell, det er planlagt.

Inflasjon er altså nyttig for å kontrollere den totalitære overgangen til et todelt globalt samfunn der en veldig liten gruppe kontrollerer tilgangen på penger, mens resten er underkuet gjennom fattigdom, kontroll og frykt. Dette, i et nøtteskall, er den kriminelle retningen til moderne kapitalisme. Og inflasjon er også et nyttig verktøy mot offentlig gjeld, fordi mengdene med inflasjonær likviditet som markedet fylles opp med demper både renter og obligasjonsrenter. Hvis the Feds nedtrapping blir virkelighet vil obligasjonsrentene stige kjapt. Men, la oss gjenta et viktig poeng: en meningsfull avsmalning ville vært katastrofal for nesten alle typer verdier, og derfor ville den ikke vart lenge. Det er derfor de nå selger oss en falsk nedtrapping, ettersom Feds balanse faktisk har økt siden Jerome Powell annonserte at de skulle minske pandemihjelpen i november 2021. Dette viser at den eneste mulige fremgangsmetoden for elitene er å offentlig late som om de bekjemper inflasjonen, mens de privat fortsetter å mate den.

Etter to år med nådeløse angrep på vår intelligens, bør selv de mest trofaste korsfarere for den offisielle narrativen finne motet til å innrømme det: Covid-19 er navnet på en koordinert respons til en systemimplosjon som blir stadig vanskeligere å håndtere. Den surrealistiske forlengelsen av pandemien viser oss at hele samfunn er tatt som gisler av reproduksjonen av fiktive verdier i finanssektoren, hvor det virker som det bare er fantasien som setter grenser. Men prisen for stadig voksende markeder er en uendelig rekke varianter, vaksinasjonsprogrammer hvert kvartal, bølge etter bølge med terrorisering fra mediene, og en hel samling av Kafkaaktige nødgrep der hensikten er å 1) Holde pengeprinteren igang mens den ekte økonomien blir undertrykt, 2) gjøre oss vant til å leve underkuet, ansikt til ansikt med en påstått force majeure; og 3) distrahere oss fra hva det som skjer i finansens Olympus, hvor det ekte spillet om våre skjebner spilles ut.

Som alle kriger kan ‘krigen mot korona’ begrunne pengetrykking og lav rente, som igjen forårsaker inflasjon. Men denne logikken kan i dag bare løse seg selv gjennom sentraliseringen av pengeflyten. Sagt på kapitalistisk, det finnes ingen annen løsning. Dette er fordi dagens inflasjonære press, som innebærer devaluering av penger og utrensking av kjøpekraft, ikke er det åpenbare resultatet av forsyningskjedekrise, slik vi har blitt fortalt. Istedet er det det unngåelige resultatet av overbruk av fiktive penger, som nå er i ferd med å forårsake en stygg ulykke.

Men bortsett fra sin deflasjonære funksjon, spiller variantene også en aggressiv ideologisk rolle: de skaper også den ideelle grobunnen for enda tettere sosiale bånd. Hvis alt går etter planen blir mesteparten av menneskeheten snart redusert til pengeslaver, som våre velgjørere vil presentere som den eneste løsningen til en Stor Devaluering som de ikke lenger vil klare å skjule. Det er derfor de må trene oss til å leve i frykt, og tvinge oss til å internalisere den nye normalen som en tilstand av total prekhærhet, masseangst, og kaos. I den pågående fasen må det ikke tillates diskusjoner om de økonomiske årsakene.

Å håndtere det uhåndterlige

La oss være tydelige på hva det store bildet innebærer: økonomien vil aldri igjen kunne returnere til de vekstnivåene som er nødvendige for sosial reproduksjon – med mindre reproduksjonen reduseres til et bunnivå gjennom den kontrollerte ødeleggelsen av arbeidssamfunnet. I årevis har vi dyrket en falsk økonomi, basert på offentlige utgifter støttet av sentralbankenes oppkjøp av verdipapirer, og lave renter. Dette har ikke noe å gjøre med ekte vekst. Vi må derfor glemme fortiden: glansdagene til den sosialdemokratiske kapitalisme er definitivt over. I en liberal sammenheng, kan man ikke lenger håpe på tilstrekkelig ekte vekst for kapitalistisk reproduksjon i vår verden. Dette følger en innebygd og objektiv grunn, som bare blir tydelig hvis vi ser på den historiske utviklingen av våre produksjonsmetoder: Siden 1970-tallet har verdiskapende arbeid gradvis blitt knust av kapitalen i seg selv gjennom dens hellige allianse med vitenskap og teknologi, styrt av konkurranse – et selvpåført handicap som funksjonærende bak ‘krisekapitalisme’ i sin stahet nekter å konfrontere.

Som følge av æraen med det Keynes kalte ‘teknologisk arbeidsledighet’, (som inkluderer undersyssselsetting og alle typer lønnsdumping), er det umulig for kapital med økende grad av organisk sammensettelse å skvise tilstrekkelig med overskuddsverdier (både relative og absolutte) ut av lønnsarbeidet, som igjen er grunnen til at den må kaste seg hode først ut i en magisk finansverden, hvor pengene selv må gjøre jobben. Som kjent forutså Marx denne tilstanden med sin teori om ‘profittratens tendens til å synke’, forklart i Kapitalens tredje volum. Men han kunne ikke forutse den implosive effekten som følger den eksponensielle veksten i automasjonsektoren, som i dag manifesterer seg som den patologiske avhengigheten som økonomier, stater og dermed hele samfunn har til fjell av fiktive penger som til slutt blir ødelagt av devaulering. Finansiell kollaps vil sannsynligvis skje når gjeldsmarkedet (som driver hele systemet) kræsjer, som igjen vil forårsake en ukontrollerbar rentetopp, og at dollaren og andre fiatpenger rundt om verden vil evaporere.

For øyeblikket blir dette utfallet utsatt med autoritære metoder. Som vi har sett har akselerasjonen med monetær kontroll, siden september 2019, blitt gjort mulig ved å fryse realøkonomien gjennom pandemisk simulering. Ved å hypnotisere massene med endeløse doser Virusfobi, og ved å underlegge dem husarrest mens de venter på et mirakelserum (som viste seg å være mirakuløs hovedsaklig for Big Pharma), har våre politiske eliter, styrt av finanseliten, tillatt sentralbanker å restituere finanssektoren mens den håndterte inflasjonsmonsteret.

Etter den feilslåtte ny-keynesianske (offentlig forbruk) og nyliberale (innstramminger og deregulering av markedet) politikk, har vi ankommet fasen ‘pandemisk kapitalisme’, som snart vil følges av andre tyranniske forsøk på å håndtere det uhåndterlige. På kapitalistisk, finansiell arroganse er den uunngåelige konsekvensen av kapitalens manglende evne (som øker og blir verre) til å skape nye typer overskuddsverdier – et symptom med så traumatiske konsekvenser at vi gjør hva som helst for å unngå å konfrontere det. Men forlengelsen av unntakstilstander kommer ikke til å redde oss fra kræsjet, som antakeligvis vil arte seg som en kontrollert ulykke, ovenfra og ned. Elitene vet at en plutselig hyperinflasjonær eksplosjon vil føre til ukontrollerbare bølger av sosial uro. Men de vet også at de kan forsøke å håndtere den økonomiske nedsvingen gjennom krisemaksimering og den gradvise slavebindingen av de redde massene.

Derfor bør vi forberede oss. For eksempel ved å bygge autonome nettverk og samfunn, som ikke er avhengig av en modell for sosial reproduksjon som er i oppløsning (og dermed stadig mer voldelig). Politikk, slik vi lever den i dag, er nå totalt underkastet de økonomiske dogmene, og derfor frarøvet all frigjørende kraft. Den politiske venstresiden har tatt den blå pilla, ifølge Franco «Bifo» Berardi, og den kan bare tilby falske perspektiver:

«Det er ingen politisk vei ut av apokalypsen. I tretti år har venstresiden vært det viktigste politiske verktøyet for den ultrakapitalistiske offensiven, og den som fester sin lit til venstresiden er en idiot som fortjener å bli sveket, siden svik er den eneste aktiviteten som venstresiden er kapabel til å utføre med stor kompetanse.»

Originalens tittel: RED PILL OR BLUE PILL? VARIANTS, INFLATION, AND THE CONTROLLED DEMOLITION OF SOCIETY

Oversatt til norsk for steigan.no av Martin Langvad.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.