oss 100 kroner!
Av George Chabert, Trondheim.
Forleden dag kunne vi lese i Aftenposten: «Hva har denne uken vist? Trygghet ligger i felleskap med nære allierte.» Historien viser oss nøyaktig det motsatte: Forakt og lidelse er prisen små nasjoner må betale for sine allianser med stormakter.
I 1939 så engelskmennene fordelene av å provosere Tyskland til å angripe Skandinavia. De så på Norge som de så på koloniene sine, atter et «ville og underutviklede land.»[1] For sjefen for det britiske imperiets generalstab, var dette veien å gå: «Vi har en strålende mulighet til å gjøre en avledning for en billig penge, og overføre krigen til Skandinavia.»[2] Han mente at «en avledning i Skandinavia vil være fornuftig strategisk, og sannsynligvis utelukke muligheten for offensiver andre steder i enhver skala både fra tyskerne og russerne.»[3] Tyskerne ville være nødt til «å spre styrkene sine»[4] og krigen ville foregå et godt stykke fra de britiske øyer.
For Norge ble avledningen ikke billig. Ifølge statsminister Johan Nygaardsvold utmerket britiske soldater «ikke seg på annen måte enn som tyveknekter og voldsmenn.»[5] General Ruge tilføyde: «Byer og bygder blir brendt der de allierte opptrer, og til ingen nytte. Så snart stedet er brendt, forlater de allierte det.»[6] Til ingen nytte, det mente også statsministeren: «Men hva betydning hadde det? Ikke det minste! Hverken strategisk eller politisk».[7] Britene dro fra Norge uten forvarsel, og da forsvarsminister Ljungberg spurte om Norge kunne beholde de alliertes krigsutstyr for å fortsette kampen mot tyskerne alene svarte den britiske ambassadør i Norge: «Alt tas med.»[8] Stortingspresident Carl Hambro hadde all grunn til å si at nordmennene aldri mer kunne stole på Storbritannia.[9] «Og så stod vi der. Forrådt, sviktet og bedratt»[10] konkluderte statsministeren. Som en fransk offiser oppsummerte det, britene planla kampanjen i Norge «som en straffeekspedisjon mot zuluene.»[11]
Ingenting har endret seg siden. Andre verdenskrigs lærdom gjelder fortsatt. I et intervju om Sør-Korea 1. august 2017 forklarte senator Lindsey Graham: «Hvis det blir en krig for å stoppe Kim Jong-un, vil den foregå der borte. Hvis tusenvis dør, kommer de til å dø der. De kommer ikke til å dø her.» Og Lindsey Graham la til: «Det kan høres provoserende, men egentlig er det ikke det. Når du er president i USA, hvor ligger din troskap? Hos folket i USA.»[12] Som den franske geopolitikker Caroline Galactéros påpeker: «Allianser hjelper ikke: den vi allierer oss med forakter oss, og våre motstandere forakter oss også.»
Bibliografi
Kersaudy François, 1940 La guerre du fer, Paris, Tallandier, 1987
Kiszely John, Anatomy of a Campaign The British Fiasco in Norway, 1940, Cambridge Universitu Press, 2017
Kolloen Ingar Sletten, Under krigen. Vi må ikke falle, Glydendal, 2019
Galactéros Caroline, Vers un nouveau Yalta Recueil de chroniques géopolitiques 2014-2019, Alforville, Sigest, 2019
[1] Kiszely, 2017, s. 266.
[2] Kiszely, 2017, s. 30.
[3] Kiszely, 2017, s. 37.
[4] Kiszely, 2017, s. 37.
[5] Kolloen, 2019, s. 302.
[6] Kolloen, 2019, s. 209.
[7] Kolloen, 2019, s. 303.
[8] Kersaudy, 1987, s. 330.
[9] Kersaudy, 1987, s. 328.
[10] Kolloen, 2019, s. 303.
[11] Kiszely, 2017, s. 293.
[12] https://www.nbcnews.com/news/north-korea/sen-lindsey-graham-trump-says-war-north-korea-option-n788396
