oss 100 kroner!
Den berømte statsviteren John J. Mearsheimer skriver i The Economist at den hensynsløse utvidelsen av NATO provoserte Russland.
Mearsheimer studerte ved United States Military Academy 1966–1970, og tjenestegjorde deretter i fem år som offiser i United States Air Force. Han tilhører det som kalles den nyrealistiske skolen i internasjonal politikk, slik som Kenneth Waltz, Samuel P. Huntington og Stephen Walt,
I The Economist skriver han følgende om bakgrunnen for den nåværende krigen:
Krigen i Ukraina er den farligste internasjonale konflikten siden Cubakrisa i 1962. Å forstå grunnårsakene er avgjørende hvis vi skal forhindre at det blir verre og i stedet finne en måte å avslutte det på.
Det er ingen tvil om at Vladimir Putin startet krigen og er ansvarlig for hvordan den føres. Men hvorfor han gjorde det er en annen sak. Mainstream-synet i Vesten er at han er en irrasjonell aggressor, uten kontakt med virkeligheten, som er opptatt av å skape et større Russland i form av det tidligere Sovjetunionen. Dermed bærer han alene det fulle ansvaret for Ukraina-krisa.
Men den historien er feil. Vesten, og spesielt USA, er hovedansvarlig for krisa som startet i februar 2014. Den har nå blitt til en krig som ikke bare truer med å ødelegge Ukraina, men som også har potensial til å eskalere til en atomkrig mellom Russland og NATO.
Problemet med Ukraina startet faktisk på NATOs toppmøte i Bucuresti i april 2008, da George W. Bushs administrasjon presset alliansen til å kunngjøre at Ukraina og Georgia «blir medlemmer». Russiske ledere reagerte umiddelbart med raseri, karakteriserte denne avgjørelsen som en eksistensiell trussel mot Russland og lovet å hindre den. I følge en respektert russisk journalist ble Putin «rasende» og advarte at «hvis Ukraina blir med i NATO, vil det gjøre det uten Krim og de østlige regionene. Det vil rett og slett falle fra hverandre.» USA ignorerte imidlertid Moskvas røde linje og presset på for å gjøre Ukraina til et vestlig bolverk på Russlands grense. Den strategien inkluderte to andre elementer: å bringe Ukraina nærmere EU og gjøre det til et pro-amerikansk demokrati.
Denne innsatsen utløste til slutt fiendtligheter i februar 2014, etter at et opprør (som ble støttet av USA) fikk Ukrainas pro-russiske president, Viktor Janukovitsj, til å flykte fra landet. Som svar tok Russland Krim fra Ukraina og bidro til å utløse en borgerkrig som brøt ut i Donbas-regionen i det østlige Ukraina.
Biden-administrasjonens løfte om «strategisk partnerskap»
Mearsheimer skriver:
Forbindelsene mellom Ukraina og USA fortsatte å vokse under Biden-administrasjonen. Denne forpliktelsen gjenspeiles gjennom et viktig dokument – «U.S.-Ukraine Charter on Strategic Partnership» – som ble signert i november av Antony Blinken, USAs utenriksminister, og Dmytro Kuleba, hans ukrainske motpart. Målet var å «understreke … en forpliktelse til Ukrainas implementering av de dype og omfattende reformene som er nødvendige for full integrering i europeiske og euro-atlantiske institusjoner.» Dokumentet bygger eksplisitt på «forpliktelsene som er gjort for å styrke Ukraina- USA . strategisk partnerskap av presidentene Zelensky og Biden,» og understreker også at de to landene vil bli veiledet av «2008 Bukarest-toppmøtets erklæring.»
Dette utløste Russlands raseri og ultimatum
Dette førte til at Russland utløste et fullverdig diplomatisk oppgjør i desember. Sergej Lavrov, Russlands utenriksminister, sa: «Vi har nådd vårt kokepunkt». Russland krevde en skriftlig garanti for at Ukraina aldri ville bli en del av NATO og at alliansen fjerner de militære installasjonene alliansen hadde utplassert i Øst-Europa siden 1997. De påfølgende forhandlingene mislyktes, som Blinken gjorde klart: «Det er ingen endring. Det blir ingen endring.» En måned senere startet Putin en invasjon av Ukraina for å eliminere trusselen han så fra NATO.
Mearsheimer skriver at hans tolkning strider mot det rådende narrativet i NATO:
«Denne tolkningen av hendelser er i strid med det rådende mantraet i Vesten, som fremstiller NATOs ekspansjon som irrelevant for Ukraina-krisen, og i stedet legger skylden på herr Putins ekspansjonistiske mål. I følge et nylig NATO-dokument sendt til russiske ledere,» er NATO en defensiv allianse og utgjør ingen trussel mot Russland.» De tilgjengelige bevisene motsier disse påstandene. For det første er problemet ikke hva vestlige ledere sier NATOs formål eller intensjoner er; det er slik Moskva ser på NATOs handlinger.»
Putin ønsker ikke å gjenreise Sovjetunionen
Mearsheimer tror ikke at Russland verken har noe ønske om eller noen evne til å erobre store områder i Øst-Europa for å «gjenopprette Sovjetunionen,» slik enkelte påstår. For å underbygge dette siterer han Putin:
«Den som ikke savner Sovjetunionen har ikke noe hjerte. Den som vil ha den tilbake har ingen hjerne.»
En ekstremt farlig situasjon
Mearsheimers konklusjon er at vi er i en ekstremt farlig situasjon, og vestlig politikk forverrer disse risikoene. For Russlands ledere handler det ikke om at at deres imperiale ambisjoner blir forpurret; det handler om at de ser hele Russlands framtid som truet.
«Herr Putin kan ha feilvurdert Russlands militære kapasiteter, effektiviteten til den ukrainske motstanden og omfanget og hastigheten på den vestlige reaksjonen, men man skal aldri undervurdere hvor hensynsløse stormakter kan være når de tror de er i nød.»
Mearsheimer mener at USA og Vesten kanskje kan hindre Russland i å seire i Ukraina, og kanskje også i å påføre landet stor skade. Men gjennom å gjøre det kan de bringe oss til randen av og kanskje inn i en atomkrig. Han avslutter med en alvorlig advarsel:
«På dette tidspunktet er det umulig å vite på hvilke vilkår denne konflikten skal løses. Men hvis vi ikke forstår dens dype årsak, vil vi ikke være i stand til å avslutte den før Ukraina er ødelagt og NATO havner i en krig med Russland.«
Se også: John J. Mearsheimer: – Ukraina burde bli en nøytral stat
Mearsheimer skrev allerede i september 2014 en artikkel i tidsskriftet Foreign Affairs, som er hovedorganet til det svært mektige Council of Foreign Relations. Artikkelen går under tittelen Krisa i Ukraina er Vestens feil. Mearsheimer skriver:
Hovedroten til problemene (i Ukraina) er utvidelsen av NATO, som er det sentrale elementet i en strategi for å trekke Ukraina ut av Russlands innflytelsessfære og integrere landet i Vesten. Samtidig kom EUs ekspansjon østover og Vestens støtte til pro-demokratibevegelsen i Ukraina – noe som begynte med Oransjerevolusjonen i 2004 – som også var kritiske elementer. Siden midten av 1990-tallet har russiske ledere kategorisk avvist NATO-utvidelse og i de seinere årene har de gjort det klart at de ikke passivt vil være vitne til at deres viktige nabo blir gjort om til en vestlig bastion. For Putin var det den ulovlige avsettelsen av Ukrainas demokratisk valgte og pro-russiske president – som han helt korrekt kalte et ”kupp” – som var det siste strået.
Prøv å forestille dere det amerikanske raseriet dersom Kina bygde en imponerende militærallianse og prøvde å inkludere Canada og Mexico i den.
Mearsheimer skal være glad for at det i USA fortsatt er takhøyde innen den herskende klassen for å gi uttrykk for slike meninger. Hadde han skrevet noe slikt i Norge hadde han fått vite at han er «agent for Putin» – og antakelig hadde han blitt refusert.
