oss 100 kroner!
Sanksjonene mot Russland vil ramme vår egen befolkning
Av Jan Herdal.
Mange har visst ikke helt skjønt at vestens twitterdemokrater brukte sist helg til nærmest å gå til åpen krig mot verdens kanskje største atomvåpenmakt. Russland er tilfeldigvis også Europas dominerende energileverandør.
Det eneste som er sikkert, er at EU kommer ut av den pågående krisa som et fattigere, svakere, reddere og farligere område enn før. Russlands vending mot Kina og Asia har pågått i flere år, og vil påskyndes av det som nå skjer.
Med det taper Europa konkurransen om verdens kanskje største petroleumskilder.
Ifølge de siste tall fra Eurostat, måtte EU i 2020 importere 57,5 prosent av sin energi. Alle medlemsland er nettoimportører. Halvparten av all importert energi kom fra Russland, som var største leverandør av olje, gass og kull.
EUs utvinning av primærenergi har falt med nesten 18 prosent det siste tiåret.
I 2020 importerte EU 97 prosent av oljen, 93 prosent av gassen, og 85 prosent av kullet. Russland leverte 35 prosent av importgassen, og omtrent like mye av oljen.
Både olje- og kullprisene har steget kraftig, men aller mest kritisk er gassforsyningen, der prisen i øyeblikket er tidoblet på ett år. Hvorfor er dette så alvorlig?
Bare enn brøkdel av gassen brukes til å framstille elektrisitet. For husholdningene i Europa er strømprisen sekundær. De bruker gass omtrent som vi i Norge bruker elektrisitet. Til oppvarming, varmtvann og matlaging. Prisøkningen går rett på levestandarden til folk flest.
Europas mangel på primærenergi er hovedårsak til det katastrofale, såkalte grønne energiskiftet. Trua på at vind og sol skulle kunne erstatte stabil lagerenergi kunne kanskje ha blitt kalt heroisk, om den ikke var så farlig illusorisk.
Det er egentlig ikke så underlig at folk som er sprø nok til angivelig å tro at økende CO2-innhold i atmosfæren fører til en farlig oppvarming av kloden med en «klimakrise» som resultat, er like sprø når det gjelder utenrikspolitikk.
I løpet av et par dager har makteliten som ga deg det grønne skiftet, gått helt til randen av varm krig med verdens kanskje største atomvåpenmakt og sin egen største energileverandør. La den synke inn.
I den strie strømmen av utskjellinger, rene fornærmelser, sanksjoner og våpenforsendelser til Kiev-regimet, åpnes det en kanal for fortsatt kjøp av russisk olje, gass og kull. (Samtidig som man setter himmel og jord i bevegelse for å finne alternativer, som ikke eksisterer).
Vestlige oljeselskaper trekker seg nå ut av Russland. Utviklingen av de russiske petroleumsreservene vil gå saktere. Det blir mindre olje på verdensmarkedet, og prisen blir enda høyere enn den ellers ville ha vært. Det rammer kjøperne. Russland forblir storeksportør, og tjener mer på hvert fat.
Kina er allerede Russlands største handelspartner. De to land undertegnet et strategisk partnerskap tidligere i år. Kina motsetter seg de vestlige «illegale og ensidige» sanksjonene mot Russland, og handelen mellom dem fortsetter som før.
Russlands vending mot Kina begynte for flere år siden. Det er ikke første gang EU har vært en besværlig kunde. Dagens hysteriske sanksjoner, som kan minne om kappløpet om å kutte «klimautslippene» med stadig større prosentsatser, gir neppe nye stjerner i boka.
Den vestlige Twitter-adelen er i ferd med å sage over den greina den sitter på for alvor.
Financial Times skriver ifølge Sputnik at Peking kan redusere det vestlige sanksjonspresset på Russland ved å øke samarbeidet innen bl.a. landbruk, høyteknologi, finans og energi.
Kina har allerede droppet gjeldende importrestriksjoner på russisk hvete, del av en pakke som også inkluderer langsiktige leveranser av olje og gass fra Russland til en verdi av ca. 900 milliarder norske kroner.
Russisk olje og gass er avgjørende for Kinas videre vekst. Prognosene går ut på at Folkerepublikkens etterspørsel vil øke til 526 milliarder tonn olje innen 2030, og til 620 mrd. tonn i 2040.
Det later ikke til at dagens EU-ledelse er i stand til å begripe hva dette vil medføre.
