oss 100 kroner!
Hvorfor gikk verdens største kapitalister og de regjeringene de kontrollerer inn for å smadre verdensøkonomien angivelig på grunn av et virus, og med metoder som aldri hadde vært brukt før under noen epidemi i verdenshistorien? Hvorfor gikk finansinstitusjoner og selskaper som ellers er så ekstremt nøye med å sikre seg profitten fra all produksjon plutselig inn for å ødelegge sjølve de mekanismene som skaper profitt? Var de plutselig blitt menneskevenner som tenkte mer på vanlige folks helse enn på sin egen profitt? Den italienske forskeren Fabio Vighi, som er professor kritisk teori og italiensk ved Cardiff University, reiste dette spørsmålet i artikkelen A Self-Fulfilling Prophecy: Systemic Collapse and Pandemic Simulation 16. august 2021, og han skriver i ingressen: La oss være klare fra starten: de store rovdyrkapitalistene innen olje, våpen og vaksiner kunne ikke bry seg mindre om menneskeheten. Han kommer her med en forklaring som er svært parallell med den vi har kommet fram til i steigan.no.
Les: Hva har vært kommandolinjene i det globale koronakuppet?
Tidligere BlackRock manager: – Koronakrisa er et cover for verdens største finansboble
Her er første del av Fabio Vighis artikkel.
Følg pengene
I pre-Covid-tider var verdensøkonomien på randen av nok en kolossal nedsmelting. Her er ei kort tidslinje om hvordan presset bygget seg opp:
Juni 2019: I sin Annual Economic Report lar den sveitsisk-baserte Bank of International Settlements (BIS), «Sentralbanken for alle sentralbanker», de internasjonale alarmklokkene ringe. Dokumentet framhever «overoppheting […] i markedet for belånte lån», der «kredittstandardene har blitt dårligere» og «colateralized loan obligations (CLOs) har økt – som minner om den kraftige økningen i collateralized debt obligations [CDOs] som forsterket subprime-krisa [i 2008].» Enkelt sagt er magen til finansnæringan igjen full av søppel.
9. august 2019: BIS utgir et arbeidsdokument som ber om «ukonvensjonelle pengepolitiske tiltak» for å «isolere realøkonomien fra ytterligere forverring av de finansielle forholdene». Artikkelen indikerer at ved å tilby «direkte kreditt til økonomien» under ei krise, kan sentralbanklån «erstatte kommersielle banker ved å gi lån til firmaer.»
15. august 2019: Blackrock Inc., verdens mektigste investeringsfond (forvalter rundt 7 billioner dollar i aksje- og obligasjonsfond), utgir ein hvitbok med tittelen Dealing with the next downturn. I hovedsak instruerer hvitboka den amerikanske sentralbanken om å injisere likviditet direkte inn i det finansielle systemet for å forhindre «en dramatisk nedtur.» Igjen er budskapet utvetydig: «En enestående respons er nødvendig når pengepolitikken er oppbrukt og finanspolitikken alene ikke er nok. Det svaret vil sannsynligvis innebære «å gå direkte»»: «å finne måter å få sentralbankpenger direkte i hendene på offentlige og private brukere» samtidig som man unngår «hyperinflasjon». De viser til eksempler som Weimar-republikken på 1920-tallet, så vel som Argentina og Zimbabwe nylig.»
22.–24. august 2019: G7-sentralbankfolk møtes i Jackson Hole, Wyoming, for å diskutere BlackRocks hvitbok sammen med hastetiltak for å forhindre den truende nedsmeltinga. Med de forutseende ordene til James Bullard, president for St Louis Federal Reserve: «Vi må bare slutte å tenke at neste år kommer ting til å bli normalt.»
15.-16. september 2019: Nedturen innledes offisielt av en plutselig økning i reporentene (fra 2 % til 10,5 %). ‘Repo’ er en forkortelse for ‘gjenkjøpsavtale’, en kontrakt der investeringsfond låner ut penger mot sikkerhet i eiendeler (normalt statspapirer). På byttetidspunktet forplikter finansaktører (banker) seg til å kjøpe tilbake eiendelene til en høyere pris, typisk over natta. Kort fortalt er repoer kortsiktige lån med sikkerhet. De er den viktigste finansieringskilden for tradere i de fleste markeder, spesielt derivatgalaksen. Mangel på likviditet i repomarkedet kan ha en ødeleggende dominoeffekt på alle store finanssektorer.
17. september 2019: Fed starter det økonomiske nødprogrammet, pumper hundrevis av milliarder dollar per uke inn i Wall Street, og utfører effektivt BlackRocks «going direct»-plan. (I mars 2020 vil Fed hyre BlackRock for å administrere redningspakken som svar på ‘COVID-19-krisen’).
19. september 2019: Donald Trump signerer Executive Order 13887, som etablerer ei nasjonal arbeidsgruppe for influensavaksine som har som mål å utvikle en «5-årig nasjonal plan (plan) for å fremme bruken av mer smidige og skalerbare vaksineproduksjonsteknologier og for å akselerere utviklingen av vaksiner som beskytter mot mange eller alle influensavirus.» Dette er for å motvirke «en influensapandemi», som «i motsetning til sesonginfluensa […] har potensial til å spre seg raskt over hele kloden, infisere høyere antall mennesker og forårsake høye sykdommer og dødsfall i befolkninger som mangler tidligere immunitet» . Som noen gjettet var pandemien nært forestående, mens også i Europa var forberedelsene i gang (se her og her).
18. oktober 2019: I New York simuleres en global zoonotisk pandemi under Event 201, en strategisk øvelse koordinert av Johns Hopkins Biosecurity Center og Bill and Melinda Gates Foundation.
21.-24. januar 2020: World Economic Forums årsmøte finner sted i Davos, Sveits, hvor både økonomi og vaksinasjoner diskuteres.
23. januar 2020: Kina setter Wuhan og andre byer i Hubei-provinsen i lockdown.
11. mars 2020: WHOs generaldirektør kaller Covid-19 en pandemi.
Resten er historie.
Å trekke strekene mellom prikkene er en enkel øvelse
Hvis vi gjør det, vil vi kanskje se en veldefinert narrativ disposisjon dukke opp, hvis kortfattede oppsummering lyder som følger: lockdowns og den globale suspensjonen av økonomiske transaksjoner var ment å
1) tillate Fed å oversvømme de skrantende finansmarkedene med nytrykte penger mens utsette hyperinflasjon; og
2) Innføre massevaksinasjonsprogrammer og helsepass som bærebjelker i et nyføydalt regime med kapitalistisk akkumulering. Som vi skal se, smelter de to målene sammen til ett.
I 2019 ble verdensøkonomien plaget av den samme sykdommen som hadde forårsaket kredittkrisa i 2008. Det holdt på å kveles under et uholdbart fjell av gjeld. Mange børsnoterte selskaper kunne ikke generere nok fortjeneste til å dekke rentebetalinger på egen gjeld og holdt seg flytende kun ved å ta opp nye lån. ‘Zombieselskaper’ (med lav lønnsomhet fra år til år, fallende omsetning, pressede marginer, begrenset kontantstrøm og balanse med høy belåning) steg overalt. Nedsmeltinga av repomarkedet i september 2019 må plasseres innenfor denne skjøre økonomiske konteksten.
Når lufta er mettet med brennbare materialer, kan enhver gnist forårsake eksplosjonen. Og i den magiske finansverdenen, tout se tient: Et blaff fra en sommerfugls vinger i en bestemt sektor kan få hele korthuset til å falle. I finansmarkeder drevet av billige lån er enhver renteøkning potensielt katastrofal for banker, hedgefond, pensjonsfond og hele statsobligasjonsmarkedet, fordi lånekostnadene øker og likviditeten tørker opp. Dette er hva som skjedde med «repokalypsen» i september 2019: rentene steg til 10,5 % i løpet av få timer, panikk brøt ut som påvirket futures, opsjoner, valutaer og andre markeder der tradere satser ved å låne fra repoer. Den eneste måten å uskadeliggjøre den finansielle smitten på var ved å kaste så mye likviditet som nødvendig inn i systemet – som helikoptre som slipper tusenvis av liter vann på en skogbrann. Mellom september 2019 og mars 2020 injiserte Fed mer enn 9 billioner dollar i banksystemet, tilsvarende mer enn 40 % av USAs BNP.
Mainstream-narrativet må derfor snus
Aksjemarkedet kollapset ikke (i mars 2020) fordi lockdowns måtte innføres; snarere måtte lockdowns innføres fordi finansmarkedene kollapset. Med lockdowns kom suspensjonen av forretningstransaksjoner, noe som tappet etterspørselen etter kreditt og stoppet den finansielle smitten. Med andre ord, restrukturering av finansarkitekturen gjennom ekstraordinær pengepolitikk var betinget av at økonomiens motor ble slått av. Hadde den enorme massen av likviditet pumpet inn i finanssektoren nådd transaksjoner på bakken, ville en monetær tsunami med katastrofale konsekvenser blitt utløst.
Som økonomen Ellen Brown hevdet, var det «nok en redningspakke», men denne gangen «under dekke av et virus.» Tilsvarende bemerket John Titus og Catherine Austin Fitts at Covid-19 «tryllestaven» tillot Fed å utføre BlackRocks «going direct»-plan, bokstavelig talt: den gjennomførte et enestående kjøp av statsobligasjoner, mens det i en uendelig mindre skala, utsteder også statlig støttede ‘COVID-lån’ til bedrifter. Kort sagt, bare en indusert økonomisk koma ville gi Fed rom for å uskadeliggjøre tidsbomben som tikker unna i finanssektoren.
Skjermet av massehysteri, tettet den amerikanske sentralbanken hullene i interbankmarkedet for utlån, og unngikk hyperinflasjon så vel som «Financial Stability Oversight Council» (det føderale byrået for overvåking av finansiell risiko skapt etter 2008-kollapsen), som diskutert her. Imidlertid bør den «gå direkte» planen også utformes som et desperat tiltak, for det kan bare forlenge smerten til en global økonomi som i økende grad er gissel for pengetrykking og kunstig inflasjon av finansielle eiendeler.
I hjertet av vår knipe ligger en uoverkommelig strukturell blindgate. Gjeldsfinansiert finansialisering er moderne kapitalismes eneste fluktlinje, den uunngåelige fluktruta framover for en reproduktiv modell som har nådd sin historiske grense. Kapitalen går mot finansmarkedene fordi den arbeidsbaserte økonomien blir stadig mer ulønnsom. Hvordan kom vi dit?
Svaret kan oppsummeres som følger:
1. Økonomiens oppdrag for å generere merverdi er både drivkraften til å utnytte arbeidsstyrken og fordrive den fra produksjonen. Dette er hva Marx kalte kapitalismens «bevegende motsetning».[Karl Marx, Grundrisse (London: Penguin, 1993), 706.] Sjøl om det utgjør essensen av vår produksjonsmåte, slår denne motsetninga i dag tilbake, og gjør politisk økonomi til et modus for permanent ødeleggelse.
2. Årsaken til denne formuendringen er den objektive svikten i arbeids-kapital-dialektikken: den enestående akselerasjonen i teknologisk automatisering siden 1980-tallet fører til at mer arbeidskraft blir kastet ut av produksjonen enn (re)absorbert. Nedgangen i lønnsvolumet gjør at kjøpekraften til en voksende del av verdensbefolkningen faller, med gjeld og utarming som uunngåelige konsekvenser.
3. Ettersom mindre merverdi produseres, søker kapitalen umiddelbar avkastning i den gjeldsbelånte finanssektoren i stedet for i realøkonomien eller ved å investere i sosialt konstruktive sektorer som utdanning, forskning og offentlige tjenester.
Poenget er at det pågående paradigmeskiftet er den nødvendige betingelsen for kapitalismens (dystopiske) overlevelse, som ikke lenger er i stand til å reprodusere seg selv gjennom masselønnsarbeid og den medfølgende forbrukerutopien. Pandemiagendaen ble til syvende og sist diktert av systemisk implosjon: lønnsomhetsnedgangen til en produksjonsmåte som utbredt automatisering gjør foreldet. Av denne iboende grunn er kapitalismen i økende grad avhengig av offentlig gjeld, lave lønninger, sentralisering av rikdom og makt, en permanent unntakstilstand og finansiell akrobatikk.
Hvis vi ‘følger pengene’, vil vi se at den økonomiske blokaden som på lurt vis tilskrives Virus har oppnådd langt fra ubetydelige resultater, ikke bare når det gjelder sosial ingeniørkunst, men også økonomisk predasjon. Jeg vil raskt trekke frem fire av dem.
1) Som forventet har det tillatt Fed å omorganisere finanssektoren ved å trykke en kontinuerlig strøm av milliarder av dollar ut av løse luften;
2) Det har fremskyndet utryddelsen av små og mellomstore selskaper, og tillater store grupper å monopolisere handelsstrømmene;
3) Det har ytterligere redusert arbeidslønningene og muliggjort betydelige kapitalbesparelser gjennom «smart arbeid» (som er spesielt smart for de som implementerer det);
4) Det har muliggjort veksten av e-handel, eksplosjonen av Big Tech og spredningen av farma-dollaren – som også inkluderer den mye nedverdigede plastindustrien, som nå produserer millioner av nye ansiktsmasker og hansker hver uke, hvorav mange havne i havene (til glede for de «grønne nye forhandlerne»).
Bare i 2020 vokste formuene til planetens rundt 2200 milliardærer med 1,9 billioner dollar, en økning uten historisk presedens. Alt dette takket være et patogen så dødelig at ifølge offisielle data overlever bare 99,8% av de smittede (se her og her), de fleste uten å oppleve noen symptomer.
