oss 100 kroner!
Når det nå åpnes opp og vi skal ha det som før igjen, kjenner jeg på et slags fravær av glede, en slags tomhet, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik i en artikkel i iTromsø.
«Jeg har et ganske lett sinn. Graver meg sjelden ned i mismotet. Det er så mange andre som har det mye verre, slutt å klage, din fjott, pleier jeg å tenke. Men når vi nå skal tilbake til normalen, når det nå åpnes opp og vi skal ha det som før igjen – da kjenner jeg på et slags fravær av glede, en slags tomhet, som jeg strever litt med å komme meg ut av. Jeg undres hva det skyldes.»
«På butikken og i gatene har det oppstått en ny stillhet, som om det ikke var stille nok fra før. Den lette praten når man gikk seg fast i hverandre mellom butikkhyllene har blitt erstattet av forsiktige nikk og et steg tilbake for å gi plass – meterstokken har krøpet inn i hodene på folk og ligger og blokkerer for normal menneskelig omgang. Munnbindet er blitt en bekvem forkledning for å slippe å hilse på halvkjente.»
«Ja, i mine øyne har det skjedd noe alvorlig. Mitt privatliv er invadert av myndighetene. Jeg har stilltiende akseptert at jeg ikke får be folk på besøk. Jeg har anerkjent min egen dårlige samvittighet over å ha hatt fem, ikke fire, venner i juleselskap. Klemmen ble tatt fra meg, jeg ble tilbudt en ankel i stedet. Greit, sa jeg.»
Stein-Gunnar Bondevik har skrevet en god artikkel og satt fingeren på noe svært vesentlig: den enorme skaden på den mentale folkehelsa og våre mellommenneskelige relasjoner som maktkåte myndigheter har påført oss. Les hele artikkelen her.
«Hvor er det blitt av smilene? Hvor er det blitt av gleden?
Bondeviks ord minner meg om en gammel venn av meg som heter Amabili til etternavn. Han er stolt av etternavnet sitt fordi det betyr «den elskverdige», «den sympatiske», «den vennlige», og alle tolkningene passer på ham.
Han pleide å sitt på piazzaen i Tolfa sammen med andre gamle menn på rundt 90, og han hadde alltid et smil og en vennlig kommentar. Første gang jeg traff ham, kalte han seg Tommaso til fornavn, men det viste seg at det ikke var hans virkelige navn, han bare brukte det nå og da til minne om en rømt amerikansk krigsfange som han var med på å redde livet til da Nazi-Tyskland tok kontrollen over Italia i 1943. Den amerikanske soldaten var 18 år og het Thomas, så derav signore Amabilis eget kallenavn.
Han og et par venner skjulte menig Thomas på et av de mange høyloftene i Tolfa og brakte mat og vann til ham. Og min venn fortalte med spøk og latte om den perioden, enda det var en periode med et terrorregime og det var de to årene da de allierte bombarderte nabobyen vår, Civitavecchia, til en ruinhaug.
Men i fjor sommer møtte jeg Amabili igjen på piazzaen. Han satt der så utslått med munnbindet sitt og over kanten på det så jeg ikke lenger de glade øynene, men et trist og sluknet blikk.
Han lyste opp litt da han så meg, siden det hadde vært lenge siden sist, men så sa han:
«Kjære venn! Hvor er det blitt av smilene? Hvor er det blitt av kjærligheten? Hvor er det blitt av gleden? Hvor er det blitt av livet?
Jeg hadde ingen gode svar å gi ham. Min vanlige frase om «La vita è brutta, ma abbastanza interessante», passet liksom ikke inn.
Siden har jeg ikke sett «Tommaso» Amibili på piazzaen.
Det totalitære koronaregimet har stjålet gleden, smilene og til og med det viktigste ved Italia – La vita italiana – den italienske livskunsten.
Hensikten med maskene er ikke å hindre smitte, for det gjør de ikke. Hensikten er å underkue oss, få oss til å frykte hverandre og ta fra oss kampvilje, spirit og motstandsevne. Og det har de langt på vei lykkes med.
Jeg trøster meg med at den første romanen jeg leste på tysk var Der Funke Leben – Livsgnisten – av Erich Maria Remarque, og tenker: Ikke faen (pardon my French) om de skal få tatt livsgnisten fra oss også!
I mellomtida får vi være vår tids carbonari og både utvikle motstand samtidig som vi dyrker glede, samvær og livsmot på de måtene vi klarer.
Den første boka jeg leste etter 12. mars 2020 var Boccaccios Dekameronen, og den handler som kjent om unge mennesker i Firenze som klarte å finne erotikk og humor midt under Svartedauen.
Covid-19 er ikke Svartedauen, mer som en litt ekstra guffen influensa, men koronaregimet er en sosial pest, som har drept så mye. Men de skal ikke få drepe gleden, smilene og livskunsten. Når Boccaccios persongalleri kunne finne så mye glede og humor under pesten, skal sannelig også vi klare det nå.
