oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
I de siste dagene har det kommet dramatiske meldinger fra Øst-Ukraina: Ukrainske styrker har gjennomført en omfattende beskyting av mål i de russiskvennlige opprørspublikkene i Donbass. I denne situasjonen har ledelsen i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk mobilisert alle menn mellom 18 og 55 år, samtidig som en omfattende evakuering av sivilbefolkningen til Russland har blitt innledet.
Se reportasje på engelsk om situasjonen i Donbass her.
Det meldes at Putin og den franske presidenten Emmanuel Macron har blitt enige om å bestrebe seg på å få til en våpenhvile. Situasjonen er like fullt vanskelig og vil kunne komme ut av kontroll.
Tilsynelatende tar vestlige kommentatorer det for gitt at Putin i dagens spente situasjon har full kontroll over ikke bare det som foretas fra russisk side, men også over de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina, slik at for eksempel evakueringen av sivilbefolkningen i Donbass til Russland er et tiltak den russiske presidenten står bak fordi han mener det tjener hans planer.
Det er trolig en feilvurdering. Opprørsrepublikkene i Donbass er avhengig av russisk støtte for å kunne hevde seg militært overfor den ukrainske sentralmakten. Det gir selvsagt Russland en betydelig innflytelse, men betyr på ingen måte at ledelsen i opprørsrepublikkene ikke kan handle på egen hånd.
Dessuten ignoreres folkemeningen i Russland, som utvilsomt har stor innvirkning på hvordan Putin og kretsen rundt ham handler. Faktisk er Putin og den russiske ledelsen mer forsiktig med å legge seg ut med folkemeningen enn vestlige ledere er, jevnfør hvor opptatt Putin og russiske myndigheter er med å unngå prisøkning på mat, medisiner, bensin og andre basisprodukter.
Beslutningen om allmenn mobilisering og evakuering av sivilbefolkningen til Russland er det faktisk sannsynlig at ledelsen i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk har foretatt på egen hånd, og det er langt fra sikkert at Putin setter pris på beslutningen.
Ved å mobilisere 150 000 russiske soldater på grensen til Ukraina ønsker Putin og den russiske ledelsen utvilsomt å presse Ukraina og de vestlige landene til å oppfylle de russiske kravene om sikkerhetsgarantier, primært i form av en garanti om at Ukraina ikke vil bli opptatt i Nato. Men Putin ønsker ikke en kaotisk situasjon som kommer ut av kontroll og tvinger Russland til å intervenere militært.
Dersom beslutningen om å evakuere sivilbefolkningen i Donbass var et tiltak Putin og den russiske ledelsen stod bak for å legitimere egne handlinger, for eksempel en innmarsj i Ukraina, skulle man ha forventet en forutgående kampanje på russisk statlig tv om ukrainske krigshandlinger mot Donbass og lidelsene dette påførte befolkningen. En slik kampanje har det ikke vært. Det har selvsagt vært en og annen reportasje og melding om beskyting og bombing av sivile mål i Donbass, men ikke noe mer. Først etter at ukrainske styrker innledet de siste dagers beskyting av Donbass og evakueringen av sivilbefolkningen ble innledet, har russiske massemedier rettet sin oppmerksomhet mot den fortvilte situasjonen til befolkningen i Donbass.
For ledelsen i opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina er allmenn mobilisering og evakuering av sivilbefolkningen til Russland en måte å legge press på Putin og den russiske ledelsen på. Målet er i det minste å presse Putin og den russiske ledelsen til å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater, slik at de eventuelt kan bli opptatt i Den russiske føderasjon på linje med Krim. Eller det kan også være å tvinge Putin til å reagere militært på ukrainske styrkers beskyting av Donbass, noe som vil kunne frigjøre ytterligere østukrainske områder fra Kievs kontroll.
Tv-bilder av flyktninger fra Donbass som dette tvinger Putin til å handle.
De østukrainske lederne vet selvsagt at tv-bilder av skremte russisktalende mennesker som har flyktet fra en krigssone, gjør et sterkt inntrykk på nesten alle i Russland, og at dette øker presset mot Putin og den russiske ledelsen for at de må foreta seg noe for å bringe beskytingen av Donbass til opphør.
Vi befinner oss i dag i den situasjon at lokale aktører kan utløse en storkrig i Europa. På den ukrainske – eller kanskje heller den amerikanske – siden er dette ekstremistiske elementer som Høyre Sektor som er de som trolig står bak de siste dagers beskyting av Donbass, eventuelt i samarbeid med amerikansk etterretning og spesialtjenester. At styrker kontrollert av ukrainske myndigheter skulle beskyte Donbass i en situasjon der 150 000 russiske soldater står oppmarsjert på grensen til Ukraina, virker lite trolig. Og på den russiske siden er det ledelsen i opprørsrepublikkene som etter alt å dømme har brukt den ukrainske beskytingen til å øke presset mot Putin ved å beordre mobilisering og evakuering av sivilbefolkningen, for derved å fremtvinge en russisk reaksjon.
Fra et europeisk perspektiv er dette en uholdbar situasjon. Høyre Sektor og amerikanske spesialtjenester som opererer i Ukraina, har europeiske aktører som Tyskland og Frankrike – eller for den saks skyld ukrainske myndigheter – knapt noen kontroll over. Det man kan og bør gjøre fra europeisk side, er å uttrykke forståelse for en innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon.
Etter åtte år med krig og 14 000 drept, hvorav 4000 sivile, er det utenkelig at Donbass igjen skal kunne komme under Kievs kontroll. Befolkningen betrakter seg som russere og ønsker at Donbass skal bli opptatt i Den russiske føderasjon. Økonomisk er Donbass for lengst integrert med Russland.
Et europeisk ja til en innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon ville ikke være noe annet enn en aksept av en allerede foreliggende situasjon som knapt noen tror at vil bli endret.
Men faren for en krig i Europa knyttet til oppløsningen av Ukraina ville bli redusert. Høyre Sektor og andre ytterliggående ukrainske elementer ville neppe våge å beskyte et Donbass som var blitt innlemmet i Russland. Og det ville ikke være noen lokale aktører i Donbass som ville kunne fremprovosere eller forsterke konflikter i form av beskyting av sivile mål eller liknende.
Sammenlikn Donbass med Krim. Etter Krims gjenforening med Russland i 2014 har det ikke blitt utvekslet ett skudd mellom Krim og Ukraina, og Krim er i dag det eneste området i det som en gang var Ukraina, der det er fredelig og normalt. Donbass, derimot, har etter statskuppet i Ukraina i 2014 blitt forvandlet til en krigssone med tusenvis av drepte. Og Donbass er det området i Europa der det er størst fare for at det skal kunne bryte ut en storkrig.
I tillegg til en folkerettslig bindende garanti om at Ukraina aldri vil bli medlem av Nato – som ikke ville være noe annet enn en bekreftelse av en allerede foreliggende situasjon, ikke engang USA er villig til å krige for Ukraina – ville et europeisk svar på dagens spente situasjon derfor være å uttrykke støtte til en innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon på linje med Krim.
Dessverre er det intet som tyder på at Berlin eller Paris vil gi et slikt signal.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
