oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
I siste nummer av Dag og Tid skriver Cecilie Hellestveit en troverdig kommentar om Putins taktikk i spillet om Ukraina. Om spillet er aldri så høyt, skriver Hellestveit at det kan vise seg å være et sjakktrekk, bokstavelig talt med en «gaffel» (to brikker angripes, og en må ofres). Putin bidrar til å synliggjøre og forsterke motsetninger innad i Vesten, der de sentrale europeiske maktene ikke er interessert i krig. Og får ikke Putin varig ro fra en mulig trussel fra Ukraina, kan Putin i stedet få ro på Russlands sørlige flanke, fra Kaspia-statene ved at de kan bli demilitarisert. USA risikerer en omfattende krig mot Iran om de ikke velger rett.
Det er faktisk mulig å se hva denne konflikten dreier seg om hvis en ikke legger det moralsk-fordømmende og krigsagiterende synet til ledende norske og europeiske journalister til grunn. Motsetninger som har utvikla seg og som ikke lar Vesten slippe unna med noen tap for å holde på det de synes er viktigst.
Viktige bindende vedtak framover
I mars skal EU-landa ta stilling til EUs «strategiske kompass», i juni skal Nato vedta sitt nye strategiske konsept og alt i 2024 kan den amerikanske presidenten igjen hete Trump. Russland må også skaffe seg en egen styrke overfor Kina. Det er i dette «landskapet» Russland orienterer seg. Hellestveit skriver:
I det større biletet heng dei alle saman med at rivaliseringa mellom USA og Kina dreg seg til. Tildragingane i geopolitikken set både EU og Russland i skvis mellom USA og Kina. Det er framleis ope korleis den nye geopolitiske røynda vil spelast ut for Europa og Russland. Truleg vil mykje bli avgjort i 2022.
Utgangspunktet
Helge Lurås skreiv om at årsaken til den økte spenninga nå er et resultat av Vestens
«strategisk[e] arroganse med militær intervensjon på Balkan, i Somalia, Afghanistan, Irak, Libya og andre mindre områder, samt en ekspansjon av NATO østover mot Russlands grenser».
Det er ettervirkningen av Vestens overmot, naivitet og idealisme etter den kalde krigens slutt og det militær-industrielle kompleks’ grådighet som nå tydeliggjør seg i Putins rasling med sablene langs Ukrainas grenser.
Hellestveit mener at det ikke er stor fare for en krig om Ukraina mellom Russland og USA/Storbritannia. Derimot er det «endringane i verda som er det store»:
Verda er raskt på veg mot ein ny orden. Frå ei unipolar verd med eit suverent USA i spissen har vi lenge vore på veg mot noko anna: ei multipolar verd med fleire maktsentra eller ein bipolar verdsorden med USA og Kina i kvar sin ende.
Putins krav (eller snarare forhandlingsutspel) om Ukraina og hans vilje til eskalering har som mål å verke inn på dei strategiske diskusjonane som no går føre seg i Nato.
Russland tenker på seg overfor Europa, USA og Kina
Russland har utvida samarbeidet sitt med Kina. Der er Russland lillebror, og de har åpenbart mange motstridende interesser også. Det er nå det må handles. Med Trump i presidentstolen igjen kan mye bli både tilfeldig, mer aggressivt og umulig. Hellestveit:
[Putin] ønskjer seg ei multipolar verd der Russland ikkje er pressa inn i folden til Kina, men er ei sjølvstendig stormakt å rekne med, helst i midten. Med gaffelen sin ønskjer Putin å sikre seg (minst) ein av to viktige posisjonar for Russland. Den eine er garantiar om eit nøytralt Ukraina og dermed sikring av Russlands sørvestlege flanke med Svartehavsflåten på (russiskokkuperte) Krim.
Putin ser for seg at eit nøytralt Ukraina vil kunne normalisere Russlands forhold til EU. Det andre er garantiar om at Kaspia vert demilitarisert for alle andre enn Kaspia-statane (mellom anna Aserbajdsjan, Kasakhstan og Iran), og dermed sikrar Russland sin sørlege flanke. Dette vil kunne halde både USA og Kina ute og betre Moskvas grep om Kaukasus og Sentral-Asia. Putin satsar på at minst éin kan hankast inn i 2022. Med eller utan krigar.
Tyskland vil ikke krig med Ukraina, ikke Frankrike heller
Hellestveit mener at det særlig er Tyskland og Frankrike som er målet for det hun omtaler som Putins «brusing med fjørene»:
Kjernen i den tyske politikken er at Tyskland nektar å risikere krig med Russland. I 2015 sa Tyskland nei til Tyrkia då Russland vart med i krigen i Syria (og tok imot 1 million flyktningar i staden). I 2022 seier Tyskland nei til Ukraina. Britiske fly får ikkje nytte tysk luftrom for å frakte våpen til Ukraina, og tyske våpen skal ikkje seljast til Ukraina. Frankrike har litt andre motiv for ikkje å risikere Moskvas vreide for å tekkjast Kiev.
Sjøl med det krigerske De grønne i den tyske utenriksministerstolen er Tyskland så defensiv.
Lurås regna med at ingen europeisk soldat vil bli sendt for å dø for Ukraina mot Russland.
Russland har alt fått noe
På EUs «austlegske partanarskapsmøte», som Hellestveit omtaler det som, i desember i 2021 sa EU nei til å gi løfter om EU-medlemskap for Ukraina, Georgia og Moldova. Årsaken i følge henne er at:
Det er ikkje i EUs interesse at Aust-Europa, der EU og Russland møtest, vert ein hovudfront i den aukande spenninga mellom Kina og USA. Her er Russland og dei store EU-landa samde.
USAs mulige valgte krig med Iran: «Det er krigen frå helvete».
Hellestveit trekker også inn forholdet til Iran som en av begrunnelsene for Putins ulike utspill. USA trenger Russland til å få i havn en avtale med Iran om atomvåpen. Uten en atomavtale risikerer USA «truleg [å] få ein krig mot Iran i fanget. Den vil ikkje vere avgrensa til Iran. Det er krigen frå helvete».
EU har mest å tape
Hellestveit skriver at det «kan hende» at det blir en storkrig i Ukraina.
Utspelet frå Putin om Ukraina er nøye kalkulert og kalibrert. Det er òg den militære eskaleringa. Dei er adresserte til NATO og USA, men bodskapen rettar seg særleg mot EU og Iran.
Signala frå Putin til EU er tindande klare. Det Russland signaliserer gjennom sin Ukraina-politikk, er at det er EU som vil verte sitjande att med rekninga dersom EU-landa ikkje tek naudsynte omsyn til Russlands interesser og posisjonar i svingane om strategiske kompass og konsept.… Alternativet er ikkje berre krig i Ukraina, men også krig mot Iran i (heile) Midtausten. Russland spelar eit høgt spel og er viljug til å ofre mykje for ikkje å verte pressa inn i Kinas klamme fold.
Enten «får» Russland Ukraina, eller Kaspia. Men hva vil Europa sitte igjen med da, avslutter Hellestveit med. Ingenting — eller ny krig?
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.
