oss 100 kroner!
Det som skjedde i Kasakhstan ser mer og mer ut som et forsøk på statskupp under ledelse av USA, Storbritannia, Tyrkia og Israel skriver Pepe Escobar i en kommentar i The Cradle.
Av Pepe Escobar.
Året 2022 startet med et Kasakhstan i brann, et alvorlig angrep mot et av de viktigste knutepunktene for eurasisk integrasjon. Vi begynner bare langsomt å forstå hva og hvordan det skjedde.
Mandag morgen holdt ledere av Collective Security Treaty Organization (CSTO) en ekstraordinær sesjon for å diskutere Kasakhstan.
Kasakhstans president Kassym-Jomart Tokajev ga et bilde av det som hadde skjedd. Opptøyene ble «gjemt bak ikke-planlagte protester». Målet var «å ta makta» – et kuppforsøk. Handlingene ble «koordinert fra ett enkelt senter.» Og «utenlandske militante var involvert i opptøyene.»
Russlands president Vladimir Putin gikk videre: under opptøyene ble «Maidan-teknologier brukt», en referanse til det ukrainske torget der protester i 2013 avsatte en NATO-uvennlig regjering.
For å forsvare den umiddelbare intervensjonen fra CSTOs fredsbevarende styrker i Kasakhstan, sa Putin: «det var nødvendig å reagere uten å nøle.» CSTO vil være på bakken «så lenge det er nødvendig», men etter at oppdraget er fullført, «vil selvfølgelig hele kontingenten bli trukket tilbake fra landet.» Styrkene forventes å trekke seg ut seinere denne uka.
Men så kommer det springende punktet: «CSTO-landene har vist at de ikke vil tillate at kaos og ‘fargerevolusjoner’ iverksettes innenfor deres grenser.»
Putin var helt synkron med Kasakhstans utenriksminister Erlan Karin, som var den første til å bruke riktig terminologi på hendelsener i landet sitt: Det som skjedde var et «hybrid terrorangrep», av både interne og eksterne krefter, rettet mot å styrte regjeringa.
Det sammenfiltrede hybridnettet
Så godt som ingen vet om det. Men i desember i fjor ble nok et kupp diskret hindret i den kirgisiske hovedstaden Bishkek. Kirgisiske etterretningskilder tilskriver kuppforberedelsene til et nett av NGOer knyttet til Storbritannia og Tyrkia. Det viser et nøkkelelement i The Big Picture: NATO-tilknyttede etterretningstjenester og deres agenter kan ha forberedt en samtidig fargerevolusjonsoffensiv over hele Sentral-Asia.
På mine reiser til Sentral-Asia på slutten av 2019, før Covid, var det tydelig å se hvordan vestlige NGOer – frontorganisasjoner for hybridkrig – forble ekstremt mektige i både Kirgisistan og Kasakhstan. Likevel er de bare et ledd i en vestlig sky av hybridkrig utplassert over Sentral-Asia og Vest-Asia for den saks skyld. Her ser vi CIA og US Deep State kople seg sammen med MI6 og forskjellige deler av tyrkisk etterretning.
Da president Tokayev refererte til, i kode, som «ett enkelt senter», var et så langt «hemmelig» amerikansk-tyrk-israelsk militært operasjonsrom i det sørlige forretningsknutepunktet i Almaty, ifølge et høyt plassert etterretningskilde i Sentral-Asia. I dette «senteret» var det 22 amerikanere, 16 tyrkere og 6 israelere som koordinerte sabotasjegjenger – trent i Vest-Asia av tyrkerne – og deretter smuglet inn til Almaty.
Operasjonen begynte å løse seg opp for godt da kasakhiske styrker – med hjelp fra russisk/CSTO-etterretning – tok tilbake kontrollen over den vandaliserte Almaty-flyplassen, som etter planen skulle bli omgjort til et knutepunkt for mottak av utenlandske militære forsyninger.
Hybridkrigerne i vest må ha blitt lamslått og skremt over hvordan CSTO fanget opp den kasakhiske operasjonen med lynets hastighet. Nøkkelelementet er sekretæren for det russiske nasjonale sikkerhetsrådet, Nikolai Patrusjev, så det store bildet for evigheter siden.
Så det er ikke noe mysterium hvorfor Russlands styrker fra romfarts- og flyvåpensavdelingene, pluss den massive nødvendige infrastrukturen de støtter seg på, praktisk talt var klare til å dra på minuttet.
Tilbake i november var Patrusjevs falkeblikk allerede fokusert på den forverrede sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Den tadsjikiske statsviteren Parviz Mullojanov var blant de svært få som understreket at det var så mange som 8000 imperialistiske salafi-jihadiske agenter i landet, fraktet med ei undergrunnslinje fra Syria og Irak, og utplassert i villmarka i Nord-Afghanistan.
Det er hoveddelen av ISIS-Khorasan – eller det rekonstruerte ISIS nær grensene til Turkmenistan. Noen av dem ble behørig fraktet til Kirgisistan. Derfra var det veldig enkelt å krysse grensen fra Bishek og dukke opp i Almaty.
Det tok ikke et øyeblikk for Patrusjev og teamet hans å finne ut dette, etter imperiets retrett fra Kabul, hvordan denne jihadistiske reservehæren ville bli brukt: langs den 7500 km lange grensen mellom Russland og de sentralasiatiske ‘stanene’.
Det forklarer blant annet rekordmange forberedelsesøvelser som ble gjennomført på slutten av 2021 ved den 210. russiske militærbasen i Tadsjikistan.
James Bond snakker tyrkisk
Sammenbruddet til den kaotiske kasakhiske operasjonen starter nødvendigvis med de vanlige mistenkte: US Deep State, som nærmest lakk sin egen strategi i en RANDs rapport fra 2019, Overextending and Unbalancing Russia. Kapittel 4, om «geopolitiske tiltak», beskriver alt fra «å gi dødelig hjelp til Ukraina», «fremme regimeendring i Hviterussland» og «øke støtten til syriske opprørere» – alle sammen store fiaskoer – til å «redusere russisk innflytelse i Sentral-Asia».”
Les: RAND Corps stridsplan mot Russland er offentlig
Det var masterplanen. Implementeringa falt på MI6-Tyrkia-forbindelsen.
CIA og MI6 hadde investert i hemmelige terroristgrupper i Sentral-Asia siden minst 2005, da de oppmuntret Islamic Movement of Uzbekistan (IMU), da nær Taliban, til å skape kaos i det sørlige Kirgisistan. Ingenting skjedde.
Det var en helt annen historie i mai 2021, da MI6s Jonathan Powell møtte ledelsen i Jabhat al-Nusra – som omfatter mange sentralasiatiske jihadister – et sted ved den tyrkisk-syriske grensa nær Idlib. Avtalen var at disse «moderate opprørerne» – i amerikansk terminologi – skulle slutte å bli stemplet som «terrorister» så lenge de fulgte den anti-russiske NATO-agendaen.
Det var et av de viktigste forberedende grepene i forkant av den jihadistiske smuglerruta til Afghanistan – komplett med forgreining til Sentral-Asia.
Opprinnelsen til offensiven kan spores til juni 2020, da tidligere ambassadør i Tyrkia fra 2014 til 2018, Richard Moore, ble utnevnt til sjef for MI6. Moore har kanskje ikke en tomme av Kim Philbys kompetanse, men han passer til profilen: rabiat russofob, og en cheerleader for Great Turania-fantasien, som fremmer en pan-tyrkisk konføderasjon av tyrkisk-talende folk fra Vest-Asia og Kaukasus til Sentralt-Asia og til og med russiske republikker i Volga.
Les: Syriakrigen og redselen for det tomme rom
MI6 er djupt forankret i alle «stans» bortsett fra det autarkiske Turkmenistan – og kjører smart på den pan-tyrkiske offensiven som det ideelle kjøretøyet for å motarbeide Russland og Kina.
Erdogan har sjøl engasjert seg sterkt i en hardcore Great Turania-offensiv, spesielt etter opprettelsen av Turkic Council i 2009. Avgjørende, neste mars, vil toppmøtet for Confederation Council of Turkic-speaking States – den nye versjonen av Turkic Council – finne sted i Kasakhstan. Byen Turkestan, i det sørlige Kasakhstan, forventes å bli etablert som den åndelige hovedstaden i den pan-tyrkiske verden.
Og her går den «tyrkiske verden» inn i en frontkollisjon med det integrerende russiske konseptet Greater Eurasia Partnership, og til og med med Shanghai Cooperation Organization (SCO) som, karakteristisk nok, ikke regner Tyrkia som medlem.
Erdogans kortsiktige ambisjon ser først ut til å være kommersiell: etter at Aserbajdsjan vant Karabakh-krigen, forventer han å bruke Baku for å få tilgang til Sentral-Asia via Kaspihavet, komplett med Tyrkias industri-militærekompleks og deres salg av militær teknologi til Kasakhstan og Usbekistan .
Tyrkiske selskaper investerer allerede tungt i eiendom og infrastruktur. Og parallelt er Ankaras mjuke kraft på steroider, og samler endelig fruktene av å utøve mye press, for eksempel for å framskynde overgangen i Kasakhstan fra kyrillisk skrift til det latinske alfabetet, med start i 2023.
Likevel er både Russland og Kina veldig klar over at Tyrkia i hovedsak representerer NATOs innmarsj i Sentral-Asia. Organisasjonen av tyrkiske stater kalles kryptisk «den kasakhiske operasjonen ‘drivstoffprotester'».
Det hele er veldig grumsete. Erdogans ny-ottomanisme – som kommer med massiv heiagjeng fra hans muslimske brorskapsvenner – har i hovedsak ingenting å gjøre med pan-tyrkismen, som er en rasistisk bevegelse som forutsier dominans av relativt «rene» tyrkere.
Problemet er at de konvergerer samtidig som de blir mer ekstreme, med Tyrkias høyreorienterte grå ulver djupt involvert. Det forklarer hvorfor Ankaras etterretning er en sponsor og, i mange tilfeller, en våpenmaker for både ISIS-Khorasan-filialen og disse Turan-rasistene, fra Bosnia til Xinjiang via Sentral-Asia.
Imperiet tjener godt på denne giftige foreningen, for eksempel i Armenia. Og det samme ville skje i Kasakhstan hvis operasjonen lykkes.
Kom med de trojanske hestene
Hver fargerevolusjon trenger en «maksimal» trojansk hest. I vårt tilfelle ser det ut til å være rollen til tidligere leder av KNB (nasjonal sikkerhetskomité) Karim Massimov, som nå holdes i fengsel, siktet for forræderi.
Massimov er enormt ambisiøs, og er halvt uigur, og det hindret i teorien det han så som hans forhåndsbestemte maktovertakelse. Hans forbindelser med tyrkisk etterretning er ennå ikke fullstendig klarlagt, i motsetning til hans fortrolige forhold til Joe Biden og hans sønn.
En tidligere innenriks- og statssikkerhetsminister, generalløytnant Felix Kulov, har vevd et fascinerende sammenfiltret nett som forklarer den mulige interne dynamikken til «kuppet» innebygd i fargerevolusjonen.
I følge Kulov var Massimov og Samir Abish, nevøen til den nylig avsatte kasakhiske sikkerhetsrådets leder Nursultan Nasarbajev, opp til halsen involvert i å koordinere «hemmelige» enheter av «skjeggete menn» under opptøyene. KNB var direkte underlagt Nazarbajev, som inntil forrige uke var leder av Sikkerhetsrådet.
Da Tokajev forsto mekanikken bak kuppet, degraderte han både Massimov og Samat Abish. Så trakk Nasarbajev seg «frivillig» fra sitt livslange formannskap i Sikkerhetsrådet. Abish fikk deretter denne stillingen, og lovet å stoppe de ‘skjeggete mennene’ og deretter trekke seg.
Så det ville peke direkte mot et Nasarbayev-Tokajev-sammenstøt. Det gir mening ettersom Nasarbayev under hans 29-årige styre spilte et multivektorspill som var for vestliggjort og som ikke nødvendigvis var til fordel for Kasakhstan. Han vedtok britiske lover, spilte det pan-tyrkiske kortet med Erdogan, og lot en tsunami av frivillige organisasjoner fremme en atlantisk agenda.
Tokajev er en veldig smart operatør. Opplært av utenrikstjenesten til det tidligere Sovjetunionen, flytende i russisk og kinesisk, er han helt på linje med Russland-Kina – noe som betyr fullt synkronisert med masterplanen til BRI, Eurasia Economic Union og SCO.
Tokayev, som Putin og Xi, forstår hvordan denne BRI/EAEU/SCO-triaden representerer det ultimate imperiale marerittet, og hvordan destabiliserende Kasakhstan – en nøkkelaktør i triaden – ville være et dødelig kupp mot eurasisk integrasjon.
Kasakhstan representerer tross alt 60 prosent av Sentral-Asias BNP, massive olje-/gass- og mineralressurser, banebrytende høyteknologisk industri: en sekulær, enhetlig, konstitusjonell republikk som bærer en rik kulturarv.
Kasakhstans eksport er råvarebasert. Kilde: Trading economics.
Det tok ikke lang tid før Tokajev forsto fordelene ved å umiddelbart kalle CSTO til unnsetning: Kasakhstan signerte traktaten helt tilbake i 1994. Tross alt kjempet Tokajev mot et utenlandsledet kupp mot sin regjering.
Putin har blant andre understreket hvordan en offisiell kasakhisk etterforskning er den eneste som har rett til å komme til sakens kjerne. Det er fortsatt uklart nøyaktig hvem – og i hvilken grad – som sponset de opprørende mobbene. Motivene florerer: å sabotere en pro-Russland/Kina-regjering, å provosere Russland, å sabotere BRI, å plyndre mineralressurser, å sette turbo på et «Islamiseringshus» i Saudi-stil.
Med hastverk bare noen få dager før starten av møtene Russland-USA om «sikkerhetsgarantier» i Genève, representerte denne fargerevolusjonen et slags mot-ultimatum – i desperasjon – av NATO-etablissementet.
Sentral-Asia, Vest-Asia og det overveldende flertallet av det globale sør har vært vitne til den lynraske eurasiske responsen fra CSTO-troppene – som nå har gjort jobben sin, og skal forlate Kasakhstan om et par dager – og hvordan denne fargerevolusjonen har lidd et forsmedelig nederlag.
Det kan like gjerne være det siste. Vær forberedt på raseriet til et ydmyket imperium.
