«Det var den beste av alle tider, det var den verste, det var visdommens tidsalder, det var dumhetens…»

0
Fritt etter Delacroix

Slik åpnet forfatteren Charles Dickens sin roman om den franske revolusjonen, A Tale of Two Cities. Og i originalen er den slik:

“It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of light, it was the season of darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair.”

Dette er dessverre – og kanskje heldigvis – også en nokså presis beskrivelse av den globale krisa vi gjennomlever nå. En epidemi som har vist seg å være omtrent som en dårlig influensa, og som kunne ha vært håndtert med de tradisjonelle behandlingsmåtene som var gjeldende standard fram til 11. mars 2020, er blitt møtt med drakoniske tiltak som man aldri tidligere har sett i verdenshistorien. Tiltakene som ble introdusert med ord som «to uker for å flate ned kurven» har nå i to år rasert verdensøkonomien, kastet millioner ut i arbeidsløshet, drevet kanskje hundre millioner ut i ekstrem fattigdom og rasert hele sektorer av næringslivet. Skadevirkningene kommer til å bli merket i en generasjon framover. På det verste har 1,6 milliarder barn mistet skolegangen, og hvis vaksinene mot svineinfluensaen var «en av århundrets største medisinske skandaler,» hva skal man da si om de såkalte «vaksinene», som er høyst eksperimentelle, og der ingen kjenner verken korttids- eller langtidsvirkningene?

Et svært lavt estimat tilsier at de har ført til titusener av dødsfall og millioner av alvorlige skader. De virkelige tallene vet vi ikke ennå, fordi vaksineindustrien, regjeringer og mediene samarbeider om å holde dem skjult.

Situasjonen er så uholdbar at det velrennomerte British Medical Journal har krevd at alle data skal på bordet NÅ!

Covid-19 vaccines and treatments: we must have raw data, now

«I dag, til tross for den globale utrullingen av covid-19-vaksiner og -behandlinger, forblir de anonymiserte deltakernivådataene som ligger til grunn for forsøkene for disse nye produktene utilgjengelige for leger, forskere og publikum – og vil sannsynligvis forbli slik i årene som kommer. Dette er moralsk uforsvarlig for alle forsøk, men spesielt for de som involverer store folkehelseintervensjoner.»

Brutal undertrykking av all kritikk og all motstand

Sjøl noen av verdens aller fremste autoriteter er blitt fratatt taleretten, blitt blokkert i nettmedier og forsøkt latterliggjort, mens vaksinegigantene har håvet inn milliarder av dollar.

Regjeringer har innført, og fortsetter å innføre, brutale og drakoniske overgrep mot demokrati og menneskerettigheter, fra konsentrasjonsleire i Australia til rå vold og det man må kunne kalle husarrest for «uvaksinerte» i Europa. I Europaparlamentet og i tyske Bundestag nektes folkevalgte adgang fordi de ikke vil underkaste seg de diktatoriske reglene.

I Norge ble grunnloven satt til side i et regulært kupp der sjefen for Helsedirektoratet opptrådte som om han var Norges regjering. Rettsstaten ble erstattet av Smittevernstaten, og er det fortsatt.

Jonas Gahr Støre vil fortsatt innføre et koronapass, til tross for at en fagekspert som Preben Aavitsland har slått fast at det smittevernmessig ikke har noen som helst hensikt.

I dag finnes det ikke en eneste stat i Europa som med rette kan kalles demokratisk. Hvem hadde trodd det for to år siden?

Og ikke bare det: Diktaturet ser ut til å gro fast. Byråkrater, finansoligarker og en viss type politikere ser ut til å være svært fornøyde med å kunne feie hele det demokratiske tenkesettet som fikk sitt store gjennombrudd med den franske revolusjonen, til side og etablere totalitære regimer.

I Norge teller regjeringa på fingrene om de for tredje gang skal forby 1. mai og 17. mai.

Undertrykking avler motstand og nye helter

Over hele verden vokser det fram motstand mot koronadiktaturet. Typisk nok, akkurat som da den andre internasjonalen i 1914 forrådte sine verdier og den organiserte arbeiderklassen, er det ikke verken arbeiderklassens organisasjoner eller de sjølerklærte venstrepartiene som tar opp kampen mot internasjonal finanskapital, mot den mest kriminelle industrien i verden og mot ødeleggelsen av arbeidsliv og politiske rettigheter.

Motstanden har oppstått her og der i samfunnet. Et mindretall av fagfolk har vist at de står ved både sin hippokratiske ed og sin forpliktelse til å forsvare grunnloven, mens et flertall har sviktet katastrofalt.

Og folk som tidligere var helt ukjente, har våget å tale makta midt imot, og vist et sivilt mot som de kanskje ikke en gang sjøl visste at de hadde.

Til tider røyner det på. Vi registrerer at en del folk begynner å bli slitne etter å ha stått i kampen i snart to år, og også blitt utsatt for sjikane og personangrep.

Til dem vil vi si: Dere gjør det flott. Dere er verdige arvtakere av det beste ved den franske revolusjonen eller Pariskommunen. Men ikke glem å ha det moro oppe i all elendigheten! Ta vare på hverandre. Ikke synk ned på hetsernes nivå. Mange av dem gjør det fordi de er redde og er blitt lurt. De hører til på vår side. Vi må ha dem med om vi skal styrte tyrranniet.

Ha det moro?

Javisst. Få ting er så viktig i gravalvorlige tider som å holde humøret oppe. Det første jeg gjorde da det ble erklært pandemi i 2020 var å lese Boccaccios Dekameronen på nytt. Den handler om Firenze under Svartedauen. Og da døde jo folk faktisk i gatene, i motsetning til all den bløffen som ble arrangert våren 2020. Likevel samlet altså en gjeng unge folk, adel må vite, seg i et slott utenfor Firenze, og fortalte hverandre erotiske og humoristiske fortellinger hver dag.

Med dette verket grunnla Boccaccio den europeiske novellen.

Det var den beste av alle tider, det var den verste, det var visdommens tidsalder, det var dumhetens. Det var mørkets tid, men det var også lysets tid.

Denne kampen er på ingen måte over, sjøl om narrativet raser sammen foran øynene våre. Vi står overfor kamper som kan bli langt hardere. Derfor trenger vi å notere oss seirene, vi trenger å organisere oss bedre, vi trenger å bli proffere i kampen mot svært profesjonelle motstander.

Og vi trenger å ha det gøy, spise god mat, le av tåpelighetene, og bygge det menneskelige fellesskapet som de totalitære vil nekte oss. Vi har alt å tape, vi har en verden å vinne.

Forrige artikkelKampen nå står om å sikre offentlig folkevalgt styring både av vann og strøm
Neste artikkel– Ja til frihet, nei til koronapass
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).