Statsministeren som sentralbanksjefens sekretær

Av Ove Bengt Berg.

Natos generalsekretær, tidligere statsminister Jens Stoltenberg, sier han har fått beskjed («blitt oppfordret») om å søke på stillinga som sjef for Norges Bank. Av hvem? Den som ga han jobben som Nato-sjef? Hans tidligere underordna, nå statsminister, Jonas Gahr Støre?

Tidligere partileder Stoltenberg, han som Støre har alt å takke for at han har både partileder- og statsministerjobben, kommer som sentralbanksjef til å styre over statsminister Støre. Statsministeren blir sentralbanksjefens sekretær. Og sentralbanksjefen blir de politiske kommentatorenes yndlingssjef, den de lytter til i alle politiske spørsmål.

En skadeskutt kommer tilbake

Natos generalsekretær vender tilbake til Norge som et skadeskutt og såra vilt. Han kom ikke langt nok fram til Moskva med USAs tropper. Russland under Putin kneler ikke, Natos innringingspolitikk har møtt motstand. I tillegg tapte Stoltenberg også i Afghanistan. Han har ikke beseira Syria, bare ødela landet for innbyggerne akkurat som han spilte en avgjørende aktiv rolle i å ødelegge Libya. På oppdrag fra fredsprisvinner Barak Obama. Han måtte legge veldig press på sin utenriksminister Støre for å få han til å snu og støtte bombinga av Libya. Støre bøyde seg.

Mens han var borte fra Norge er det klussa med ett av livsverka til Stoltenberg: pensjonsnedskjæringene. Pensjonistene skal ikke få pensjonen redusert fullt så mye når det er lønnsnedgang for arbeidstakerne.

Stoltenberg har mye å rette opp i. Støre har vakla litt i de verste utslaga av Arbeiderpartiets nyliberale høyreorienterte politikk. Det var nødvendig for å sikre at Ap får oppslutning over 20-tallet.

Heldagspolitiker hele livet

Jens Stoltenberg har vært heldagspolitiker i hele livet sitt. Bortsett fra et par måneder i Statistisk sentralbyrå rett etter studiene. For han ligger det ikke å bruke sentralbanksjefstillinga som en avtroppende hvilestilling før pensjonsalder. Han er vant til å kjempe de politiske kampene som er nødvendig for hans politikk og fjerne dem som kommer i vegen for hans politiske korstog, som Thorbjørn Jagland som han fikk fjerna som partileder. Han tar «oppfordringa» han fikk åpenbart som et klarsignal til å bruke stillinga som sentralbanksjef som legitimitet som en allmenn overordna politisk stilling i Norge, som et politisk orakel. Han kan begrunne sin innblanding i alle saker med at de har økonomiske og finansielle konsekvenser.

I siste nummer av Dag og Tid skriver Rune Slagstad at Gro Harlem Brundtlands «marknadsteknokratiske hamskifte [blei] fullført av Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.» Støre sammen med Gudmund Hernes, Rune Bjerke med flere sprengjobba ved danninga av Stoltenbergs regjering i 2000 med delprivatisering av Statoil, Telenor og fikk til den statlige foretaksmodellen for sjukehusa med færre sjukehussenger, mindre helsepersonell, men proppfull av høytlønna byråkrater. Dette var full tilpasning til de nye aggressive krava som kapitalismens fremste talspersoner krevde i hele Vesten for «å overleve». Politiske styringsprinsipper som er omtalt i Maktutredninga fra 2003 som «et virus som har satt seg fast i forvaltningsapparatet». Wolfgang Streeck har omtalt Jens Stoltenbergs og Jonas Gahr Støres politikk som «Den nyliberale kontra-revolusjonen og sosialdemokratiets fall». Den politikken fulgte Ap lojalt. Ved valget i 2001 med denne politikken falt Aps oppslutning fra 35 til 24 prosent.

Det er ikke nødvendig, som Hege Ulstein skriver i Dagsavisen i dag, å leite «med lys og lykte etter forhold de kan klandre Stoltenberg for.» Det ligger så altfor synlig oppe i dagen.

Med Stoltenberg: Kraftig høyreorientert sentralbank

Norge har tidligere hatt en sentralbanksjef som styrte norsk økonomi og politikk. Mellom 1920 og 1947 styrte Nicolai Rygg Norges Bank, henta til jobben av daværende statsminister Gunnar Knudsen. Rygg stramma inn på kreditten og lanserte en økonomisk politikk som han holdt på hele tida til store økonomiske konsekvenser. Seinere har vi hatt en sentralbanksjef, Hermod Skånland fra 1985 til 1993, som brukte mye av tida til særlig å bekjempe folketrygdens pensjoner. Så Stoltenberg kan vise til tidligere sentralbanksjefer for å begrunne sine tradisjoner som en politisk å tre naturlig inn i.

Som en pågående høyreorientert politiker kommer Stoltenberg til å gjøre sentralbanksjefstillinga til en framskutt politisk posisjon. Først og fremst i økonomiske spørsmål, men åpenbart også i alle politiske spørsmål. Det ligger i hans politiske gener.

Med Stoltenberg som sentralbanksjef vil Norges Bank bli fullstendig underlagt EUs og USAs økonomiske behov, ikke Norges.

Forholdet Støre-Stoltenberg

Etter at Jonas Gahr Støre nølte seg fram til at han ville bli Ap-politiker og ikke Høyre-politiker, kom han med i den indre kretsen som i år 2000 på få dager endevendte Norge politisk og økonomisk med nyordninger i New Public Management sin ånd. Støre gjorde jobben han blei pålagt og fikk Stoltenbergs tillit. Lederen var Stoltenberg, og det ønsker han helt sikkert også å fortsette som, også som «bare» sentralbanksjef.

Dagsavisen i Haakon Lies ånd: Stoltenberg som sentralbanksjef!

I Arbeiderbladet var Haakon Lie en sentral person, Aps partisekretær med kontor i samme bygg som redaksjonen. Lie var en aggressiv representant for USA og Israel i Norge. Arbeiderbladet har skifta navn til Dagsavisen. Men Haakon Lies ånd henger tydeligvis også igjen i de nye redaksjonslokalene. I en egen leder gikk Dagsavisen sterkt inn for Stoltenberg som ny sentralbanksjef. I dag skriver Hege Ulstein, kommentator i Dagsavisen, et engasjert innlegg til støtte for Stoltenberg. Han trenger tydeligvis støtte nå.

Politiske vennetjenester

Lederen i Dag og Tid 17. desember i år frarår at Stoltenberg blir sentralbanksjef. Redaktør Svein Gjerdåker mener at det ikke passer seg at regjeringa til Støre «utnemner den som var med på å lyfta den noverande statsministeren opp og fram i politikken. I politikken må ein vera ekstra varsam med å etterlata inntrykk av at folk i maktposisjonar tilset kvarandre.» Gjerdåker viser til at da nåværende sentralbanksjef i 2012 foreslo å endre handlingereglen fra fire til tre prosent avkastning, «vart dette same kvelden kontant avvist av dåverandre statsminister Jens Stoltenberg. Spørsmålet er om statsminister Støre ville avvist sentralbanksjef Stoltenberg like kontant.»

Med Stoltenberg som ny sentralbanksjef er ikke bare Norge «et lite land» fortsatt, det blir i økende grad et land som det ikke lukter godt av.

Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.