Moskvas røde linjer er ikke et forhandlingsutspill

0
Illustrasjon: Shutterstock

Russland har lagt fram et forslag til sikkerhetsgarantier som landet ønsker at USA og NATO skal gi. Utkastet til dokumentene, som ble gitt til USAs assisterende utenriksminister Karen Donfried onsdag og avslørt for offentligheten fredag, inkluderer en forespørsel om et bredt spekter av garantier fra både NATO og Washington som Moskva hevder er rettet mot å øke sikkerheten til alle involverte parter.

Det har vært en del diskusjon blant analytikere av forholdet mellom Vesten og Russland om hvordan dokumentene skal oppfattes.

Analytikeren Dmitry Orlov er ikke i tvil. I en artikkel under tittelen Washingtons forbrytelse og straff, som er gjengitt på The Vineyard of the Saker skriver han:

De to dokumentene beskriver i detalj hva Washington må gjøre for å unngå konsekvensene av å bryte den muntlige avtalen som ble inngått med Mikhail Gorbatsjov om å ikke utvide NATO østover mot Russlands grenser – i hovedsak for å fryse NATO-styrker der de var i 1997, før NATO ekspanderte lenger øst. Dokumentene tar også for seg andre aspekter ved deeskalering, som å fjerne alle amerikanske atomvåpen fra fremmed territorium og begrense amerikanske styrker til farvann og luftrom hvorfra de ikke kan true Russlands territorium.

En forklaringslinje, sist uttrykt i Washington og andre steder, er at disse dokumentene er et forhandlingsspill (ikke et ultimatum), som skal diskuteres privat (for å unngå fullstendig tap av ansikt for USA) og i samråd med NATO-medlemmer og partnere, pluss, kanskje, EU, Europarådet, OSSE, Amnesty International og Greenpeace (for å unngå å gjøre deres kombinerte irrelevans åpenbar for alle). Jeg er enig i at det er lite å hente på offentlige diskusjoner; når alt kommer til alt, har Moskva allerede oppnådd den nødvendige «bombeeffekten» gjennom offentlig utgivelse av disse dokumentene og ved å tvinge Washington til å erkjenne mottakelsen og samtykke til «forhandlinger».

Jeg er uenig i at det er noe som skal forhandles: disse dokumentene er ikke ment å brukes som utgangspunkt for forhandlinger; de er en invitasjon til Washington om å erkjenne og rette opp sine overtredelser. Washington brøt avtalen de gjorde med Moskva om ikke å utvide østover. Den kunne gjøre det fordi Moskva i årene etter oppløsningen av Sovjetunionen var for svakt til å motstå og drives av folk som trodde det var mulig for Russland å integrere seg i Vesten, kanskje til og med å bli med i NATO. Men den epoken er over for en tid siden og det kollektive Vesten må nå sette sine kollektive tær bak den røde linjen – enten frivillig eller ikke – og det er det eneste som ennå ikke er bestemt. Det er det eneste valget som må tas: stå av frivillig og gjøre opp for seg eller nekte og bli straffet.

Russland vil svare med mottrusler

Uttalelser fra Russland viseutenriksminister Alexander Grusjko antyder at Orlov har rett.

Skulle Vesten ignorere Moskvas forsøk på å få ned spenningen, vil Russland ty til å «skape sine egne mottrusler», sa Grusjko, med henvisning til potensiell utplassering av nye våpensystemer innenfor Russlands grenser.

«Det vil da være for sent å spørre oss hvorfor vi har tatt slike beslutninger, hvorfor vi har implementert slike systemer,» sa han.

Forrige artikkelHotellkjemper varsler massepermitteringer
Neste artikkelDen nye nett-tariffen – og noe til
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).