oss 100 kroner!
«Fremtiden mange fryktet for et år siden er her alt. Under ett år tok det å transformere Norge fra en demokratisk rettsstat til en dobbeltstat der rettsstaten er underordnet smittevernstaten.» Dette skrev professor Hans Petter Graver i en uhyre viktig kronikk i Morgenbladet i april 2021.
Les: Graver: – Det tok mindre enn ett år: Rettsstaten er underordnet smittevernstaten
Nå har Graver fulgt opp med en artikkel som kanskje er enda viktigere, også denne gangen i Morgenbladet: Smittevernstaten 2.0: Det handler om demokratiet, skriver Hans Petter Graver.
Graver er professor ved Institutt for privatrett, UiO, og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, og må utvilsomt regnes som en av de faglige tungvekterne i det sivilrettslige miljøet i Norge. Hans analyse av regjeringas framgangsmåter og statusen for den norske rettsstaten er knusende:
For et halvt år siden skrev jeg om smittevernstaten. Smittevernstaten bygger på teorien til den tyske juristen og samfunnsforskeren Ernst Fraenkel om dobbeltstaten. Dobbeltstaten er en stat hvor den normative staten, rettsstaten, og virkemiddelstaten eksisterer side om side. Virkemiddelstaten er ubundet av rettsstatens normer, og den kan når som helst intervenere i den normative staten. Fraenkel utviklet begrepet for å beskrive stillingen til SS i Tyskland på 1930-tallet. Men begrepsapparatet har et langt videre anvendelsesområde, og passer også på den styringsformen som har vokst frem hos oss med smittevernstaten. Det handler ikke først og fremst om hva slags smitteverntiltak vi skal ha. Det handler om prosess, fullmakter og kontroll. Det handler om rettsstaten og demokratiet og hvordan vi verner om dem.
Gjenopptagelse av koronasertifikatet gir en god illustrasjon på hva det står om. Da Stortinget i juni ga regjeringen fullmakt til å innføre koronasertifikat, var samfunnet stengt ned. Private arrangementer var begrenset til 20 personer, offentlige til 50, men likevel 200 med faste, tilviste plasser. På utesteder var det bare tillatt med bordservering av alkohol, og meteren gjaldt. Folk ble pålagt å bruke munnbind oppfordret til å unngå å bruke kollektivtransport. I Oslo var det antallsbegrensninger for folk i butikker og kjøpesentre, og gruppetrening innendørs var forbudt.
Dobbeltstaten
Ernst Fraenkel (født 26. desember 1898 i Köln, død 28. mars 1975 i Berlin) var en tysk statsviter og jurist, og en av grunnleggerne av tysk statsvitenskap etter andre verdenskrig. Under Weimarrepublikken var han medlem av Sozialdemokratische Partei Deutschlands, og var en av få jurister som hadde sosialdemokratiske meninger.
I verket The Dual State, utgitt i USA i 1941, analyserer han det politiske systemet i den nazistiske staten. For Fraenkel eksisterte det side om side i den nazistiske regjeringan en «normativ stat» (Normenstaat), som sikret fortsettelsen av det kapitalistiske samfunnet for de tyskerne som ikke var truet av nazismen, og en «prerogativ stat» (Maßnahmenstaat), som brukte juridiske sanksjoner så vel som brutal vold mot mennesker som anses å være fiender av nazismen og Nazi-Tyskland.
Ny situasjon
Situasjonen nå er annerledes enn i vår, skriver Graver.
Samfunnet er åpent, og myndighetene vil bruke koronasertifikatet for å for å unngå nedstengning, avstandskrav og antallsbegrensninger. Det er stor forskjell på å måtte vente på å være del av en åpning av samfunnet og det å være den som blir utsatt for smittevernrestriksjoner for at andre skal få slippe.
Terskelen for å innføre restriksjoner er lavere når de bare rammer en liten gruppe, som dessuten kan klandres for å ha satt seg i den utsatte situasjonen selv ved ikke å vaksinere seg.
Til dette vil noen si at den som lar være å vaksinere seg, treffer et valg, ikke bare for seg selv, men med konsekvenser for samfunnet. De uvaksinerte har mye større sannsynlighet for å bli innlagt på sykehus som følge av covid-19, liggetiden er for dem gjennomgående mye lengre og flere havner på intensivavdeling. De uvaksinerte utgjør en stor del av årsaken til at koronaviruset fortsatt truer kapasiteten i helsevesenet.
En nærliggende innvending er at det ikke bare er uvaksinerte som kan være smittebærere. Man stenger derfor ikke smitten ute ved å holde uvaksinerte utenfor. En mer prinsipiell innvending er at hittil har samfunnet ikke akseptert å stenge personer ute fra fellesgoder fordi de har foretatt ufornuftige valg som belaster helsevesenet. Hvem blir de neste som skal utsettes for en slik logikk; røykere, de som ikke mosjonerer, de med belastningslidelser og idrettsskader, de som spiser usunt? Helsevesenet kunne spart tolv milliarder årlig om folk hadde spist sunt. Det ville gitt mange akuttplasser på sykehusene.
I stortingsproposisjonen (Prop. L s. 62-63) var en viktig del av begrunnelsen at «regjeringen skal ha kontroll over hvor omfattende bruk av koronasertifikatet skal være, og sikre at sertifikatet kun brukes til å gi lettelser og ikke innføre nye restriksjoner», skriver Graver.
Men allerede uka etter at loven var vedtatt av Stortinget, brøt Helse- og omsorgsdepartementet med denne forutsetninga, og ga kommunene hjemmel til å innføre koronasertifikat. Med de tiltakene som regjeringa varslet 12. november bryter den med denne forutsetninga på nytt.
Jussen fungerer ikke på smittevernstaten
Regjeringa følger heller ikke vanlig prosedyre for lovbehandling: Koronapass gjeninnføres nå som et dekret, uten noen form for offentlig høringsrunde.
I jussen regnes uttalelser i forarbeider til lovene som nesten like bindende som lovtekstene selv. I alle fall gjelder det dersom uttalelsene tar sikte på å styrke individenes rettsvern og å begrense omfanget av fullmakter. Regjeringen ser nå bort fra uttalelser om at koronasertifikat skal brukes til å åpne samfunnet, ikke i forbindelse med nedstengning, at myndigheten skal være forbeholdt staten og ikke gis til kommunene og at forskrifter om koronapass skal gjøres til gjenstand for offentlig høring, så ordinær som mulig. Dette viser at jussen ikke fungerer på smittevernstatens område, og at denne altså fungerer ubundet av den normative statens regler.
En helt ordinær krise
I sin vurdering av at covid-19 fortsatt skal defineres som en allmennfarlig smittsom sykdom begrunnet Helsedirektoratet konklusjonen med at «covid-19 er en sykdom som er særlig smittsom og som kan få så stor utbredelse at sykdommen blir en vesentlig belastning for folkehelsen». Konklusjonen ble ikke begrunnet med at sykdommen er særlig dødelig eller kan gi alvorlige eller varige skader. Risikoen for en vesentlig belastning ble ikke vurdert som veldig stor, med mindre det skulle komme en ny virusvariant som vaksinene ikke gir effektiv beskyttelse mot.
Til tross for regjeringsskiftet er politikken den samme. Dette tyder på at det ikke er politikerne som utformer politikken. I lys av dette er det betenkelig at Stortinget i løpet av pandemien ikke har styrket sin kontroll, men aktivt svekket den.
Stortinget har aktivt svekket sin kontroll
«Smittevernstaten» er et abstrakt begrep, uten klare forestillinger om aktører. Hvem sitter i førersetet, er det regjeringen, departementet eller helsedirektoratet? I pandemiens første fase var det ikke helt klart, da både statsminister Solberg og helseminister Høye stilte seg klart bak alle restriksjoner og tok ansvar for utviklingen. Likevel ga både rapporten til koronakommisjonen og beretninger fra sentrale aktører, blant annet boken om Stoltenberg og boken til Nakstad innblikk som kan tyde på at makten sitter annensteds. Annonseringen av de nye tiltakene 12. november bekrefter dette inntrykket.
Svært viktig artikkel som bør leses i sin helhet
Akkurat som han gjorde i artikkelen – Det tok mindre enn ett år: Rettsstaten er underordnet smittevernstaten, har Hans Petter Graver reist alvorlige prinsipielle innvendinger mot framveksten av Smittevernstaten og dens «tiltak». Og når det innføres koranapass, ikke gjennom en tradisjonell poltisk prosess med høring og debatt, men gjennom dekret, gjør han det igjen.
Smittevernstaten 2.0: Det handler om demokratiet er en av årets viktigste artikler og fortjener å bli lest i sin helhet. Se Morgenbladet.
