oss 100 kroner!
For fire dager siden erklærte justisministeren i Etiopia unntakstilstand. Den skal vare i seks måneder. Dette skjedde to dager etter at presidenten Abiy Ahmed oppfordret innbyggerne til å registrere våpnene sine hos myndighetene, og forberede seg på å forsvare sine nabolag. Unntakstilstanden kom etter at Tigray People’s Liberation Front (TPLF) har okkupert flere landsbyer, og har annonsert at de kanskje vil angripe hovedstaden Addis Ababa.
Utenriksdepartementet fraråder alle reise til landet, og oppfordrer norske borgere til å forlate det. NRK opplyser om at en del av de som er ansatt ved den norske ambassaden skal dra hjem til Norge som et forebyggende og risikoreduserende tiltak.
En humanitær katastrofe
Thompson Phiri, en talsmann for Verdens matvareprogram, varsler om en alvorlig situasjon i provinsene Tigray, Amhara og Afar. Han fortalte journalister i Genève at sju millioner mennesker i disse provinsene har et akutt behov for mattilførsel. 400.000 lider av hungersnød. Det er også store hindringer for varetransporten, og det er mangel på drivstoff, i følge Phiri.
Forsker og forfatter T.J. Coles skriver for The Grayzone at provinsene Tigray, Amhara og Afar i praksis er under embargo av landets myndigheter. Tigray grenser til Eritrea og har rundt sju millioner innbyggere.
USA og Etiopias samarbeid
I sin artikkel gir Coles en grundig gjennomgang av USAs forhold til Etiopia, med tanke på USAs politiske mål, og USAs militære samarbeid og bistandsprosjekter i Etiopia.
Coles beskriver USAs historiske forhold til lederskapet i Etiopia som pragmatisk. De spilte på flere hester, og brukte gjerne en «vent og se»-tilnærming da det oppstod konflikter. Etiopia på sin side har hatt tendens til å skifte alliansepartnere.
Etter andre verdenskrig samarbeidet USA med keiser Haile Selassie. På den tiden var hovedmålet tilgang på en overvåkningsstasjon i Asmara, Eritreas hovedstad. Eritrea var anneksert av Etiopia på denne tiden. Overvåkningsstasjonen Kagnew gav Pentagon mulighet til å fange opp kommunikasjon på hele det afrikanske kontinentet, og deler av Midtøsten. Det innebærte naturligvis også spionasje på Sovjetunionen.
I 1953 signerte USA og Etiopia en forsvarsavtale, som gav Etiopia våpen og trening verdt mange millioner dollar. I 1960 hjalp de Selassie med å slå ned et kuppforsøk. USAID kom på banen et par år senere med bistandsprosjekter.
Etter at den marxistiske obersten Mengistu Haile Mariam overkastet Selassie startet den «såkalte etiopiske borgerkrigen, som i virkeligheten involverte eritreiske uavhengighetsgrupper som kjempet til helt til den flyktige fredsavtalen ble signert i 1991.» Coles henviser til to akademikere som mener amerikansk støtte til Mengistu bidro til å forlenge krigen. Han støtter opp under det ved å henvise til artikkel gitt ut av det amerikanske militæret som viser at DERG, Mengistus junta, var trent av USA. Den nevner også at innen 1974 hadde den totale summen på militærbistand fra USA til Etiopia nådd flere hundre millioner dollar. Men i 1977 ble amerikansk militærpersonell kastet ut, og i 1981 stanset USAID sine bistandsprosjekter i Etiopia.
Under DERG stanset samarbeidet med USA, og Etiopia ble i stedet en av Sovjetunionens vikigste partnere i Afrika. Etter Sovjetunionens fall, og fredsavtalen i 1991 kom Etiopia tilbake til USA, og USAID startet nye bistandsprosjekter fra og med 1993.
«Fredsbevarende operasjoner»
De siste tre tiårene har USA «modernisert landets militærstyrker, og økt sitt fotavtrykk under påskudd av fredsbevarende treningsprogrammer, og gjennom utvisking av skillene mellom sivil og militær bistand til infrastruktur, og andre bistandsprosjekter».
«Etter folkemordet i Rwanda, og den nye doktrinen «humanitær intervensjon», som nylig hadde blitt testet i Somalia gjennom den amerikanske militæroperasjonen «Operation Restore Hope», ble amerikansk militærbistand gjenopptatt, men denne gangen skjedde det under det PR-vennlige navnet «fredsbevarende operasjoner». Det viste seg at bevaringen av fred innebar subsidiering av private militære firmaer.
I 1996, lanserte tidligere utenriksminister Warren Christopher ACRI: det Afrikanske Krise Respons Initiativet, som «tilbyr trening og utstyr til afrikanske land som ønsker å styrke sine fredsbevarende evner.» I 1998 begynte 70 amerikanske instruktører å trene etiopiske bataljoner og brigader. Bill Clintons regjering påpekte da at: «Ikke-statlige og private organisasjoner må gjerne delta på treningen.»
I 2004 ble kapteinen Carper overført til ACRIs oppfølger ACOTA, og sendt på oppdrag til Etiopia. Han forteller at i hans avdeling på 11 menn var han den eneste som faktisk var aktiv yrkesmilitær, resten var kontraktører. Dessuten viste det seg at «fredsbevarende operasjoner» egentlig betydde trening på «kontroll på menneskemasser» (crowd control).
Politisk krigføring
Donovan C. Chau, professor og militærekspert ved University of California anklager både Kina og USA for å drive med «politisk krigføring». «Både USA og Kina brukte ikke-voldelige metoder på en koordinert (eller semi-koordinert) måte for å direkte påvirke befolkningen. De brukte politisk krigføring for å oppnå sine nasjonale mål.»
Coles skriver: «Som en del av konseptet «politisk krigføring» selges bakketropper inn som forsørgere, som tilbyr humanitær hjelp i områder preget av tørke, sult, viruser og manglende investeringer. Denne okkupasjon-ved-å-hjelpe-doktrinen er en type psykologisk krigføring som sementerer bånd mellom de lokale innbyggerne og fremmede lands (i dette tilfellet USA) soldater, som smelter sivil infrastruktur- og logistikkprogrammer sammen til en kvasiokkupasjon.»
Etterhvert har de tidligere programmene blitt erstattet av AFRICOM, som styres fra Stuttgart i Tyskland, og koordineres via Addis Ababas Peace Support Operations Center.
Under avsnittet om AFRICOM skriver Coles om det han kaller whole-of-government-tilnærmingen som har blitt tatt i bruk av blant annet Etiopia. Fra Wikipedia: «Denne nye metodologien har som mål å speile den enkelte regjerings globale politikk og prioriteter gjennom forbedring og koordinering av tjenester. WGA forsøker også å oppnå kohesjon i beslutningsprosessene til offentlige forvaltning.» I følge Coles innebærer dette en militarisering av alt fra kommunikasjon om offentlig helse, bygging av bruer og bistand ved sultkatastrofer. Det innebærer også øvelser på informasjonsformidling ved virusutbrudd.
Coles skriver at Etiopia har fått støtte av en rekke bistandsorganisasjoner, blant annet fra Verdensbanken, til et prosjekt som heter Protection of Basic Services. I følge Coles prosjektet et plott for å tvinge en og en halv million bønder vekk fra landet og inn i landsbyer. Human Rights Service fordømte programmet.
Coles mener at bistanden stort sett dreier seg om propaganda, og i sin artikkel pakker han ordet konsekvent inn med hermetegn.
Når det gjelder den aktuelle situasjonen mener han at uretten som påføres Tigray og naboprovinsene til dels skyldes militær opplæring utført av amerikansk militærpersonell. Han mener også at Etiopias forverrede forhold til USA dreier seg om Etiopias tendens til å skifte allianser. Han nevner at landet har kjøpt våpen fra Tyrkia, som også USA har fått et noe anstrengt forhold til, og at Etiopia styrker sine bånd til Iran, som også er en av USAs fiender.
En annen situasjon som kan ha bidratt til forsuring av forholdet var da statministeren ikke møtte med USAIDs leder Samantha Power da hun besøkte Etiopia i august.
Coles avslutter artikkelen slik: «Hvis historien kan fortelle oss noe er det at USA vil forsøke å alliere seg med seiersherren når blodbadet er ferdig».
