oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
«Gjennomsnittlig døgnpris mandag [29. november] er over 2,5 kr/kWh før avgifter og nettleie. Inkludert avgifter er prisen på over 5,75 kroner i en enkelt time. Det nærmer seg fantasipriser», skriver Europower Energi. Nærmer seg? Hvem hadde fantasi til å forestille seg slike priser? De siste 10 åra har prisen i gjennomsnitt vært 43 øre pr kWt. Nå er den over 10 ganger så dyr. Hvorfor er strømmen så rådyr når det bare koster 30–40 øre pr kWt å produsere den?
Vi får høre at det er på grunn av overføringskablene til Storbritannia og til kontinentet, fordi gassprisene har blitt så høye, fordi det har blitt eksportert så mye kraft, fordi det er lite vann i magasinene, fordi vi må bidra til det grønne skiftet i Europa. En ekspert (jeg noterte meg dessverre ikke navnet) som ble intervjua på NRK for noen dager siden, hevda at det er fordi det er så kaldt og fordi elvene i Sverige fryser til. Som om det aldri har vært kaldt før og det er første gang elvene fryser til om vinteren. Alle mulige bortforklaringer for å slippe å komme med den virkelige grunnen.
Det eneste regjeringa kan (eller vil) gjøre med de høye prisene er å sette ned energiavgiften med 10 øre pr kWt. Det er patetisk. Som om det vil hjelpe stort… Hvorfor kan ikke prisen for norske strømkunder settes ned selv om strømmen selges dyrere til utlandet? Hvorfor er regjeringa så maktesløs? Dersom kraftforsyninga stort sett hadde vært på private hender, kunne man forstått det. Men slik er det ikke. Energifakta Norge oppsummerer:
Kommuner, fylkeskommuner og staten eier samlet sett om lag 90 prosent av produksjonskapasiteten i landet. Staten, ved Nærings- og fiskeridepartementet, eier gjennom Statkraft SF om lag 35 prosent av produksjonskapasiteten. Organisering av Statkraft som statsforetak innebærer at staten er eneeier. De fleste nettselskapene er helt eller delvis eid av en eller flere kommuner. Staten eier omtrent 98 prosent av transmisjonsnettet. Statens eierskap til transmisjonsnettet forvaltes gjennom Statnett SF.
Svaret er at trass i det offentlige eierforholdet, kan verken regjeringa eller noen andre i Norge gjøre noe med strømprisene eller hvem strømmen skal selges til uten å utfordre EØS-avtalen som forordninga om ACER har blitt en del av. Det regjeringskåte Senterpartiet har bundet seg selv til å parkere kampen mot både EØS og ACER. Så viktig er det for dem å få regjere sammen med AP.
Slik fungerer strømmarkedet
EU har vedtatt et enormt regelverk for hvordan det liksom frie energimarkedet skal fungere. Hele EU- og EØS-området er delt inn i såkalte «bidding zones», prisområder. Et prisområde er «det største geografiske området der aktørene på markedet kan utveksle energi uten kapasitetsproblemer» (Kilde). Grensene følger stort sett landegrensene, men Sverige og Norge er delt inn i flere soner.
«Prisområdene er markedsområder for anmeldinger av kjøp og salg av kraft på børsen», skriver Statnett og fortsetter (min utheving):
Dette vil si at anmeldinger om kjøp og salg av kraft skal gjøres spesifikt for hvert elspotområde for hver time det kommende døgnet. Prisen blir altså ikke regulert av myndighetene, men er et resultat av den etterspørsel og det tilbud på kraft for dette markedsområdet som blir meldt inn til kraftbørsen.»
Såvidt jeg kan forstå har heller ikke norske myndigheter noen kontroll lenger over om strømmen skal brukes til innenlandske formål eller selges utenlands til høystbydende.
Prisen for all omsetning innafor budsonen skal settes lik det høyeste budet som blir akseptert. Nord Pool forklarer (min utheving):
På grunn av flaskehalser i overføringssystemet kan prisområdene få ulike priser, kalt områdepriser. Når det er begrensninger i overføringskapasiteten mellom to prisområder, vil energien alltid gå fra området med lav pris til området med høy pris. Dette prinsippet er det rette for samfunnet: En vare bør gå mot den høye prisen der etterspørselen er høyest. Dette systemet sikrer også at ingen deltakere på markedet får noen privilegier på grunn av noen som helst flaskehals, noe som er en viktig egenskap ved et liberalt marked.
Den store energieksporten – siste 12 måneder 3,5 ganger så stor som importen, i november hele 4 ganger importen – og de høye prisene er rett og slett en følge av at de utenlandske budene var høyest og at kapasiteten på kablene er så stor.
Flaskehalsinntektene – ikke for deg og meg
På grunn av at Sør-Norge og f.eks. Storbritannia er ulike prisområder med ulike priser, skapes det ekstrainntekter i eksportlandet (Norge), såkalte flaskehalsinntekter. De siste 7 åra har de norske flaskehalsinntektene variert fra 3,6 mill euro i 2019 til 62 mill euro i 2016. (Kilde: europower-energi.no) Kan ikke disse store inntektene på energieksporten brukes til å sette ned strømprisene i Norge? Nei, bare i svært liten grad. På utenlandskablene må for det første Statnett dele denne inntekten 50/50 med sine internasjonale partnere. Viktigere er det at EUs regelverk forbyr det. Flaskehalsinntektene skal først og fremst brukes til å styrke nettet for å fjerne flaskehalser. Det er ikke norske myndigheter som avgjør dette. ACER skal godkjenne bruken av inntektene og skal kontrollere at de faktisk ble brukt i samsvar med reglene (REGULATION (EU) 2019/943, artikkel 19).
Dette ekstremt markedsliberalistiske systemet er det altså AP sammen med høyrekreftene synes er det rette for norsk strømforsyning, kanskje den aller viktigste infrastrukturen vi har og som absolutt alle er avhengig av.
Ut fra dette er det skremmende at stortingsflertallet kunne avgjøre at vedtaket om å slutte seg til ACER i 2018 kunne skje med simpelt flertall siden saka var «lite inngripende» når den faktisk fører til tusenvis av kroner i høyere strømregning for hver eneste familie og bedrift i Norge, og når den faktisk fratar norske myndigheter mye av kontrollen over elektrisitetsforsyninga. Enda mer ubegripelig er det at Oslo tingrett godtok dette i saka Nei til EU anla mot Staten, og konkluderte at Stortinget ikke brøt med Grunnloven.
