oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Viser til innslaget sist mandag om «videreutviklingen av energimarkedet i Europa» («erklæringen» av juni 2015). Erklæringen er som nevnt etter alt å dømme kun en intensjonsavtale uten juridiske forpliktelser for Norge. Hvis energiministeren la denne «avtalen» til grunn i sitt svar til Bjørnar Moxnes om å bremse strømeksporten, har hun brukt uholdbare argumenter når hun skriver: «Dersom Norge skulle begrense handelen over utenlandsforbindelsene i et forsøk på å påvirke kraftprisen, vil det være i strid med våre forpliktelser».
I erklæringen fra 2015, finner vi følgende formulering: «We will not restrict cross-border trade of electricity including in times of high prices reflecting market scarcity». Tross denne formuleringen, er teksten fortsatt bare en intensjonsavtale man ikke trenger å følge når man har fått en ny regjering, og når konsekvensene er tilstrekkelige meningsløse, som i dette tilfellet. Norske myndigheter kan naturligvis velge å si stopp, dels pga konsekvensene og dels fordi Norge altså har fått en ny regjering som har gått til valg på et nytt slagord om at det nå «er vanlige folks tur» og at de økonomiske forskjellene i Norge skal utjevnes noe.
Det er selvfølgelig ingen grunn for Støre-regjeringen til å opprettholde Høyres intensjonsavtaler om en gradvis inkorporering av Norge i EU. – Skulle noe strengt tatt være nødvendig relatert til dette, kan den nye regjeringen når som helst forhandle fram en ny intensjonsavtale med de aktuelle EU-landene. Verre er det ikke. Og den ferske statsråd Mjøs Persen ville slippe å bli rundlurt flere ganger av sitt byråkrati.
Mjøs Persen har bare to argumenter for å avvise problemstillingene til Bjørnar Moxnes. Det andre argumentet er like dårlig som det første: Hvis Norge reduserer krafteksporten til kontinentet «risikerer vi at vi ikke er sikret tilgang på import av kraft når vi virkelig trenger det», ifølge statsråden.
Siste setning forsøker å administrere fram et problem som aldri vil oppstå, nemlig eventyret over alle eventyr: Faren for et «tørrår» i Norge. Hypotesen om framtidige «tørrår» er noe som av og til trylles fram i håp om å skremme oss til å tro på eventyret. I realiteten er et «tørrår» kun resultatet når bransjen eksporterer altfor mye kraft, som i år. Det burde nå finnes såpass mye fornuft på Stortinget at slikt tøv burde kunne utryddes sammen med jukset knyttet til stortingsrepresentantenes reiseregninger og husleier for pendlerboliger.
Like ille er det forresten at Mjøs Persen frykter at EU-land kan stanse eksport av kraft til Norge dersom Norge først bremser eksporten. Det vil EU naturligvis ikke gjøre, men det nesten komiske er selvfølgelig at folk som normalt er klimavennlige til langt over halsen, plutselig er blitt interessert i å importere «elektrisitet» som langt på vei er lagd av kull og gass.
En liten konklusjon: Støre-regjeringen bør lage sine egne intensjonsavtaler, og ikke kopiere Solberg-regjeringens avtaler – som er helt uforpliktende i dag. Neste gang noen bruker begrepet «tørrår», burde vedkommende plasseres i gapestokken.
Her er de nødvendige vedleggene:
Fraråder Rødt-ønske om brems i strømeksporten
Regjeringa Solberg: Norge bidrar til å videreutvikle elektrisitetsmarkedet i Europa
