Russland avskriver Ukraina

0
Dmitrij Medvedev. Foto: Russlands regjering. Wikimedia Commons. CC 4.0

Av Bjørn Nistad.

Dmitrij Medvedev har spilt en tilbaketrukken rolle etter sin avgang som statsminister i januar 2020. Men han er en venn av Putin og inngår utvilsomt i den russiske makteliten.

Den 11. oktober, i næringslivsavisen Kommersant, publiserte Dmitrij Medvedev – nestleder i det russiske sikkerhetsrådet og tidligere president og statsminister – artikkelen ”Hvorfor kontakter med dagens ukrainske ledelse er meningsløst”. Artikkelen sier trolig mye om hvordan dagens russiske ledelse ser på Ukraina og fortjener derfor en utførlig presentasjon og drøfting.

”Den nåværende generasjon av ukrainske ledere er absolutt avhengige mennesker. [- – -] I Ukraina er avhengigheten fullstendig – fra kontantinnsprøytinger i økonomien (utdelinger fra USA og EU) til direkte ledelse av de ukrainske spesialtjenestene (ved deres amerikanske sjefer). [- – -] I spissen for Ukraina står svake mennesker som bare streber etter å fylle sine lommer. [- – -] De endrer stadig sin posisjon av hensyn til sine herrer på den andre siden av Atlanterhavet og de politiske konjunkturene. [- – -] De signerer Minsk-avtalene og inngår avtaler innenfor «Normandie-kvartetten», for deretter – etter intern turbulens i Radaen, på torget eller i sentralledelsen på den andre siden av havet – å vende sin posisjon i en helt annen retning. [- – -] Da dukker det evige og sentrale spørsmålet opp: Hva skal en gjøre i denne situasjonen? Ingenting. Vent på fremkomsten av en tilregnelig ledelse i Ukraina, som ikke er innstilt på total konfrontasjon med Russland på randen av krig, ikke på å organisere idiotiske ’Krim-plattformer’ som er til for å fordumme befolkningen og å vise muskler før valgene, men på å skape likeverdige og gjensidig fordelaktige forbindelser med Russland. Det er bare med et slikt lederskap at det er verdt å forholde seg til Ukraina. Russland vet å vente. Vi er tålmodige mennesker.”

Dette er Medvedevs budskap i forkortet form. Den russiske ledelsen oppfatter tilsynelatende Ukraina som et mer eller mindre sammenbrutt land som styres av en gjennomkorrupt politisk elite som ikke er noe annet enn marionetter for USA, og delvis også for EU, og som lar seg bruke til det ene anti-russiske prosjektet etter det andre, ofte ved å bryte avtaler ukrainske myndigheter selv har inngått.  Så lenge forholdene er slik, inntil det dukker opp en tilregnelig ledelse i Ukraina som ønsker å etablere gjensidig fordelaktige forbindelser med Russland, har det fra russisk side ingen hensikt å ha noe med Ukraina å gjøre. Russland vil vente til situasjonen endrer seg.

Victoria Nuland i Kiev i oktober 2014. Shutterstock

Siden Medvedevs artikkel ble publisert samme dag som Victoria Nuland – amerikansk viseutenriksminister og aktiv deltaker i statskuppet i Ukraina i 2014 (Fuck the EU) – ankom Moskva for samtaler med den russiske ledelsen, kan den også oppfattes som et signal til USA: Russland vil ikke gjøre noen innrømmelser overfor dagens anti-russiske ukrainske regime. Det er opp til USA og EU å tvinge det ukrainske regimet de selv har innsatt til å føre en politikk som muliggjør en russisk-ukrainsk dialog – eller å innsette et mer konstruktivt regime. Russland klarer seg godt uten forbindelser til Ukraina, og kan derfor vente til det måtte dukke opp en normal ledelse i landet.

At Ukraina er et land i oppløsning, og at det styrende skiktet langt på vei er et redskap for utenlandske, primært amerikanske, interesser, er det ikke tvil om. Det er heller ikke tvil om at disse forholdene er en vesentlig grunn til den for Ukraina ødeleggende konflikten med Russland.

Spørsmålet er like fullt hvorvidt Russland kan tillate seg å ignorere Ukraina. Flere millioner etniske russere og russiskspråklige lever i Ukraina, og  disse befolkningsgruppene holdes i realiten som gissel av dagens anti-russiske ukrainske regime. Et uttrykk for dette var undertrykkelsen av den såkalte Opposisjonsplattformen og stengingen av opposisjonelle, russiskvennlige massemedier våren 2021, som mange observatører mener var en straffereaksjon fra Kiev-regimets side på at Putin ikke ville diskutere situasjonen i Øst-Ukraina med den ukrainske presidenten. Av humanitære årsaker er russiske myndigheter nødt til å ha en eller annen form for dialog med dagens ukrainske makthavere, uansett hvor anti-russiske de måtte være.

Det er også grunn til å spørre hvilket grunnlag russiske myndigheter har for å tro at et mindre anti-russisk regime vil komme til makten i Ukraina.

I april 2019 ble Vladimir Zelenskij valgt til ukrainsk president, med tilslutning fra 73 prosent av velgerne, etter å ha lovet å gjøre slutt på krigen i Donbass og å skape et Ukraina for alle. Zelenskij var altså den sunne politiske kraften Medvedev etterlyser i sin artikkel. Men etter utnevnelsen til president førte Zelenskij en politikk som knapt var mindre krigersk og anti-russisk enn den forgjengeren Petro Porosjenko hadde stått for. Enten det var fordi amerikanerne – som har en mengde kilder til innflytelse, for eksempel kontroll over store deler av statsapparatet – krevde det. Eller fordi Zelenskij var presset av Høyre Sektor og liknende ekstremnasjonalistiske grupperinger. Hva skulle tilsi at en ny freds- og forsoningspresident – dersom en slik skulle bli valgt – ville kunne føre en mindre krigersk og anti-russisk politikk enn Zelenskij, som jo også i utgangspunktet var en freds- og forsoningspresident?

Ved president- og parlamentsvalgene i Ukraina etter uavhengigheten i 1991 stemte ca halvparten av befolkningen på vestorienterte personer og partier og halvparten på personer og partier som ønsket samarbeid med Russland. Krims gjenforening med Russland i 2014 og Donbass’ faktiske løsrivelse fra Ukraina innebærer at nærmere 5 millioner russiskvennlige velgere ikke lenger inngår i det politiske regnestykket. Vil en russiskvennlig presidentkandidat eller russiskvennlige partier under slike forhold ha noen sjanse for å komme til makten?

Et totalt sammenbrudd i Ukraina, som er det den russiske ledelsen åpenbart håper på, vil like gjerne kunne bringe til makten representanter for den rabiat anti-russiske vestukrainske nasjonalismen, altså de rene fascistene, som personer som skjønner at et samarbeid med Russland er nødvendig for å gjenreise Ukraina.

Russland kan ikke tillate seg å avskrive Ukraina, slik Medvedev tar til orde for. I en situasjon der de anti-russiske kreftene som kom til makten ved statskuppet i 2014, ser ut til å ha konsolidert sitt grep om makten, har Putin og den russiske eliten tvert imot plikt til å øke det russiske engasjementet overfor Ukraina, både for å beskytte etniske russere og russiskspråklige i Ukraina og for å skape vanskeligheter for dagens anti-russiske ukrainske regime som gjør at det vil kunne bryte sammen. Et tiltak som i den forbindelse peker seg ut, og som den russiske eliten nøye bør vurdere, er en formell innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon. Dette vil ikke bare sette en stopper for ukrainske styrkers bombing av befolkningen i Donbass, men vil også kunne oppmuntre andre ukrainske regioner til å gjøre opprør.


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.

Forrige artikkelViser munnbindstudien noen effekt?
Neste artikkelUSA: Senatorer krever granskning av covid-19 statistikken – hevder at den er manipulert