oss 100 kroner!
Leveransene av russisk gass til EU har i lang tid vært basert på langsiktige kontrakter og stabile priser. Dette er en modell som har fungert bra for begge parter, men under påtrykk fra USA har EU-toppene gått energisk inn for å smadre denne modellen.
Polen er et typisk eksempel, skriver Moon of Alabama.
I 1992 ble Russland, Hviterussland, Polen og Tyskland enige om å bygge Yamal-Europa-rørledninga for å bringe naturgass fra nye gassfelt i Russland til Polen, Tyskland og videre derfra.
Rørledninga har en kapasitet på rundt 33 milliarder kubikkmeter (1,2 billioner kubikkfot) per år. I 1996 ble Polen og Gazprom i Russland enige om en kontrakt som ville levere opptil en tredjedel av rørledningas kapasitet til Polen i 25 år. Prisen var, som vanlig på den tiden, bundet til oljeprisen med en definert forsinkelse i å øke og senke gassprisen, men i prinsippet følge bevegelsen i de globale oljemarkedene. Gazprom, som måtte investere milliarder for å utvikle Yamal-feltene og rørledningene, insisterte på en minimumsmengde på 85 % («take-or-pay») gass som Polen måtte betale for uavhengig av den faktiske etterspørselen etter den.
Alt var bra frem til november 2014 da Polens gassoperatør PGNIG plutselig fant ut at de betalte en for høy pris for gassen som kom fra Russland. (Det er ikke bare en tilfeldighet at dette kom noen måneder etter at USA arrangerte kuppet i Ukraina og gjeninnlemmelsen av Krim i Russland.)
I mars 2015 saksøkte Polen Gazprom for å få lavere gasspriser.
Det tok fem år for å få en dom i meklingsretten, og da den kom i mars 2020, feiret polakkene det de trodde var en seier.
Fra da av skulle nemlig det nemlig innføres«ny prisberegningsformel, som er svært nært og direkte knyttet til gassprisnivået på det vesteuropeiske markedet.«
Så kom den såkalte pandemien og svikten i vindkraftforsyninga og den økte etterspørselen etter gass i Kina.
Prisene på den europeiske råvarebørsen for naturgass gikk fra rundt $400 til $500 til opptil $2000 per tusen kubikkmeter. De vanlige mistenkte ga Russland skylda for prisøkninga, men som den tyske regjeringen bekreftet, oppfyller Russland og Gazprom alle sine kontraktsmessige forpliktelser. Det er ikke Russland som har holdt tilbake gass til Europa, men USA som nå med glede selger til Kina til enda høyere priser enn det kan oppnå i Europa.
Som Vladimir Putin sa i sin tale nylig i Valdai-klubben:
Amerikanske selskaper, sammen med selskaper i Midtøsten, trakk 9 milliarder kubikkmeter fra det europeiske markedet og omdirigerte gassen til Latin-Amerika og Asia.
Så plutselig sto de smarte europeerne mellom en stein og et hardt sted, de var nede i det til halsen. Det skyldtes ikke Russland, men dem sjøl.
Likevel grep Putin inn og ba Gazprom pumpe mer gass til Europa. Engrosprisene i Europa har siden kommet ned til 1000 dollar per tusen kubikkmeter, som fortsatt er mer enn dobbelt så mye som Polen betalte under den gamle prisformelen.
Så den polske «seieren» i meklingsretten innebærer at Polen nå betaler dobbelt så mye for russisk gass som de ville ha gjort under den avtalen de forkastet. Prisen for dette geniale spillet er på 5 milliarder dollar i ekstra gassregning for polske innbyggere.
Den polske regjeringa er fortsatt innstilt på å kutte ut importen av russisk gas, og håper på en rørledning fra Norge via Danmark. Det prosjektet ble nylig stanset, antakelig midlertidig, av danske miljømyndigheter. Men det er nok et høyt spill Polen har begitt seg inn på.
Moon of Alabama skriver:
Det er ganske sannsynlig at Polen i 2023 vil ende opp som Moldova som for to måneder siden lot sin gasskontrakt med Russland løpe ut uten å ha sikret seg alternative forsyninger til en fornuftig pris. En ny kontrakt med Gazprom vil, etter EUs foretrukne prisformler, ha høyere priser mens Moldova er uvillig eller ute av stand til å betale pengene de fortsatt eier fra den gamle kontrakten. Det vil bli en mørk og kald vinter for den nye anti-russiske regjeringa i Moldova som EU og USA har vært med på å installere.
Moon of Alabama håper at EU-poltikerne og politikerne i Polen vil lære av dette. Dette må være ment som syrlig retorikk, for mens energiprisene i Europa i Europa går til himmels, ikke minst på grunn av mislykket politikk, ligger læringskurven til EU-lederne fullstendig horisontalt. Det virker nesten som om det ikke er noen hjemme.
