oss 100 kroner!
8. oktober ble Dmitrij Muratov, sjefredaktør for den opposisjonelle russiske Novaja Gazeta, og den filippinske journalisten Maria Ressa tildelt Nobels fredspris. Muratov har kunngjort at en del av prispengene vil bli gitt til alvorlig syke barn, et sykehjem i Moskva og uavhengige medier. Kreml svarte høflig og diplomatisk på den siste prisutdelingen. Men det kom også latterliggjøring og kritikk fra kjente russiske journalister. I Sovjetunionen og Russland har Nobelkomiteen hedret bare Vestens håp: Andrej Sakharov, Mikhail Gorbatsjov og nå Dmitrij Muratov.
Av Ulrich Heyden, Moskva
Som en talskvinne for Den Norske Nobelkomite forklarte, mottok Dmitrij Muratov og den filippinske journalisten Maria Ressa Nobels fredspris til en verdi av 987 000 euro i år «for deres suksess med å sikre ytringsfrihet, som er en forutsetning for demokrati og varig fred».
Hvordan kan man tolke denne uttalelsen? At Russland i sin nåværende tilstand utgjør en risiko for krig som journalister som Muratov kan redusere? At stater som ikke er basert på den vestlige demokratimodellen trenger veiledning, ved at opposisjons-medlemmer blir satt på kartet som forbilder?
Det faktum at sjefredaktøren for den russiske avisen Novaja Gazeta var den første innbyggeren i det post-sovjetiske Russland som ble tildelt Nobelprisen, utløser motstridende følelser hos meg. Hvorfor, av alle mennesker, får 59 år gamle Muratov denne æren? Fordi avisen hans, som spesialiserer seg på korrupsjon i de høyere maktetasjene, maktmisbruk i sikkerhetsorganene og fascistiske aktiviteter, har åtte myrdete ansatte? Hva med de tusenvis av andre medlemmer av opposisjonen og engasjerte borgere, som kanskje ikke alle er erklærte motstandere av Putin, men som på sin egen måte kjemper for demokratisering av det russiske samfunnet?
Hvorfor velger Den Norske Nobelkomite bare dissidenter, opposisjonelle og Vestens håpefulle som vinnere i Russland, for eksempel fysikeren Andrej Sakharov i 1975, Mikhail Gorbatsjov i 1990 og nå Muratov? Er tanken at en prisutdeling i en stat som av vestlige medier beskrives som «ufrie» og «udemokratiske» skal fremme Vestens interesser? Er det håpet realistisk i dagens Russland, som befinner seg i en kald krig med Vesten?
Reaksjoner i Russland
Reaksjonene i Russland på prisutdelingen varierte mellom vennlig og diplomatisk til spottende og brysk motsetning.
Den russiske TV-kanalen Pervi rapporterte nesten nøytralt om prisutdelingen. Muratov var «den tredje vinneren av vårt lands Nobels fredspris», heter det i en opplest melding. Nyhetsoppleseren nevnte så at den filippinske journalisten Maria Ressa, som også ble tildelt prisen i år, «drev CNN-korrespondentkontoret i Manila» en stund, noe som også kaster Muratov i et ugunstig lys.
Talsmannen for den russiske presidenten, Dmitrij Peskov, var sympatisk med prisutdelingen til den russiske journalisten. “Vi kan gratulere Dmitrij Muratov. Han jobber konsekvent i henhold til sine idealer, han er tro mot sine idealer. Han er talentfull, han er modig. Det er selvfølgelig en høy vurdering. Vi gratulerer ham.»
RTs sjefredaktør Margarita Simonjan brukte en sarkastisk undertone. Hun tvitret, «Jeg vet godt at Muratov personlig aktivt og lidenskapelig hjelper syke barn, og jeg vil gjerne tro at han ble gitt prisen for det, og ikke som vanlig. Gratulerer!” «Som vanlig» betyr sannsynligvis at Vesten prøver å legge press på systemer som de ikke liker ved bruk av nobelprisnominasjoner til medlemmer av opposisjonen.
Den skarptungede russiske TV-programlederen Jevgenij Kiselev var enda mer kritisk. «Denne Nobels fredspris er en av de mest kontroversielle tildelingene fra Nobelkomiteen. Slike beslutninger devaluerer prisen, det er vanskelig å orientere seg etter den.»
USAs president Biden, derimot, var full av ros for Nobelkomiteens beslutning. «Ressa, Muratov og journalister som dem rundt om i verden er i ledelsen i den globale kampen for ideen om sannhet.»
Hva er konsekvensene av prisen for journalister i Russland?
ARD-korrespondenten Ina Ruck hevdet at prisen for Muratov var «et signal for journalister i Russland». Tilsynelatende håper Ruck at russiske myndigheter nå vil gi bedre behandling til journalister som mottar penger fra utlandet eller som slutter seg til de aggressive tonene til vestlige politikere mot Russland, og ikke lenger omtale dem som «utenlandske agenter». Men Kreml under Putin har aldri reagert på vestlige metoder for press og påvirkning. Og det er ingen indikasjon på at ting vil bli annerledes etter denne prisutdelingen.
Russland er ikke et diktatur, det er også mange opposisjonsaviser og YouTube-kanaler samt en kritisk radiostasjon «Ekko Moskva» finansiert av Gazprom og opposisjons-kanalen «Doszd».
Imidlertid har presset på kritiske journalister de siste årene økt. Knusingen av opposisjons-strukturene rundt Aleksej Navalnyj og det økende antallet russiske journalister som er beskrevet av myndighetene som «utenlandske agenter» (dette er berettiget ved at de tar imot penger fra utlandet), rokker ved den åpne meningsutvekslingen. Det er nå større sannsynlighet å bli mistenkt for å være en «utenlandsk agent». Og noen mennesker blir mer forsiktige med det de skriver og sier.
Vesten bryr seg bare om super-liberale
Blant russiske liberale – som Muratov utvilsomt tilhører – er det en tradisjon som går tilbake til sovjettiden med å beskylde Kreml for all verdens grusomheter, men tie eller forminske menneskerettighetsbrudd i Vesten. Denne linja har blitt støttet av en stor del av vestlige medier siden 2014.
De som står opp for sosiale og menneskerettigheter i Russland eller representerer venstreorienterte posisjoner blir ignorert av politikere og media i vest. Kritiske russere som ikke hele tiden understreker at Putin er en kriminell som er skyld i alt ondt i landet, blir ikke lagt merke til eller latterliggjort av vestlige medier.
Millioner av russere som stemte på Putin fordi de rett og slett ikke ser et alternativ, blir til en ugjenkjennelig masse, angivelig «manipulert» og «skremt av Putins politifolk».
Ensidig syn på Tsjetsjenia
Novaja Gazeta ser på seg selv som demokratiets spydspiss. To ganger i uken publiserer den rapporter og avsløringer om korrupte statlige tjenestemenn og maktovergrep i russiske fengsler og andre statlige institusjoner. Dette er absolutt viktige artikler. Men det er også andre aviser som trykker slike artikler.
Novaja Gazeta ble grunnlagt i 1993 av journalister som tidligere jobbet for det regjeringsnære «Komsomolskaya Pravda». Mikhail Gorbatsjov brukte midlene fra Nobelprisen til å finansiere de åtte første datamaskinene til Novaja Gazeta.
Tsjetsjenia har alltid vært et av hovedtemaene i Novaja Gazeta. To journalister fra Tsjetsjenia fra Novaja Gazeta – Anna Politkovskaja og Natalia Estemirova – ble myrdet av ukjente personer. Disse handlingene er ennå ikke helt oppklart.
Jeg fant personlig ut hvor mye folk i Vesten var interessert i Tsjetsjenia. På begynnelsen av 2000-tallet, etter et arrangement i den tyske ambassaden, snakket CDUs menneskerettighetskommissær vennlig til meg og var interessert i mine krigsreportasjer fra Tsjetsjenia.
Jeg hadde en urolig følelse. Inntil da hadde jeg aldri blitt kontaktet av medlemmer av parlamentet. Hvorfor i Tsjetsjenia-saken? CDUs menneskerettighetsansvarlige ønsket å kontakte meg igjen, men jeg hørte aldri fra ham igjen.
Den stille beregningen
Det faktum at arabiske ekstremister dukket opp i de russiske republikkene Tsjetsjenia og Dagestan, var ikke et stort problem for vestlige medier. Mange vestlige politikere så med stille fornøydhet på at Russland var en veldig svak stat på 1990-tallet og truet med kollaps. Et svakt Russland kan utnyttes økonomisk bedre enn et sterkt, slik gikk vel tankegangen.
Vestlige medier gjorde Anna Politkovskaja, som rapporterte fra Tsjetsjenia om krigens grusomheter begått av russiske soldater og tortur begått av Russland-vennlige tsjetsjenere, til en helt.
Som korrespondent rapporterte jeg også om krigens grusomheter begått av russiske soldater som skjøt eller tok uskyldige mennesker med seg under utrensninger i tsjetsjenske landsbyer. Men jeg rapporterte også om tsjetsjenske grusomheter, som kuttet hodene av unge russiske soldater.
Jeg hadde det stille håpet at Russland tross alt ville forhandle med Tsjetsjenias president Aslan Maskhadov, slik Boris Jeltsin gjorde i 1997. Men jo lenger Tsjetsjenia-krigen varte, desto mer upopulære og urealistiske ble slike forhandlinger blant det russiske folket.
Etter at tsjetsjenerne – i protest mot bombingen av tsjetsjenske landsbyer – okkuperte et russisk sykehus, radikale tsjetsjenere sprengte bomber i Moskva T-banestasjoner og okkuperte et musikkteater, sank forståelsen for tsjetsjenernes krav til nesten null.
Etter oppfatningen til Vladimir Putin og viktige russiske politikere og militære tjenestemenn, ville forhandlinger med separatister ha vært å gi etter for dem. Men ikke bare det: I den kaotiske tiden rundt årtusenskiftet ville det å gi etter for tsjetsjenske separatister og terrorister ha oppmuntret til oppløsningstendenser i Russland, sa Kreml. Det er en viss sannhet i det.
Tsjetsjenia-krigen som en avledningsmanøver for det antisosiale plyndringstoktet
Den dag i dag ser jeg krigen i Tsjetsjenia, som jeg har kjent fra min egen erfaring som reporter i mange år, som en stor tragedie som kunne vært forhindret med en smart politikk fra Kreml. Og jeg har en tendens til å tro at den første Tsjetsjenia-krigen i 1994 ble uaktsomt forårsaket av den daværende vestorienterte Kreml-ledelsen. Denne krigen, som ikke bare kostet titusenvis av tsjetsjenere livet, men også tusenvis av russiske soldater, var for de vestorienterte liberale som satte tonen i Kreml på 1990-tallet og de russiske oligarkene, som anskaffet seg sin formue på tvilsomt vis, et ideelt tema for å distrahere fra den sosiale katastrofen i Russland.
I tillegg til nedleggelse av bedrifter og mangel på lønn og pensjon på 1990-tallet, var den største bekymringen til russiske mødre nå frykten for at deres egen sønn skulle bli sendt til Tsjetsjenia. Slik gikk det til det at på 1990-tallet ikke var oligarkene som ble ansett som de slemme blant den russiske befolkningen, men tsjetsjenerne som drepte russiske soldater.
Samtale med Anna Politkovskaja
I juli 2003 intervjuet jeg Anna Politkovskaja, som skrev mange reportasjer fra Tsjetsjenia for Novaja Gazeta. Hun var radikal i sine synspunkter. Politkovskaja sa at tsjetsjenske kvinner sprengte seg selv på T-banestasjoner som hevn for russiske soldaters brutale opprenskningsaksjoner. Hun anklaget Vesten for «dobbeltmoral» fordi de ikke delte oppfatningen om at «det skjer et folkemord i Tsjetsjenia». Politkovskaja sa den gangen i mikrofonen min: «I Europa vil de ikke krangle med Putin. Putin er utvilsomt arrangør av folkemordet.»
Jeg lurer på hva Politkovskaja ville si i dag, når krigen i Tsjetsjenia for lengst er over, den ødelagte tsjetsjenske hovedstaden Groznyj har blitt gjenoppbygd og Putin fortsatt sitter ved makten.
Var ikke drømmen om tsjetsjensk uavhengighet, støttet av Politkovskaja og anerkjent i vestlige medier på alle kanaler på 1990- og 2000-tallet, helt urealistisk? Burde ikke journalister ha vist mer tilbakeholdenhet i stedet for å indirekte drive tsjetsjenernes kamp for uavhengighet? Spørsmålet melder seg også om hvorfor de russiske liberale propagandistisk støttet den tsjetsjenske uavhengighetsdrømmen? Fordi Russland var for mektig for dem?
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten
Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Ulrich Heyden, født i 1954, er utdannet metallflybygger og studerte økonomi, moderne historie og samtidshistorie. Han har jobbet som frilanskorrespondent for tyskspråklige medier i Moskva siden 1992. Sammen med Ute Weinmann skrev han boka «Opposisjon mot Putinsystemet» i 2009. Om opptøyene 2. mai 2014 i Odessa laget han dokumentaren “Løpeild” sammen med Marco Benson.
