Rune Ottosen er professor emeritus ved OsloMet. Ottosen har hatt en lang karriere som journalist og forsker ved Institutt for fredsforsking, NTB, Amnesty og nå senest i 10 år hos Norsk PEN. Der er han lederen for varslerutvalget og har lenge engasjert seg for Wikileaks og Julian Assange. Martin Langvad fra steigan.no intervjuet Ottosen under støttemarkeringa for Assange i Oslo.
Hva dreier denne saken seg om?
Den dreier seg om en tiltale USA har rettet mot Assange for å ha publisert hemmelig materiell, skaffet på en måte som de mener er ulovlig. Dokumentene ble publisert i 2010 og avdekket krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan i perioden 2004 til 2009. USA begjærer nå Assange utlevert fra Storbritannia slik at han kan stilles for retten i USA under Espionage Act, og der risikerer han å bli dømt til en fengselsstraff på 175 år. Dette er snakk om materiell som New York Times, El Pais og Guardian også publiserte. Obama fikk råd fra sine advokater om at hvis kan skulle ta ut tiltale så måtte han gjøre det under First Amendment, så han droppet det. Det var da Trump kom til makten med Mike Pompeo, tidligere CIA-sjef, som utenriksminister, at denne 18 punkts tiltalen ble reist. Dommer Vanessa Baraitser bestemte i januar at Julian Assange ikke skulle utleveres på grunn av sin psykiske helse og faren for at han ville begå selvmord i et amerikansk fengsel, men hun gav USA medhold på alle sine punkter, altså det som dreide seg om publiseringen.
Hvorfor er dette en viktig sak?
Internasjonalt så ser vi nå en tendens til at journalister blir forfulgt. Lange fengselsstraffer, tortur og drap. Norsk PEN jobber med å støtte journalister i mange land, inkludert Russland, Hviterussland og Myanmar. Vi jobber for den enkelte journalists rett til ytringsfrihet, og vi ser Assangesaken som en prinsipielt veldig viktig sak. Dette skjer altså i et vestlig land, og vi ser at presse- og ytringsfrihet er under press også i vestlige land. Storbritannia har falt ned til 33. plass på Reporters Without Borders‘ rangering av pressefrihet i verden. USA er på 44. plass. Vi må reagere like mye på urett mot journalister i land som er alliert med oss. Det vi ser er at det er lett å kritisere behandlingen av journalister i Russland og andre land, og det med rette, men vi ser her i en sak som involverer to land vi er allierte med at reaksjonene i mediene og politikken i høy grad uteblir. Det er ingen stor debatt om dette i Norge.
Hva slags presedens setter en mulig utlevering av Julian Assange?
Det mener jeg vil være svært alvorlig. Hvis USA kan kreve utlevert en person som har publisert noe ufordelaktig om dem og deres veldokumenterte krigsforbrytelser, noe som til og med er publisert globalt, så vil det være en katastrofe hvis det skaper presedens. Da må man jo spørre hvem blir den neste? Dette vil skape en fryktkultur man ikke forventer i et åpent, demokratisk samfunn. Da vil man kvie seg for å lekke og distribuere sann informasjon som kan skade makthaverne.
Hvor er mediene, angår ikke dette dem?
Det er ganske stille. Norske medier har for eksempel i liten grad dekket den kommende rettssaken som starter snart, men det er jo ikke for sent. Klassekampen har dekket saken, og Ny Tid har jo dekket saken over tid. Det har blitt skrevet ledere som slår fast at han ikke bør utleveres, ikke mange, men noen. Også har det jo vært noen notiser. Men mye av dette er jo knyttet til negative ting om Assange. Det virker ikke som det er noe vilje til å gå journalistisk inn i de prinsipielle spørsmålene rundt dette, og nettopp presedensen det kan skape. Lekkasjer, som man mener skal være kriminelt her, printes jo hele tiden. Det er en helt vanlig del av undersøkende journalistikk. Så det er veldig synd at de ikke ser at dette kan få vidtgående konsekvenser for deres egen framtid.
Hva kan man gjøre hvis man bryr seg om denne saken?
De kan engasjere seg ved å melde seg inn i Norsk PEN, som jobber med saker som dette. De kan skrive leserbrev til avisene, det er veldig bra. De kan snakke med familie og venner. Kontakt mediene og be de skrive om det. Skriv om det på sosiale medier!