Av Øyvind Andresen.
19. september 2021 er det hundre år siden Paulo Freire ble født i Recife, Brasil. Som pedagog, teoretiker og sosialist var han svært engasjert i arbeidet mot fattigdom, sult og analfabetisme, og han har fremdeles stor påvirkning på pedagogiske bevegelser verden over. I Brasil arbeidet han blant annet med alfabetisering av landarbeidere. Etter militærkuppet i 1964 måtte han dra i landflyktighet i mange år. Seinere kom han tilbake, blant annet som utdanningsminister i São Paulo i Brasil der han deltok i en storstilt utbygging av skoleverket og alfabetiseringsprogrammer. Han døde i 1997.
I Norge er Paulo Freire mest kjent for boken «De undertryktes pedagogikk» som kom på norsk i 1974. Freire var blant annet inspirert av Karl Marx og Franz Fanon, men også av frigjøringsteologien innenfor den katolske kirka.
Jeg oppfatter Freires frigjørende pedagogikk som det motsatte man driver med i norsk skole i dag. Freire ville frigjøre og bevisstgjøre menneskene og gi dem håp om å forandre verden sammen. For han skal utdanningen ikke ha som mål å resultere i et vitnemål, eller videre innpasning i et system der personer reduseres til objekter som kan telles og måles. Utdanning skulle få elevene til å erkjenne sin rolle i verden.
Freire gir inspirasjon til å diskutere en ny type skole, et oppbrudd fra den nylibererale skole som har dominert Norge nå i flere tiår, og som dyrker konkurranse på alle plan. Dette er stikk mot Freires betoning av soldaritet, dialog og kjærlighet mellom mennesker som grunnleggende i progressiv undervisning.
Tidsskriftet «Bedre skole» har laget et temanummer om Freire med mange interessante artikler, ikke minst knytta opp mot forholdene i Latin – Amerika og de 43 forsvunnede studentene fra lærerskolen Ayotzinapa i Mexico i 2014. Denne lærerskolen utdannet lærere som skulle undervise urbefolkning på landsbygda og bygde på alternativ pedagogikk som ble sett på som en trussel mot det bestående.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Øyvind Andresen.