oss 100 kroner!
I et leserinnlegg av Gunhild Gjevjon 30. august 2021 kritiserte hun Nina Karin Monsen. Monsen benytter seg av sin rett til tilsvar og har sendt oss dette svaret.
Red.
Jeg synes ikke mer synd på homoseksuelle enn heteroseksuelle
Av Nina Karin Monsen.
I et innlegg hos Steigan.no 30.08.2021 skriver Gunhild Gjevjon følgende:
«Men det var en stemme, den gang i det offentlige ordskiftet i 2009, som skilte seg ut. Stemmen tilhørte Nina Karin Monsen som i Dagsavisen den 2. mai 2009 uttrykte følgende: Ingen ønsker seg homofile barn.»
Det er 12 år siden, og ennå har ikke Gjevjon begynt å tenke. Dette er en løgn jeg har korrigert i mange sammenhenger. GG referer til et portrettintervju av Sissel Hoffengh i anledning Fritt Ords Pris’ tildeling til meg (05.05.2009). Jeg fortalte i intervjuet om en dokumentar vist på TV fra USA, der homoseksuelle i et stort miljø (San Francisco?) ble spurt av reporteren om de selv ønsket seg homoseksuelle barn. De svarte nei. Altså: Et stort miljø av homoseksuelle i USA ønsket seg ikke homoseksuelle barn. Jeg forsto for sent at Hoffengh ville ha meg som homofob. Hun likte ikke hva homoseksuelle i USA mente, og våget ikke sensurere dem. Kanskje hørte hun ikke etter.
Hva Gunhild Gjevjon tenkte da hun fikk Tonje, lesbisk aktivist, f. 1967 er ikke av interesse. Men det var ingen homoseksuelle som kunne gifte seg i 2000 som moren sier, homoekteskapet kom i 2009.
Tonje Gjevjon var en av de mange som angrep meg, (Dagsavisen, 04.05.2009). Hun hadde ingen referanser til noe jeg hadde skrevet. Bare hennes føleri om meg. Jeg har aldri møtt henne. Hun hevdet at noen som var enige med meg kunne gripe til vold, og at « jeg formelig livnærer meg på å pirke i andres følelsesliv.» Å gripe ting ut av løse luften er ingen verdig debattform. Kanskje moren nå forsvarer sin datter 12 år etterpå?
GG skriver om lesbiske kvinners lidelser. Onani mellom kvinner har aldri vært straffbart i Norge. De lider ikke mest.
Men i århundre ble leiermål, barn utenfor ekteskap, utroskap og hor, strengt straffet. Konkubinat (mann og kvinne som bodde sammen uten å være gift, var straffbart, straffeloven 1902, § 379) sodomi, og analsex mellom menn (§ 213). Begge de siste lover ble fjernet i 1972. Begge var stort sett sovende lover. Straff for analsex mellom menn forekom når det var brukt vold. Om analsex mellom mann og kvinne var forbudt vet jeg ikke. Sex med dyr og barn (incest)er fremdeles forbudt.
GG skriver om juridisk kjønn, ned til seks år, hvis en av foreldrene støtter, innført av Høie i 2016, men nevner ikke at Høie er homoseksuell og kan ha spesielle interesser av å rote til kjønnsrelasjoner. Han var med på å lage den såkalt kjønnsnøytrale ekteskapsloven, som sikkert GG støttet. Å være gift betyr ikke lenger at man har et økonomisk og sosialt forpliktende, seksuelt forhold til en person av motsatt kjønn.
Seksåringer vet selvsagt ikke noe om kjønn, men de kan lære det. I og for seg er det smart å la seksåringene være anførere i homse- og transekulturen. Hvem kan diskutere med en påståelig seksåring? Hormonkaos kan forøvrig ramme begge kjønn (testosteron, overgangsalder osv.), da også seksuell forvirring. Nå er det mange bøker på markedet, mange nettsteder. Man kan google navn som Joseph Sciambra og Walt Heyer for å få informasjon fra de som har angret sine valg.
I 2016 innførte altså en homoseksuell helseminister juridisk kjønn. Det gir en liten gruppe rett til å forfalske sitt pass. Deres følelser endrer ikke virkeligheten, hverken for dem selv eller andre. I transeverden kan noen menn delta i kvinneidrett, bruke dametoaletter osv., kvinner må kunne delta i mannssammenhenger, ikke sport, der vil de tape, men sjakk og lignende. Ingen vil protestere om kvinner vil på mannedoene. Noen idrettsforbund vil ha bikini på damene, det blir interessant å se hva de gjør med mennene. Både ordet kvinne og mann skal visstnok fjernes. Begge kjønn kan bli operert og rekonstruert, i kosmetikk industrien dominerer kvinnene med nye bryster, rumper, lepper, osv. osv. De eier sin kropp, sier de, og samfunnet aksepterer at de skader seg selv.
Transelobbyens politikk går begge veier, begge kjønn skal måtte leve med en forvirret kjønnsforståelse. Vi vil alle måtte stille oss spørsmål om et individ er en mann eller kvinne. Transer ser ikke klarere enn andre. Om vi kan få svar er ikke sikkert. Jeg ser fort kjønnet, og om en mann er homse, kvinner er vanskeligere å gjette.
Jeg ble også beskyldt for å bruke begrepet konstruerte barn, et vanlig utrykk brukt både for barn unnfanget i et laboratorium planlagt av leger, både for lesbiske og heteroseksuelle kvinner med en steril mann. I Danmark sa man designerbarn eller technobarn, i Frankrike syntetiske barn – begrepet gjelder altså barn som er unnfanget ved hjelp av renset/sjekket sæd, og valgt pga. mannens øyen-hud-hårfarve og høyde. I Danmark også utdannelse og anonymitet. I Norge avsluttet man den praksisen i 2005. Barnet konstrueres altså enten «lik» «medmor» eller sosial far. Øystein Magnus, tidligere overlege for sædbanken ved Rikshospitalet har fortalt om sin voksende motvilje mot anonymiteten, mens hverken sædgiver eller barnet visste, men han gjorde det. (NRK 26.06.2017) Han sluttet i stillingen.
Jeg fikk i samme periode også kjeft for min mostand mot at lesbiske «kjærester» skulle få foreldrerettigheter i norsk lov til ufødte, fremmede barn, og barnet miste rett til far. Bl.a. skal jeg ha uttalt at lesbiske får handikappede barn. Ingen fornuftig person kan tro at dette dreier seg om fysiske, psykiske handikap. Men hatefulle kritikere ønsket stadig å fremstille meg som «homofob». Jeg siterte i boken min ‘Kampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter og analyser’, 2009, Ole Schou, sjef for sædbanken Cryos, han sa: « Det er umoralsk, at kvinder der i sin tid er gået med til en anonym donor, begynder at efterlyse ham. Hva børnene angår, er man nødt til at sige til dem, at det handicap må de leve med. Det er vilkåret for at de overhodet er her.» (Kristeligt Dagblad 10.10.08) Det var biskop Tor Jørgensen som satte i gang den kampanjen.
For øvrig var bruken av begrepet handikap vanlig også i Norge, Karen Christine Friele skrev i ‘Fra undertrykkelse til Opprør’ (1975): Homoseksualitet er en tendens, en tilbøyelighet, et handicap, som biskop Hauge kaller det, som vi må lære å leve med, men aldri leve ut. (s.48)
Altså sosialt handikap. Det finnes mange former for sosiale handikap, det vet alle som selv er psykisk eller fysisk syke, det sosiale kommer alltid i tillegg. Alle som ikke har far eller mor, har skilte eller enslige foreldre, har alvorlig psykisk/fysisk syke i familien, i fengsel, i prostitusjon- og pornomarkedet eller er rusmisbruker, har et sosialt handikap. Foreldre som ruser seg er vel det vanligste sosiale handikap barn og unge sliter med, de får dårlig omsorg og kan ikke ta venner med seg hjem.
Rugekasse – var et annet begrep som skapte raseri. Det var en referanse til fortidens tenkning om barnets tilblivelse som homolobbyen ikke likte. De kunne ikke idehistorie. I århundre mente man at sædcellen var barnets kjerne og at kvinnens bidrag bare var næring til barnets utvikling. Inntil 1827 kjente man ikke til eggcellens eksistens, man trodde (eller mente?) at mannens sæd laget barnet alene. Sædcellen ble oppdaget på 1600 – tallet. Kvinnen ble ansett for å være barnets rugekasse, alene mannen var biologisk foreldre og barnet (sønnen) var mannen selv – eller mannen i ny versjon. Men så kom fakta på plass (må vi foreløpig anta). Med en donorfar/sæd er barnets far fratatt all verdighet, og kvinnen er den ene viktige biologiske forelderen. Altså omvendt i forhold til gamle tider.
Men debatten om hvem som eier barnet er gammel. I gresk mytologi, i et drama som Medea (av Evripides) uttrykkes ideen at mødrene ikke er i slekt med sine egne barn, og fedrene ikke med sine døtre, siden de er ufullbårne sønner. Det kan sees som en forklaring på at Medea kunne drepe sine barn, de var først og fremst mannens, Jasons. Og hun kunne ta en grusom hevn på grunn av hans utroskap. Hun drepte egentlig han.
Nå er alle barn fostre med usikker fremtid inntil mødrene har bestemt om de skal få leve. I patriarkalske land som India betyr det millioner av aborter på jentebarn, 7000 hver dag, (Unicef). Det til tross for at abort kalles for en kvinnerettighet. Men det er sønner som er familiens identitet. I vår del av verden skal alle barn være intetkjønn, inntil de har følt seg frem til hvilket kjønn de er. Det kan bety at familiene har mistet sin identitet i det sosiale rom. En alvorlig mangel i et demokrati – men kanskje ikke for samfunn som dyrker individer, individualismen og narsissismen?
Vi gjennomlever ikke bare en revolusjon, men en ekstrem virkelighetsendring når det gjelder menneskesynet, familie, seksualitets og kjønnsforståelsen. Det er ytterst interessant at samfunnsutviklingen er så bundet til definisjoner av enkle ord. Og spesielt interessant at homo- og transelobbyene er så flinke til å erklære sine kritikere for å være mer eller mindre sinnssyke, til og med fobiske – selv slåss de for å komme ut av diagnoseregisteret, og lykkes med det. Det er kanskje håp.
Kampen startet i barnevernssaker, der det biologiske prinsippet lenge har vært brutt ned. Men først og fremst er det et byråkratisk triks. Hele familie – og slektsbegrepet er under angrep, og har vært det i flere generasjoner. Anonym donorfars slekt, men også surrogat og egg og/eller fødemors slekt er fjernet. Besteforeldre var biologiske realiteter, nå er det mange om barnet. De som ikke er slekt, heter nå bonusbarn, eller foreldre osv. I gamle dager het det stemor/stefar/stebarn, osv.
Men den avgjørende uretten er begått mot barnet som ble fratatt rett til far i norsk barnelov § 4a, 2009. Kvinner eier allerede alene sine fostre via abortloven, denne paragrafen er bare et lite skritt videre. Forøvrig bør det nevnes at homoseksuelle «ekteskap» går oftere i stykker enn heteroseksuelle, og at lesbiske flyter mest, dvs. endrer sin seksuelle praksis. (Se SSB.) Kampen er ikke over.
Debatten om ekteskapet og barneloven både før og etter at jeg fikk Fritt Ords Pris, dreide seg om ekteskaps- og familiebegrepet, og norsk lovgivning. Det oppsto mye forvirring. Mange har fremdeles ikke fått med seg at kampen var mot en ny ekteskapslov som ektepar automatisk ble overført til, mens partnerne som loven var laget for fikk velge. Både den gamle ekteskapsloven (1932?) og partnerskapsloven (1993) ble nedlagt 2008. Kampen var også mot den nye barneloven med nyordet «medmor» og § 4a som sier at et barn kan ikke både ha en far og en «medmor». Den roter med begrepet sosial identitet. Det nevner ikke GG. Det var barnets og de heteroseksuelles bevissthet som skulle rotes til. «Medmor» har farsrettigheter og plikter, men er en lesbisk kvinne. Nå krever moderne kvinner forøvrig nye rettigheter, noen vil ha statens hjelp til å bli gravid med en homsevenn som ikke vil ligge med dem, eller omvendt. Lesbiske Anette Trettebergstuen, Aps familietalskvinne i mange år, skaffet seg et barn med en homsevenn, som brakte henne et beger med sæd. Men en lege kan rense sæden og sørge for det tekniske. Enklere?
Er dette en rettighet på samme nivå som § 4a? Ikke bare kjærestepar skal kunne velge barnefaren på en fertilitetsklinikk, det må jo bli en allmenn rettighet. For hvordan måle kjærligheten? Alle må ha rett på sitt ønskebarn i et demokrati? Den eldste kvinnen som har født (hittil) er 70 år.
