Blowback: Taliban retter seg mot CIAs skyggearmé

0

Bombingen av Kabul lufthavn viser at det finnes mørke krefter i Afghanistan, villige til å forstyrre en fredelig overgang etter at amerikanske tropper forlater landet. Men hva med CIAs egen «skyggearmé», bygget opp over to tiårs okkupasjon? Hvem er de, og hva er deres agenda?

Pepe Escobar

Av Pepe Escobar. Av Pepe Escobar, The Cradle.

Taliban søker ikke eller retter seg mot sivile. De jakter etter en skyggehær opprettet av CIA, utviklet over to tiår, fortsatt under dekke i Afghanistan.

Vi har CIA direktør William Burns som raskt dro til Kabul for å søke audiens hos Talibanleder Abdul Ghani Baradar, potensielt den nye lederen for deres tidligere lydrike. Han bokstavelig talt bønnfaller ham om å forlenge fristen for evakuering av amerikanske agenter og personnel.

Svaret han får er et rungende «nei». Tross alt ble fristen 31. August fastsatt av Washington selv. Å utvide den ville bare bety ytterligere forlengelse av en allerede nedkjempet okkupasjon.

«Mr. Burns goes to Kabul» balletten er nå en del av folkloren til imperienes kirkegård. CIA verken bekrefter eller avkrefter at Burns møtte Mullah Baradar; en talsperson for Taliban, herlig avledende, sa at han «ikke var klar over» et slikt møte.

Vi vil sannsynligvis aldri vite de eksakte termene diskutert av de to høyst usannsynlige partene – om vi antar møtet noen gang har funnet sted og ikke er utilslørt desinformasjon fra etterretningstjenestene.

I mellomtiden er det offisielle vestlige hysteriet mest opptatt av, av alle ting, den tvingende nødvendigheten av å evakuere alle «oversettere» og andre funksjonærer (de facto NATO kollaboratører) fra Kabul flyplass. En øredøvende stillhet omfavner likevel det som faktisk er den virkelige avtalen: Skyggehæren CIA etterlater seg.

Skyggehæren består av afghanske militsgrupper opprettet tidlig på 2000 tallet for å delta i «motopprør» (counter-insurgency), den herlige eufemismen for «oppsøk og destruer» operasjoner mot Taliban og al-Qaida. Underveis praktiserte disse militsene, i hopetall, den nå notoriske semantiske ordtakskombinasjonen for normalisering av drap: «extrajudicial killing» (utenrettslige drap. Overs.), vanligvis en oppfølger til «enhanced interrogation» (intensiverte avhør. Overs.). Disse operasjonene foregikk alltid hemmelig i henhold til den klassiske CIA regelboka, og dermed sikret mot at noen kunne holdes til ansvar.

Nå har Langley et problem. Taliban har holdt soveceller i Kabul siden mai, og mye tidligere enn dette i utvalgte afghanske regjeringsorganer. En kilde nær innenriksdepartementet har bekreftet at Taliban faktisk klarte å få tak i hele listen over operatører for de to top CIA operasjonene: Khost Protection Force (KPF) og National Directorate of Security (NDS). Disse operatørene er de primære målene Taliban søker i sjekkpunkter som fører til Kabul flyplass, ikke tilfeldige, hjelpeløse «afghanske sivile» som forsøker å rømme.

Taliban har opprettet en ganske kompleks og målrettet operasjon i Kabul, med mange nyanser – for eksempel tillates fri passasje for utvalgte NATO medlemmers spesialstyrker som dro fra flyplassen til byen på jakt etter sine statsborgere.

Tilgangen til flyplassen er nå blokkert for alle afghanske statsborgere. Gårsdagens dobbelte selvmordsbombeaksjon har introdusert en enda mer kompleks variabel: Taliban må raskt samle alle sine etteretningsressurser for å bekjempeethvert element som ønsker å begå lokale terrorangrep i landet.

RHIPTO norske senter for globale analyser har vist at Taliban har et «mer avansert etterretningssystem» anvendt på urbane Afghanistan, spesielt Kabul. «Bank på menneskers dører» hvilket gir næring til vestlig hysteri betyr at de vet nøyaktig hvor de skal banke på når det gjelder å finne kollaboratørenes etteretningsnettverk.

Det er ikke rart at vestlige tenketanker gråter over hvor underminert deres etterretningstjenester vil bli i krysningen mellom Sentral- og Sør-Asia. Likevel kokte den offisielle reaksjonen til G7 landene ned til en simpel uttalelse hvor det het at de var «dypt bekymret over rapporter om voldelige represalier i deler av Afghanistan.»

Blowback er virkelig en tispe. Spesielt når du ikke helt kan erkjenne det.

Fra Phoenix til Omega

Det siste kapitlet om CIA -operasjoner i Afghanistan startet før bombekampanjen i 2001 engang var ferdig. Jeg så det selv i Tora Bora i desember 2001, da spesialstyrker kom ut av ingenting utstyrt med Thuraya satellitt telefoner og kofferter fulle av kontanter. Senere ble rollen som «irregulære» militser spilte ved å beseire Taliban og dekapitere al-Qaida hyllet som en stor suksess i USA.

Den tidligere afghanske presidenten Hamid Karzai var, til hans kreditt,  i utgangspunktet mot at US Special Forces skulle trene opp lokale militiaer, hvilket var  en viktig del av motopprørsstrategien. Men til slutt var også den pengekua uimotståelig.

En sentral profittør var det afghanske innenriksdepartementet hvor den opprinnelige operasjonen var samlet under oppsyn av det afghanske politiet. Allikevel ble noen nøkkel militiasyrker holdt utenom og svarte direkte til CIA og US Special Forces overkommando, senere omdøpt til det notoriske Joint Special Operations Command (JSOC)

Uunngåelig havnet CIA og JSOC i en kattekamp om kontroll av de beste militsene. Dette ble løst ved at Pentagon lånte spesialstyrker til CIA under Omega programmet. Under Omega fikk CIA som oppgave å skaffe målinformasjon, og Special Ops kontrollerte musklene på bakken. Omega gjorde store fremskritt under regjeringstiden til presidenten Barack Obama: den lignet uhyggelig på vietnamkrigens operasjon Phoenix.

Ti år siden var CIA-hæren, kalt Counter-terrorist Pursuit Teams (CTPT), allerede en sterk gruppering med  3000 mann, betalt og bevæpnet av komboen CIA/JSOC. Det var ikke noe «motopprør» ved denne: Dette var dødsgrupper, omtrent som deres tidligere kolleger i Latin-Amerika på 1970-tallet.

I 2015 fikk CIA sin afghanske søsterenhet, National Directorate of Security (NDS), til å etablere nye paramilitære grupper for, i teorien, å bekjempe ISIS, senere lokalt identifisert som ISIS-Khorasan. I 2017 satte daværende CIA sjef Mike Pompeo Langley på en afghansk overdrive, rettet mot Taliban, men også al-Qaida, som den gang var redusert til et par dusin operatører. Pompeo lovet at den nye forestillingen ville være «aggressiv», «utilgivelig» og «nådeløs».

De skyggefulle «militære aktørene»

Den mest presise og konsise rapporten om amerikanske paramilitærene i Afghanistan er uten tvil skrevet av Antonio de Lauri, seniorforsker ved Chr. Michelsen Institute, og Astrid Suhrke, seniorforsker Emerita ved samme institutt.

Rapporten viser hvordan CIA hæren var en to hodet hydra. De eldre enhetene gikk tilbake til 2001 og var svært nær CIA. Den mektigste var Khost Protection Force (KPF), med base i CIAs Camp Chapman i Khost. KPF opererte totalt utenom afghansk lov, for ikke å snakke om budsjett. Etter en undersøkelse av Seymour Hersh, har jeg også vist hvordan CIA finansierte sine black ops via en heroinsmuglerlinje, som Taliban nå har lovet å ødelegge.

Den andre sjefen for hydraen var NDSs egne afghanske spesialstyrker: fire hovedenheter, som hver opererte i sitt eget regionale område. Og det er omtrent alt som var kjent om dem. NDS ble finansiert av ingen ringere enn CIA. For alle praktiske formål ble operatører trent og bevæpnet av CIA.

Det er ikke rart at ingen i Afghanistan eller i regionen visste noe definitivt om deres operasjoner eller kommandostruktur. FNs bistandsmisjon i Afghanistan (UNAMA), definerte med varemerketrassende byråkratansk sjargong operasjonene til KPF og NDS som tilsynelatende å være «koordinert med internasjonale militære aktører (min vektlegging); det vil si utenfor den normale statlige kommandokjeden».

I 2018 ble KPF anslått til å ha et stes fra 3.000 til over 10.000 operatører. Det få afghanere egentlig visste, er at de var skikkelig bevæpnet; godt betalt; jobbet med folk som snakket amerikansk engelsk, ved å bruke amerikansk ordforråd; engasjert i natteoperasjoner i boligområder; og avgjørende, var i stand til å påkalle luftangrep, utført av det amerikanske militæret.

En UNAMA rapport fra 2019 understreket at det var «fortsatt rapporter om at KPF brøt  menneskerettigheter, med vilje drepte sivile, internerte personer ulovlig og ødela og brant sivil eiendom med forsett under leteaksjoner og nattangrep.»

Kall det Pompeo-effekten: «aggressiv, utilgivelig og ubarmhjertig», enten «ved drep eller ta til fange raid», eller ved droner og Hellfire-missiler.

Våkne vesterlendinger, som nå mister nattesøvn på grunn afghaneres «tapte borgerretter», er kanskje ikke engang vagt klar over at deres NATO kommanderte «koalisjonsstyrker» utmerket seg med å utarbeide sine egne drep-eller-fang lister (kill or capture), kjent ved den semantisk demente betegnelsen: Felles liste over prioriterte effekter  (Joint Prioritized Effects List).

CIA, på sin side, kunne ikke brydd seg mindre. Tross alt var byrået alltid helt utenfor jurisdiksjonen til afghanske lover som regulerte operasjonene til «koalisjonsstyrkene.»

Dronifiseringen av vold

I løpet av de siste årene har CIA’s skyggehær kommet til å forme det Ian Shaw og Majed Akhter på en minneverdig måte beskrev som The Dronification of State Violence, et seminal artikkel publisert i Critical Asian Studies journal i 2014 (kan lastes ned her).

Shaw og Akhter definerer den alarmerende, pågående dronifiseringsprosessen som: «flytting av suveren makt fra det uniformerte militæret over til CIA og spesialstyrker; teknopolitiske transformasjoner utført av Predator dronen; byråkratiseringen av drapskjeden; og individualisering av målet. ”

Dette tilsvarer, hevder forfatterne, det Hannah Arendt definerte som «ingen styrer». Eller, faktisk ved at enkelte handler utover enhver regel.

Det giftige sluttresultatet i Afghanistan var ekteskapet mellom CIA’s skyggehær og dronifisering. Taliban kan være villig til å forlenge et generelt amnesti og avstå fra hevn. Men å tilgi de som la ut på en draporgie som en del av ekteskapsordningen, kan være et steg for langt for Pashtunwali-koden.

Doha avtalen mellom Washington og Taliban i februar 2020 sier absolutt ingenting om CIA’s skyggehær.

Spørsmålet nå er hvordan de beseirede amerikanerne vil være i stand til å beholde etteretnings ressurser i Afghanistan for deres beryktede «motterror» operasjoner. En Taliban-ledet regjering vil uunngåelig overta NDS. Hva som skjer med militsene er et åpent spørsmål. De kan bli fullstendig overtatt av Taliban. De kan bryte seg løs og til slutt finne nye sponsorer (saudier, tyrkere). De kan bli autonome og tjene den best posisjonerte betalende krigsherren.

Taliban kan hovedsaklig være en samling krigsherrer (jang salar, i Dari). Men det som er sikkert er at en ny regjering rett og slett ikke vil tillate en militsbefengt ødemark liknende Libya. Tusenvis av en slags leiesoldater med potensiale til å bli en ersatz ISIS-Khorasan, som truer Afghanistans inntreden i den eurasiske integreringsprosessen, må temmes. Burns vet det, Baradar vet det – mens den vestlige opinionen ikke vet noe.

Pepe Escobar 27. august 2021

Oversatt for steigan.no av Erik Skjold.

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.
KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.