oss 100 kroner!
Hvor mange land skal norske politikere ødelegge før de er fornøyd?
Norge var ifølge «ansvarlige» norske politikere i Afghanistan i nesten 20 år for å trene afghanske regjeringsstyrker, sammen med andre NATO-land. Men hva skjedde da regjeringsstyrkene mistet USA/NATOs støtte? De kastet våpnene og overga seg, noe som viser at de var helt avhengige av «vår» militære støtte for å holde seg ved makta. Dermed vet vi at heller ikke Norges allierte i Afghanistan hadde mer enn marginal støtte i folket, i likhet med Norges allierte i Libya og Syria. Og dermed har vi også sett nok et eksempel på at norske politikere ikke aner hva de driver med i utlandet, der de begir seg inn i den ene katastrofen etter den andre uten å ta lærdom av den foregående.
Det verste er at fiaskoen i Afghanistan, inkludert regjeringen og regjeringsstyrkenes svakhet, har vært åpenbar i mange år. Ja, mange forutså den til og med. Men ikke politikerne, som tvert imot har bundet Norge til en mulig ny katastrofe. For i forlengelse av de tidligere katastrofene i Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Ukraina har norske politikere sluttet seg til USA/NATO/EUs forsøk på regimeskifte i Hviterussland, med støtte til en opposisjon under «ledelse» av Svetlana Tikhanovskaja, som kun fikk 4% på en meningsmåling blant hviterussere som Chatham House utførte i april.
30 millioner kroner av norske skattepenger skal brukes på dette nye forsøket på regimeskifte i inneværende år. Men Norges støtte til prosjektet begynte allerede i fjor. Så jeg frykter at de 30 millionene kun er toppen av isfjellet. Tyskland skal ha bidratt med 210 millioner så langt mens EU har lovet å investere «milliarder av euro i regimeskifte i Hviterussland».
Les: EU vil investere milliarder av euro i regimeskifte i Hviterussland
Mer om Norges bidrag her:
Norge skal bruke 30 millioner på regimeskifte i Hviterussland
Det er videre grunn til å tro at en del av de norske pengene går til å finansiere «Belarusisk forening i Norge RAZAM», en forening som bedriver propaganda mot Hviterusslands myndigheter. Etter hjemmesiden å dømme ble den opprettet i oktober 2020, måneden etter at Solberg-regjeringen hadde sitt første møte med «opposisjonlederen» Svetlana Tikhanovskaja. https://razam.no/
Det at den norske stiftelsen Fritt Ord støtter opposisjonelle hviterussiske journalister og medieinstitusjoner framfor norske er sjølsagt også noe som Erna Solberg, USA, NATO og EU setter pris på. «Fem belarussiske journalister og medieinstitusjoner får Fritt Ords Free Media Awards for 2021».
Nok en gang har altså regjering og storting gått inn for en politikk som kan føre til krig hvis den lykkes, noe den heldigvis ikke har, slik den gjorde i Libya og Syria. Disse sammenhengene er det tilsynelatende INGEN på Stortinget som ser. I alle fall er det ingen av dem som tør å si det høyt, da det er mer risikabelt for dem karrieremessig å si nei til galskapen enn å protestere mot den, som da de unisont gikk inn for å bombe Libya i 2011. Den eneste stortingspolitikeren som turte å si nei da var SVs Hallgeir Langeland. Han forsvant ut av Stortinget ved neste valg, i 2013.
NATO og EU-land har i det siste beskyldt Hviterussland for å bruke flyktninger som pressmiddel mot Litauen, Polen og andre NATO/EU-land. Dette formidler NATO og EU-lojale medier flittig og lydig, i Norge alle fra NRK og TV 2 til Aftenposten, VG og Bergens Tidende. Men flyktningestrømmen ut av Hviterussland er tvert imot en følge av Norge og andre NATO/EU-lands destabilisering av Hviterussland det siste året. Det tier NATO-mediene helt typisk om. De kaller det isteden hjelp til Hviterusslands opposisjon. Også den ordbruken er som snytt ut av nesa til Erna Solberg, Angela Merkel, Joe Biden osv. Disse mediene fungerer altså som propagandister for destabiliseringen av Hviterussland på samme måte som de propaganderte for krigene mot Afghanistan, Libya og Syria, bare for å nevne de verste eksemplene. Dessverre er også Klassekampen med i dette hylekoret, slik at ensrettingen i Norge nok en gang er nesten total, bortsett fra i visse medier som vi advares mot å bruke, som Steigan.no. Se min kommentar til KKs dekning av Hviterussland her:
Hva var poenget med Klassekampens reportasjer fra Hviterussland?
I NATOs Norge blir det nærmest tatt for gitt at russiske, hviterussiske og visse andre lands myndigheter aldri har gyldige grunner til å sette noen i fengsel. Men i tilfellet Hviterussland er det nok en gang NATO/EU-lands destabilisering som forklarer mye, også når det gjelder arrestasjoner og voldsbruk. Både hviterussiske og russiske myndigheter vet at USA/NATO/EU ønsker å installere lakeier i Hviterussland, slik de gjorde i nabolandet Ukraina, slik de gjorde til pest og plage for afghanerne i 20 år og slik de har prøvd å gjøre i Syria, Venezuela, Bolivia, Nicaragua osv. Det er årsaken til at hviterussiske myndigheter er hardhendte nå. For de vet at alternativet kan bli enda verre: krig, slik som i nabolandet Ukraina. Dette er naturligvis ikke noe forsvar for sjølve regimet fra min side. Det er bare en forklaring på hvordan alle regimer reagerer når de blir utsatt for slikt. Norske myndigheter hadde antagelig gjort mer eller mindre det samme gitt samme situasjon.
Den hviterussiske aktivisten Roman Protasevich fikk stor oppmerksomhet og mye sympati da Hviterusslands myndigheter i mai tvang ned et fly der han var passasjer og så ble arrestert. Både norske medier og norske politikere hadde da «glemt» både at regjeringen Stoltenberg sa at den kunne har gjort det samme i en lignende situasjon og at NATO-land faktisk har gjort det, som da de tvang et fly med Bolivias president Evo Morales til å lande i Wien.
I et intervju til RT 11. august fra sin husarrrest sa Protasevich at «revolusjonen» i Hviterussland i virkeligheten er over, ja, at det ble tydelig for ham allerede i november/desember, da det knapt finnes oppslutning om den. «Without the street, it is impossible to carry out a revolution», sa han til RT. Denne mislykkede revolusjonen var det hovedsaklig journalister og bloggere som sto bak, sa han videre. Jeg vet ikke om Protasevich sa dette frivillig eller om han ble presset til det. Men i alle fall synes han å være ganske avslappet på et videointervju jeg har sett. Mye tyder også på at han har rett i at USA/NATO/EUs forsøk på regimeskifte ikke vil lykkes. Men det betyr ikke at de vil slutte med å forsøke på det.
Hvis Norge hadde hatt kritiske medier hadde de naturligvis satt fokus på nevnte aspekter ved Norges politikk overfor Hviterussland. Men i steden er de altså, også denne gangen, lydige talerør for en destruktiv og farlig politikk. Ved kun å snakke med det lille mindretallet av hviterussere som demonstrerer mot Lukashenko, samt politikere og «eksperter» av samme type, lurer de både seg sjøl og andre. Dette på samme måte som da de støtta Al Qaeda i Libya og Syria i den tro at de var demokratiforkjempere. Hvis dette er frie, kritiske og uavhengige medier, hvordan ser da ufrie, ukritiske og avhengige medier ut?
Det går derfor en rød tråd gjennom Norges «engasjementer» i andre land. Og den er gjennomtrukket av blod. Nå insisterer norske politikere på en politikk som kan føre til at blodsporet fortsetter inn i Ukrainas nabo, Hviterussland. Slik står de i fare for å ødelegge Hviterussland på samme måte som de var med på å ødelegge Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Ukraina. Men de ødelegger også Norge, da det ikke er mulig å integrere alle flyktningene godt nok. Og dette er ikke et angrep på flyktninger og andre «raser» og religioner fra min side. Det dreier seg om slå fast et faktum: at kriger fører til mer splid og hat, også i Norge. Ikke bare i de landene Norge kriger mot. Krigene fører til akkurat den polariseringen som politikerne i Norge ofte snakker bekymret om. Men de skaper altså polariseringen sjøl fordi de ikke er i stand til å tenke lenger enn nesa rekker.
Denne spliden innad i Norge er dessuten noe fiendtlige makter kan spille på i framtida på samme måte som Norge har vært med på å så splid og hat mellom folkegrupper i andre land; mellom kurdere, shiaer, sunnier, kristne osv i land som Libya, Syria og Irak og mellom russere og antirussere i Ukraina. Slik graver norske politikere Norges egen grav, sakte, men sikkert. Og med fremmede makter sikter jeg ikke først og fremst til Russland. Det er tvert imot mer sannsynlig at USA kan finne på slikt hvis Norge skulle få en regjering USA misliker.
