oss 100 kroner!
Om hvordan Pakistans hemmelige tjenester ISI brukte sin posisjon for å styre regjeringsdannelsen til Taliban. Rivalene ble tatt på senga.
Av M. K. Bhadrakumar.
De regionale statene vil bli dypt sjokkert over den frekke måten løytnant Faiz Hameed, leder for Pakistans etterretningstjeneste (ISI), tvang Taliban til å kunngjøre en midlertidig regjering hvilket garantert vil bevare Rawalpindis kontroll over maktens styrepinner i Kabul.
Det er flere ting å merke seg om den såkalte midlertidige regjeringen kunngjort av Taliban 7. september. Den «moderate» Taliban politiske sjef Mullah Abdul Ghani Baradar, angivelig nummer 2 i Talibans hierarki, er utpekt til å fungere som visestatsminister til Mullah Hasan Akhund som blir fungerende statsminister.
Baradar som ledet Taliban-delegasjonen under Doha-samtalene og tidligere ble bredt omtalt som den sannsynlige lederen for den nye Taliban regjeringen, har tilsidesatt og tildelt en titulær post som typisk vil vise seg å være svært begrenset.
Mullah Akhund vil svinge batongen. Nå er han en av de mest gåtefulle figurene i Taliban-bevegelsen, en skyggeaktig karakter og et svært sjeldent unntak idet han ikke deltok i «jihad» mot Sovjet på 1980 tallet, men bare dukket opp som en mektig «ideolog» med sete i bevegelsens shuraråd.
Han alene er kreditert for ødeleggelsen av Buddha-statuene i Bamiyan i 2001 og hadde en sentral rolle i utviklingen av Talibans religiøse identitet forankret i streng islamsk ideologi, kjent som Deobandism.
Akhund dikterte den ideologiske begrunnelsen for opprøret mot de USA-støttede afghanske regjeringene. Bemerkelsesverdig opererte han gjennom den siste 20 årsperioden nærmest helt fra eksil i Pakistan.
Akhunds upåklagelige Pashtun avstamning har sine aner i den mektige Durrani stammen fra Kandahar, som historisk sett er de salvede herskerene av Afghanistan. Etter styrtingen av Talibanregimet (der han hadde utenriksministerposten), endte Akhund opp med den mektige posisjonen som sjef for Rahbari Shura lederrådet, ofte kalt «Quetta Shura», som ISI arrangerte for å planlegge Talibans andre maktovertakelse.
Marginaliseringen av Baradar tilskrives den politiske spenningen mellom ham og Haqqani-nettverket. ISI har hatt siste ord i saken. Baradars forsonende politikk med Karzai hadde tidligere kostet ham åtte års fengsel i et ISI-fengsel – inntil president Trump ville ha ham i Doha. ISI stolte aldri på ham.
Det mest oppsiktsvekkende med Akhund er at hans trosforankring inkluderer behandlingen av kvinner som menns eiendom ment til å føde barn, og behandlingen av etniske og religiøse minoriteter som lavere livsformer. Han har vært hard som stein rundt spørsmål om borgerrettigheter. Ediktene hans fra 1990-tallet, vedtatt av Taliban, inkluderte forbud mot kvinners utdanning, håndheving av kjønnssegregering og streng bruk av religiøse antrekk.
I ettertid fungerte Baradar bare som en fornuftens fasade overfor det internasjonale samfunnet i Doha. Med Akhund på en side og Sirajuddin Haqqani, utpekt innenriksminister på den andre siden, befinner han seg mellom barken og veden.
Sirajuddin er utvilsomt den blåøyde gutten og favoritten til ISI. Utnevnelsen hans er fryktelige nyheter for New Delhi. Men det store spørsmålet for fremtiden handler om USAs balansegang med Haqqani-nettverket. Mytologien hviler på FBI-varselet om en «belønning på inntil 10 millioner dollar for informasjon som direkte leder til arrestasjonen av Sirajuddin Haqqani» og dens oppfordring: «Hvis du har informasjon om denne personen, kontakt ditt lokale FBI kontor eller nærmeste amerikanske ambassade eller konsulat.”
FBI omtaler Sirajuddin som «en spesielt oppnevnt global terrorist» med nære bånd til al-Qaida, men anklagene mot ham er ubegrunnede og forblir vagt formulert. Dermed er Sirajuddin «etterlyst til avhør i forbindelse med angrepet i januar 2008 på et hotell i Kabul, Afghanistan, som drepte seks mennesker, inkludert en amerikansk statsborger. Han antas å ha koordinert og deltatt i over-grensen angrep mot USA og koalisjonsstyrker i Afghanistan. Haqqani skal også ha vært involvert i planleggingen av attentatet mot Afghanistans president Hamid Karzai i 2008.”
Samtidig sier den latterlige FBI-meldingen også: «Haqqani antas å oppholde seg i Pakistan, spesielt området rundt Miram Shah, Nord-Waziristan, Pakistan.» Les mer
Dersom USA kunne plukke med seg Osama bin Laden fra en pakistansk garnisonsby, hvorfor skulle de utlyse denne oppgaven som i ville vesten – med postering av «Wanted» plakater i hver bar og bordell?
Poenget er at utenriksdepartementets arkivmateriale også viser at USA og Haqqaniene har en historie som går langt tilbake. Mujahideen-gruppen til Jalaluddin Haqqani var faktisk den eneste gruppen under 80-tallets jihad, som general Zia-ul-Haq stolte på å ha direkte kontakt med CIA. CIA beskrev ham selvfølgelig som en «ensidig» agent som igjen direkte mottok titalls millioner dollar i kontanter.
Da tiden kom for CIA til å overføre Osama bin Laden fra Sudan til Afghanistan, ble han overlatt i ingen ringere enn Jalaluddin’s varetekt. Så tett var bindingen!
Det stemmer at Jalaluddin senere nektet å forråde bin Laden og muligens hjalp ham å unnslippe det amerikanske nettet rundt Tora Bora-hulene i desember 2001. Men tilsynelatende har de to sidene siden beveget seg videre.
Faktisk opplyste generalløytnant John Nicholson Senatets væpnede tjeneste komité under høringen hvor han ble valgt til å lede USA- og NATO-styrkene i Afghanistan i januar 2016, at USAs terrorbekjempelse i Afghanistan ikke var rettet mot Haqqani-nettverket av militante. For å sitere generalen:
«De faller ikke under denne betegnelsen akkurat nå… Haqqaniene er hovedsakelig fokus for de afghanske sikkerhetsstyrkene.»
Nicholson ga en vanskelig og oppkonstruert forklaring på at amerikanske terrorbekjempelseaksjoner fokuserte på al-Qaida og Islamsk stat. USA forventet at Pakistan ville legge nok press på haqqaniene til å forhindre grenseoverskridende angrep! Les mer
Firestjerners generalen henga seg til denne falske argumentasjonen hele 8 år etter Haqqani-nettverkets angrep på den indiske ambassaden i Kabul. Det er et spørsmål om skam og avsky, intet mindre, at Indias Afghanistan-politikk hele denne tiden fulgte amerikanske strategier i Afghanistan, helt frem til i dag og så langt at statsminister Modi etter sigende ser frem til diskusjoner med president Biden på sidelinjen av Quad toppmøtet i DC, om hvordan koordineringen kan styrkes under de nåværende omstendighetene.
Hvem er forresten Maulawi Amir Khan Muttaqi, utpekt som utenriksminister i den midlertidige regjeringen?
Ambassadør Peter Tomsen, USA’s spesialutsending i Afghanistan fra 1989 til 1992, skiver i sitt klassiske verk «The Wars of Afghanistan: Messianic Terrorism, Tribal Conflicts, and the Failures of Great Powers» at Pakistans daværende president Pervez Musharraf i November 2001 personlig kontaktet USA’s president George W Bush og ba om VIP fly evakuering fra Kunduz som da var beleiret av Nord Alliansen’s milits under kommando av Rashid Dostum (støttet av amerikanske spesialstyrker) i etterkant av angrepene 11. september.
Bush og visepresident Dick Cheney godkjente uttrykkelig Musharrafs personlige forespørsel. Den velkjente gravejournalisten Seymour Hersh skrev senere basert på orientering fra eks-CIA-kilder, at USAs sentralkommando opprettet en spesiell luftkorridor ut av Kunduz for å besørge sikkerheten til de pakistanske militære flyvningene.
Nærmere tusen mennesker ble evakuert, inkludert al-Qaida-medlemmer gjennom Kunduz-luftkorridoren (kjent kjent som «Airlift of Evil») til avsidesliggende baser i Chitral og Gilgit i Pakistan okkuperte Kashmir. Ryktene sier at bortsett fra høytstående pakistanske militære tjenestemenn var Maulawi Amir Khan Muttaqi en av VIP’ene evakuert. ISI forutså en viktigere fremtid for Muttaqi!
Vil Pakistan slippe unna med alt dette? Denne midlertidige regjeringen vil ikke ha det lett, men den vil heller ikke visne bort, den kan også omarbeides. De regionale hovedstedene vil reagere – Teheran og Moskva (muligens også Beijing). De er rundlurt av den pakistanske fremstillingen av en «inkluderende regjering».
Pakistan våget å gå ut over sine vanlige grenser med den kaldt avmålte vurderingen at USA og dets vestlige allierte vil engasjere seg med Taliban så snart støvet har lagt seg. Besøket av Storbritannias utenriksminister Dominic Rabb 3. september til Islamabad befester det hele. Les mer
Den 5. september reiste general Hameed til Kabul, og den 7. september så vi allerede Taliban respondere til mesterens fløyte.
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. (Se kort biografi her.) Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han i det siste har publisert en serie artikler om situasjonen i Afghanistan i forbindelse med Talibans seier.
Oversatt for steigan.no av Erik Skjold.
