Stormaktsspillet som ødelegger nasjoner

0
US Army i Afghanistan i 2013. U.S. Army photo by Spc. Tim Morgan)
John Pilger

Av John Pilger.

Vestlige politikere feller sine tårer. Og det mens de underslår historiske fakta.

Afghanistan vant sin frihet, for en generasjon siden. En frihet som USA, Storbritannia og deres allierte tok ifra dem og ødela.

I 1978 styrtet People’s Democratic Party of Afghanistan (PDPA) diktaturet til Mohammad Dawd – en fetter av kong Zahir Shah. Et kupp, ja – det var det definitivt. Men like fullt – et svært populært skifte, som overrasket både briter og amerikanere.

De utenlandske journalistene som befant seg i Kabul lot seg forundre av at nesten hver eneste afghaner de snakket med sa seg veldig fornøyd med det som hadde skjedd. Noe The New York Times også meldte tilbake. Wall Street Journal meldte at 150.000 mennesker … marsjerte for å hedre det nye flagget … og deltakerne var svært entusiastiske.

Washington Post meldte om at afghanernes lojalitet til regjeringen knapt kunne settes i tvil. Regjeringen la frem et sekulært, moderne og i betydelig grad sosialistisk program. Visjonære reformer som inkluderte like rettigheter for kvinner og ulike minoriteter. Politiske fanger ble løslatt og politiarkiver ble brent i folks påsyn på offentlig sted.

Under monarkiet var gjennomsnittlig levealder 35 år; 1 av 3 barn døde før de vokste opp. Nitti prosent av befolkningen var analfabeter. Den nye regjeringen innførte gratis medisinsk behandling. En massekunnskapskampanje ble lansert.

For kvinner hadde gevinsten ingen tidligere presedens. Etter ti år, på slutten av 1980-tallet var nemlig halvparten av universitetsstudentene i Afghanistan kvinner, og kvinner utgjorde 30 prosent av ansatte i det offentlige, 40 prosent av legene og 70 prosent av lærerne.

Kabul på 1970-tallet.

Endringene var så radikale og gjennomgripende at de levde videre i folks bevissthet – som et minne om noe nytt og annerledes. Som det knyttet seg forhåpninger til. Saira Noorani, en kvinnelig kirurg som flyktet fra Afghanistan i 2001, forteller : Hver eneste av jentene kunne gå på videregående skole og universitet. Vi kunne gå hvor vi ville og kle oss slik det passet oss. Vi pleide å gå på kafeer og kino for å se de siste indiske filmene på fredager … det hele begynte å gå galt da Mujahedin vant frem med støtte fra vesten.

For USA var problemet med PDPA-regjeringen at den ble støttet av Sovjetunionen. PDPA var likevel ikke en sovjetisk marionett, slik man hevdet i vest. Heller ikke ble kuppet mot monarkiet støttet av Sovjetunionen, slik amerikansk og britisk presse hevdet den gangen.

President Jimmy Carters statssekretær, Cyrus Vance, skrev senere i sine memoarer: Vi hadde ingen bevis for noen sovjetisk medvirkning til kuppet.

I den samme administrasjon befant det seg en mann med navnet Zbigniew Brzezinski – Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver – og polsk emigrant. En fanatisk antikommunist og moralsk ekstremist hvis innflytelse på amerikanske presidenter opphørte først ved hans død i 2017.

Ukjent for det amerikanske folk og kongressen, godkjente Carter den 3. juli 1979 – Covert Action – et program til en pris av 500 millioner dollar for å styrte Afghanistans første sekulære, progressive regjering. Dette fikk av CIA kodenavnet : Operation Cyclone.

Med sine 500 millioner dollar kjøpte og bestakk amerikanerne bevæpnede grupper. Men også religiøse ildsjeler kjent som Mujahedin. I sin historie skrev Washington Post-reporter Bob Woodward at CIA brukte hele 70 millioner dollar på bestikkelser alene. Han beskriver et møte mellom en CIA-agent kjent som Gary og en krigsherre med navnet Amniat-Melli på denne måten :

Gary la en bunt med kontanter på bordet : 500.000 dollar i 100 dollar sedler. Han trodde nok det ville virke noe mer imponerende enn de sedvanlige 200.000 dollar. Den beste måten å si at vi er her, vi mener alvor, og her er penger – vi vet at du trenger dem.

Gary skulle snart be CIA-hovedkvarteret om 10 millioner dollar i kontanter, som han også mottok.

Amerikanernes hemmelige hær ble rekruttert fra hele den muslimske verden og ble trent i leirer i Pakistan. Leire drevet av pakistansk etterretning, CIA og Storbritannias MI6. Andre igjen, ble rekruttert ved Islamic College i Brooklyn, New York – innen synsvidde av de dødsdømte tvillingtårnene. En av rekruttene var en saudisk ingeniør med navn Osama bin Laden.

Målet var å spre islamsk fundamentalisme i Sentral-Asia og destabilisere og til slutt ødelegge Sovjetunionen.

I august 1979 rapporterte den amerikanske ambassaden i Kabul at «USAs interesser ville være tjent med dødsstøtet til PDPA-regjeringen, til tross for eventuelle tilbakeslag dette kunne bety for fremtidige sosiale og økonomiske reformer i Afghanistan.«

Les ordene ovenfor en gang til. Det er ikke ofte at en kynisk hensikt er så tydelig formulert. For USAs del gjaldt dette ene : Til helvete med den progressive afghanske regjering og afghanske kvinners rettigheter.

PDPA-regjeringen så seg nødt til å be Sovjetunionen om hjelp. Og 6 måneder senere intervenerte sovjeterne som svar på den amerikansk-skapte jihadistiske trusselen. Bevæpnet med Stinger-missiler fra CIA og feiret som frihetskjempere av Margaret Thatcher, drev Mujahedinen dog til slutt Den røde hær ut av Afghanistan.

Mujahedin ble dominert av krigsherrer som kontrollerte heroinhandel og terroriserte kvinner rundt omkring på landsbygda. På begynnelsen av 1990-tallet, dukket så etter hvert Taliban opp, en ultra-puritansk fraksjon inne Mujahedin. Mullaene tilknyttet Taliban var kledd i svart med turban og straffet banditter, voldtektforbrytere og drapsmenn. Kvinner ble forvist fra det offentlige liv.

På 1980-tallet tok jeg kontakt med Revolutionary Association of the Women of Afghanistan, kjent som RAWA. RAWA hadde gjentatte ganger prøvd å varsle verden om afghanske kvinners lidelser. I løpet av Taliban-tiden skjulte de kameraer under burkaene sine for å gjøre video opptak som bevis på grusomheter. De gjorde det samme for å avsløre brutaliteten til den vestligstøttede Mujahedin. Marina fra RAWA fortalte meg : «Vi gjorde video-opptak for alle de viktigste medieselskapene, men de ville ikke vite av det. Og vi ble avvist.»

I 1992 ble PDPA-regjeringen overvunnet. Presidenten, Mohammad Najibullah, dro til FN for å be om hjelp. Men da han kom tilbake, ble han hengt i en en gatelykt.

«Jeg vedgår at land kun er brikker på et sjakkbrett,» sa Visekongen av India Lord Curzon i 1898, «hvor det spilles et stort spill (Great Game) for å dominere verden.» Han refererte i den anledning spesielt til Afghanistan. Et århundre senere brukte statsminister Tony Blair litt andre ord.

«Dette er et øyeblikk vi må gripe,» sa han etter 11. september. «Kaleidoskopet er blitt rystet. Brikkene er i bevegelse. Snart vil de falle til ro. La oss omorganisere verden rundt oss, før de gjør det.» Om Afghanistan la han til: «Vi vil ikke forlate dere, men sikre dere en vei ut av fattigdommen.» Blair gjentok i den forbindelse sin mentor, president George W. Bush, som snakket til ofrene for bombene sine fra Oval Office : «Det undertrykte folket i Afghanistan vil erfare Amerikas sjenerøsitet. Når vi slår til militært, vil vi også slippe mat, medisiner og forsyninger til de sultne og lidende.»

Nesten ingen ting av dette var sant.

Deres erklæringer om å bry seg var intet annet enn grusomme illusjoner knyttet til en verdensomspennende råskap som «vi» her i vest har vanskeligheter med å ta inn over oss. Som vi ikke vil se.

I 2001 ble Afghanistan rammet av tørke og avhengig av nødhjelpskonvoier fra Pakistan. Og som journalisten Jonathan Steele rapporterte, forårsaket den påfølgende invasjonen indirekte at rundt 20.000 mennesker døde da forsyninger til tørkeofre stoppet opp og folk flyktet fra sine hjem. Atten måneder senere fant jeg ueksploderte amerikanske klasebomber i ruinene i Kabul, som ble forvekslet med gule hjelpepakker som falt fra luften. De eksploderte og rev i stykker de små barnas kropper, som tok dem for å være leketøy.

I landsbyen Bibi Maru så jeg en kvinne som heter Orifa knele ved gravene til ektemannen, Gul Ahmed, en teppevever og syv andre medlemmer av hennes familie, inkludert hennes seks barn. To barn i nabohuset ble også drept. Et amerikansk F-16-fly kom ut av det blå og slapp en 500 kilos bombe på familiens hus. Orifa var borte i et ærend den dagen. Da hun kom tilbake, kunne hun ikke gjøre annet enn å samle kroppsdelene. I plastposer. Måneder senere kom en gruppe amerikanere fra Kabul og ga henne en konvolutt med 15 sedler : totalt $ 15. To dollar for hvert av medlemmene i familien de hadde drept, fortalte hun.

Invasjonen i Afghanistan var derfor et stort bedrag. I kjølvannet av 9/11 søkte Taliban å distansere seg fra Osama bin Laden. De var nemlig en part som Clinton administrasjonen hadde gjort en rekke hemmelige avtaler med for å tillate et amerikansk oljeselskapskonsortium å bygge en naturgassrørledning. Til en pris av 3 milliarder dollar.

Administrerende direktør i Unocal, hadde i all hemmelighet, tatt imot Taliban-ledere i sin herskapelige villa i Texas. Og dernest av CIA ved hovedkvarteret i Virginia. En av avtalepartnerne som stilte i møtet var Dick Cheney, senere George W. Bushs visepresident.

I 2010 var jeg i Washington og fikk i stand et intervju med opprinnelsen til og hjernen bak Afghanistan-misæren, Zbigniew Brzezinski. Jeg siterte hans selvbiografi der han innrømmet at hans storslåtte plan for å trekke sovjeterne inn i Afghanistan hadde hisset om noen få muslimer.

«Angrer du,» spurte jeg.

«Angrer ! Angrer ! Hva da !»

Når vi ser dette scenariet og all den panikk som kommer til uttrykk på Kabul flyplass, og samtidig lytter til journalister og generaler trygt plassert i fjerntliggende TV-studioer beklage tilbaketrekningen av – den beskyttelse vi har gitt dem – ja, er det ikke da på tide å ta fortiden i inn over seg, slik at all lidelse kan ta slutt og for så aldri å skje igjen.

Denne artikkelen av John Pilger ble først publisert av MintPress. Oversatt til norsk oversatt av Jørgen Chr. Thorkildsen.

Se også John Pilgers film fra 2003, Breaking the Silence, her http://johnpilger.com/videos/breaking-the-silence-truth-and-lies-in-the-war-on-terror      

Les også: Operation Cyclone comes full circle – Western media ignores the CIA’s role in the rise of the Taliban

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.